Den amerikanske vokalisten Christie Dashiell er et nytt bekjentskap for meg. Hun imponerer fra første tone.
Christie Dashiell (36) kommer fra en musikalsk familie og har sunget så lenge hun kan huske. Her møter hun opp med sitt andre visittkort under eget navn og det tar ikke lang tid å slå fast at hun har store deler av den amerikanske vokaltradisjonen inne. Når det så er kombinert med en nydelig stemme og og et personlig uttrykk, så er mye gjort.
Personlighet
Det er veldig mye jazz i uttrykket til Dashiell, men både gospel- og soulimpulser finnes også i stort monn. Dette har Dashiell greid å sette sammen til noe høyst personlig.
Bortsett fra Burt Bacharach og Hal Leonards “Anyone Who Had a Heart” og standardlåta “Invitation”, som blant andre John Coltrane gjorde en fantastisk versjon av, så har Dashiell skrevet alt materialet. Der tar hun for seg temaer som ikke å gi opp for lett i et forhold – “How It Ends” – er en vakker og sterk tekst, om frihet, om arv, om sorg og glede.
Alt dette gjør hun på et svært troverdig vis. Ofte med tekst, men også ordløst slik hun “komper” seg sjøl med pålegg og som scatter – Dashiell har det meste inne.
Dashiell har blitt Grammy-nominert for dette albumet i år og hun har jobba med kjente navn som Terri Lyne Carrington og Stefon Harris. Til tross for at hun er mer eller mindre ukjent her hjemme, så sier det en hel del om på hvilket nivå Christe Dashiell befinner seg.
Inntil noen sørger for å få henne hit til lands, så er det mye å glede seg med på “Journey in Black”.
«Journey in Black»
Crehz Music/christiedashiell.com
