Den amerikanske gitaristen Scott DuBois tilhører den meget spennende underskogen i moderne amerikansk jazz. Her følger nok et eksempel på at han fortjener mye mer oppmerksomhet.
Scott DuBois er en meget original komponist og gitarist.
Mitt første møte med Scott DuBois (39) var for to år siden da han ga oss «Winther Light». Det tok ikke lang tid å skjønne at vi hadde med en musikant å gjøre som hadde noe uamerikansk å fare med. To år seinere kommer altså oppfølgeren som en solid manifestasjon på at DuBois har fortsatt utviklinga fram mot seg sjøl.
Som sist har han med seg et ypperlig kollektiv med den meget etterspurte bassisten Thomas Morgan, den danske trommeslageren Kresten Osgood og den tyske tenorsaksofonisten og bassklarinettisten Gebhard Ullmann.
Med «Autumn Wind» har komponisten DuBois gått bakover i kronologien fra vinter til høst og gjennom de 13 komposisjonene beskriver han sine opplevelser fra september til desember. Ideen fikk han på en tysk togstasjon etter en turné med bandet sitt: han ville bruke tre kvartetter til å skape en samtale mellom samtidsmusikk og moderne jazzlåter og improvisasjon.
Det førte til at han gikk i studio i København med jazzkvartetten sin først i februar i fjor og deretter med en strykekvartett og en blåsekvartett i New York i april. Det har ført til en organisk og unik musikalsk reise gjennom høstmånedene med stor bruk av dynamikk der forskjellige moderne uttrykk møtes og der vi får høre fire meget langt framskredne jazzmusikanter som tydeligvis har et nært og ekte forhold til hverandre etter å ha jobba mye sammen. Det at to kommer fra USA og to fra Europa har definitivt hatt sitt å si for det endelige uttrykket.
Scott DuBois framstår som en original, spennende og inderlig komponist, bandleder og ikke minste gitarist. Han fortjener mye mer oppmerksomhet.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Randi Tytingvåg har gjennom flere år og en rekke plateutgivelser vist oss at hun har noe unikt å fare med både som vokalist og låtskriver. Her gjør hun det kanskje i større grad enn noensinne.
Randi Tytingvåg (39) fra Stavanger har vist oss gjennom konserter i inn- og utland og fem tidligere skiver at hun er i besittelse av en allsidighet og en stemmeprakt som gjør at hun skiller seg ut fra «alle» andre. Hun har også stått mye på teaterscena etter at hun vendte hjem etter jazzstudier i England rundt 2000.
Vi som har vært så heldige å få følge Tytingvåg gjennom hele hennes platekarriere har skjønt at hun henter inspirasjon fra en rekke kilder som til sammen blir tytingvågsk. Sammen med sin relativt ferske trio er dette tydeligere enn noensinne.
Med gitaristene, vokalistene, og en masse annet, Dag S. Vagle og Erlend E. Aasland som følgesvenner, tolker Tytingvåg et dusin egenkomponerte låter med tekster hun har skrevet sjøl. Det er stort sett så nedpå og så inderlig som vel tenkelig og vi nesten føler at de tre er samla rundt en enkelt mikrofon for å få den rette stemninga.
Jazz, blues, roots, folk og country er gjenkjennbare kilder til dette brygget og når så Knut Reiersrud og Nils Økland dukker opp som gjester på noen av spora, så er det enkelt å legge sammen at «Roots & Wings» må bli et kvalitetsprodukt. Aldri har Randi Tytingvåg vært mer Randi Tytingvåg enn nå – det sier ikke så reint lite.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Den italienske vokalisten Lorenzo Esposito Fornasari, med kunstnernavnet LEF, har samla et superlag med norske musikanter og den amerikanske bassgiganten Bill Laswell til et prosjekt som både rocke- og jazzfolket kan glede seg til.
Jeg må bryte sammen og tilstå at Lorenzo Esposito Fornasari (40) er et nytt bekjentskap for meg, til tross for at han har jobba med mangt og mange innen moderne, sjangersprengende musikk i grenseland mellom rock og jazz. I bandet Berserk jobba han blant annet med Eivind Aarset og de ga ut sin debutalbum i 2013.
Her har LEF, som har skrevet all musikk og alle tekster, debutert under eget navn også med et meget ambisiøst multimediaproisjekt som har fått tittelen «Hypersomniac». Sammen med landsmannen Pier Luigi Rocca har han skrevet ei fortelling om et framtidssamfunn der tankekontroll er et sentralt aspekt og lydsporet til denne fortellinga er det altså det dreier seg om her. De som vil se fortellinga kan gå inn hypersomniacproject.com.
Innspillinga er gjort i Velvet Recording Studio i Oslo og det er egentlig ikke så overraskende når vi ser på lagoppstillinga: Kenneth Kapstad (ex-Motorpsycho) på trommer, Nils Petter Molvær på trompet, Ståle Storløkken (Supersilent, Elephant9 og Terje Rypdal) på orgel og andre tangenter og Eivind Aarset på gitar – her snakker vi de upperste av de upperste som Borgulfsen ville ha sagt det – pluss sjølvaste Bill Laswell (Motörhead, Herbie Hancock og Iggy Pop) på elbass og britiske Rebecca Sneddon (Free Nelson Mandoomjazz) på saksofon.
Musikken LEF har skrevet som en viktig del av dette prosjektet henter minst like mye fra beintung rock som fra improvisasjonsmusikk. Sammen med disse utmerkede og usedvanlig åpensinnede musikantene kan han føle seg fri til å ta budskapet sitt akkurat dit han vil – han vet han kan føle seg trygg på at her kommer det personlige bidrag som gjør det hele unikt – og det blir det!
LEF synger på engelsk og han synger rått og tøft og dette er musikk og et uttrykk som snakker i minst like stor grad til rockefolket som til jazzfolket. Det får publikum her til lands muligheten til å høre på Røverstaden (ex-Club7) den 20. april for første gang i Norge i alle fall – og kanskje også verdenspremiere – inntil da anbefales skiva på det sterkeste.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
