Fra pop til power

Petter Vågan må være en av de mest allsidige musikantene her hjemme. Den ene dagen møter vi han som frontfigur i det mer enn lovende popbandet The Fjords, den neste i powertrioen Marvel Machine.

Marvel Machine – tøffe saker.

Jeg bryter umiddelbart sammen og tilstår at Marvel Machines debut fra 2011, “Volt/Revolt”, dessverre gikk meg hus forbi. Jeg har heller ikke fått med meg trioen live, så jeg ante lite om hva jeg skulle møte da “Silver Sun, Ember Sky” inntok stereoanlegget.

Det jeg visste var at trioen bestod av Henning Carlsen på elektroniske trommer, Rune Nergaard, med fartstid fra blant annet Bushman´s Revenge og Montée på bass og Petter Vågan, som vi i tillegg til The Fjords også har truffet på i Trondheim Jazzorkester og i Scent of Soil, med Tore Brunborg og Kirsti Huke, på gitar. Bare det i seg sjøl skulle borge for kvalitet, men hva slags retning musikken ville ta lå ikke i korta.

Grunnen er jo den enorme bredden og allsidigheten de har vist i mange av konstellasjonene de har dukka opp i. Her møter vi de tre åpne sinnene i et kollektiv som henter hemningsløst fra sjangre som elektronika, rock, støy, impro og ambient. Dette setter de sammen til en slags høyst melodisk og rytmisk frijazz-ekskursjon med et sound de er fullstendig aleine om.

Kvaliteten og kvantiteten i norsk jazz befinner seg nå på et nivå den aldri har vært i nærheten av tidligere. Derfor er det ekstra imponerende at Marvel Machine makter å finne sitt eget høyst personlige jazz/elektronika uttrykk oppi denne herlige jungelen.

Marvel Machine

Silver Sun, Ember Sky

Gigafon Records/Musikkoperatørene

Blir ikke mer funky!

Sly and the Family Stone var et av de mest funky banda verden hadde sett og hørt. Her får vi et herlig gjenhør fra to konserter i legendariske Fillmore East.

Sly and the Family Stone – fargerikt og heftig på de fleste vis.

Det hevdes at det finnes to sorter svart musikk: den før Sly Stone og den etter Sly Stone. I mine ører er det en ganske så solid overdrivelse, men at sangeren, låtskriveren og produsenten Sly Stone, samt bandet hans The Family Stone som eksisterte fra 1967 til 1987 spilte ei viktig rolle, hersker det absolutt ingen tvil om.

Det San Francisco-baserte kollektivet med musikanter som både var fargerede og hvite og bestod av både herrer og damer, laga en fusjon av funk, soul og rock med ingredienser av jazz i seg som snakka til “alle” uansett rase, kjønn og klasse.

Bandet hadde en rekke hits som “Everyday People”, “Dance to the Music” og “Thank You (Falettinme Be Mice Elf Agin)”, men denne konserten, som består av fire sett spilt inn den 4. og 5. oktober 1968, kom midt oppe i denne hitperioden og blei derfor ikke utgitt i sin helhet før nå.

Det skulle altså ta 47 år før resten av verden fikk bli med på denne festen på legendariske Fillmore East på Manhattan i New York. The Doors, Jimi Hendrix, Frank Zappa og Miles Davis er bare noen av de andre legendene som stod på denne scena. 3664 sitteplasser fantes det innefor den beskjedne fasaden, men jeg tviler på om mange blei sittende i løpet av disse fire settene med Sly and the Family Stone. Her swinger og groover det noe vederstyggelig med med heftig blås, mye vokal og svette drivende gjennom musikken fra første takt.

Dette var på ingen måte et band som var strømlinjeforma. Det er ofte upresist og rufsete og det kan låte surt fra tid til annen også, men det gjør liksom ikke noe. Det låter nemlig Sly and the Family Stone og det er både morsomt og funky å få være med på heftige konserter med et av de viktigste funk-soul-rock banda i musikkhistoria – også 47 år etter at de gikk av scena.

Sly and the Family Stone

Live at The Fillmore East

Epic/Legacy/Sony Music