I dag ville Francis Albert, bedre kjent som Frank, Sinatra ha fylt 100 år. Det forrige århundres store stemme og en av de mest kjente personligheter er husket kloden rundt og dagen vil bli markert over alt.

Frank Sinatra – et ikon og en legende.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Diskusjonen om hvem som er den største, vil aldri ta slutt. Likevel er det en morsom, men likevel umulig, diskusjon. Det å sammenlikne Sinatra med Elvis Presley, The Beatles eller operastorheter som Maria Callas er som å sammenlikne sportsfolk fra forskjellige idretter – morsomt, men uten noe fasitsvar.

Frank Sinatra var av dem som var stjerne store deler av sin karriere og som har beholdt statusen også etter sin bortgang den 14. mai 1998, 82 år gammel. Han var blant de utvalgte som hadde “alt” – ei gudebenåda stemme, en evne til å tolke tekst som få om noen andre, ei utstråling, et utseende og en sjarm av typen sjelden for å si det mildt.

Sinatra kom fra beskjedne kår med italienske røtter i Hoboken, New Jersey. Faren drev en liten bar og det var der The Voice, Ol´ Blue Eyes eller Chairman of the Board – kjært barn har som kjent mange navn – opptrådte for første gang. Hos Frank sjøl var det aldri noen tvil: han skulle bli sanger, men faren var på ingen måte blid da poden bestemte seg for å droppe skolen til fordel for sang og showbusiness.

Riktig valg

Sett i etterpåklokskapens klare lys kan man vel si at unge Sinatras karrierevalg var riktig. Etter å ha sunget mye på små klubber i hjemstaten New Jersey og fått mye spilletid på radio blei han oppdaga av storbandledere som først Harry James og seinere Tommy Dorsey. 40-tallet blei det store gjennombruddet for Sinatra og spesielt etter at han brøt med Dorsey pekte pila rett opp før populariteten tok en midlertidig slutt. En ny stor hendelse snudde opp ned på det igjen da han vant Oscar for rolla si i filmen “From Here to Eternity” i 1953 – “Herfra til evigheten” på norsk. Om Sinatra var en stor skuespiller strides de lærde, men ingen kunne ta han på sjarmen for å si det slik.

“Norsk” hjelp

Uansett hvor bra Sinatra gjorde det på kinolerretet, er det utvilsomt som en av verdens største sangere han vil bli huska. Diskusjonen er også uendelig når det handler om Sinatra var jazzsanger eller ikke. Det som er hevet over tvil er at Sinatra henta mye inspirasjon fra jazzen og hans utallige tolkninger av standardlåter fra det som kalles The Great American Songbook, ofte med god hjelp av den norskættede arrangøren og orkesterlederen Alex Stordahl, døpt Odd noe foreldrene raskt skjønte blei vanskelig i Amerika og dermed fikk det gjort om til Alex, er i manges ører det viktigste Sinatra gjorde.

Showmannen Sinatra skal heller ikke undervurderes og The Rat Pack, der Sinatra, sammen med Sammy Davis, Jr. og Dean Martin, “eide” Las Vegas og liknende steder er noe av det beste som har eksistert når det gjelder musikalsk underholdning.

La opp

Det var fortsatt ikke slik at alt gikk rette veien for Sinatra. Pop- og rockebølga på 60-tallet førte til motgang for Ol´ Blue Eyes og han blei faktisk så desillusjonert at han la opp i 1971, 55 år gammel. Heldigvis angra han ganske kjapt og i 1973 var han tilbake igjen og han stod på scena helt fram til 1994.

Gull i vente

Det har ikke vært mangel på dokumentasjon når det gjelder Frank Sinatras fantastiske karriere. I forbindelse med 100 års markeringa har likevel de store plateselskapene virkelig lagt både krefter, ressurser, ekspertise og økonomi i potten for å markere denne unike karriera og dette helt spesielle livet.

“All or Nothing at All”, som Sinatra så på som låta som satte det hele i gang, er en boks som inneholder to dvder der vi får et fantastisk innblikk i Sinatras oppvekst, liv og karriere. Sinatra er et viktig intervjuobjekt sammen med nær familie og kolleger og vi får vite “alt” om sjefens første 60 år – inkludert hans forbindelse både med mafiaen og presidentene John F. Kennedy, Ronald Reagan og Richard Nixon. Sinatra spilte en ikke ubetydelig rolle også når det gjaldt hvem som skulle bekle verdens viktigste jobb. I tillegg får vi både en cd- og dvd-versjon av “avskjedskonserten” fra 1971. En dvd med et intervju gjort av den legendariske TV-journalisten Walter Cronkite er også en viktig del av boksen. Fine “bøker” med bidrag fra Sinatras barn og avskjedsintervjuet i bladet Life pluss ei pakke med postkort av Ol´ Blue Eyes gjør “All or Nothing at All” til et uunnværlig klenodium for både gamle og unge Sinatratilhengere.

“A Voice on Air” er en annen boks, bestående av fire cder på bortimot 80 minutter hver, og forteller oss mye om en annen del av Sinatras karriere. De 100 sjeldne og i stor grad tidligere uutgitte opptakene er henta fra Sinatras store år på radio mellom 1935 og 1955. Her får vi en rekke sanger han aldri spilte inn i platestudio – de finnes altså bare her. Vi får også treffe han i en rekke spesielle møter blant annet med Peggy Lee, Nat “King” Cole og Doris Day og “norske” Alex Stordahl spiller nok en gang ei sentral rolle. Her har teknikere i superklassen gjort en stor jobb og kvaliteten er i stor grad meget bra.

Sinatra pleide ofte å avslutte sine konserter med å si følgende: “May you all live to be one hundred years old and may the last voice you hear be mine!”

Det hadde vært noe det!

Frank Sinatra

All Or Nothing at All

Eagle Rock/Universal

Frank Sinatra

A Voice on Air 1935-1955

Columbia/Legacy/Sony Music

John Coltranes “A Love Supreme” er et av jazzens mesterverk. Når vi her, 50 år etter utgivelsen, får en rekke tidligere uutgitte versjoner også – fantastiske på alle vis – er den musikalske lykken bortimot komplett.

John Coltrane – den aller største for veldig mange.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da John Coltrane gikk bort den 17. juli 1967, bare 40 år gammel, hadde han allerede etterlatt seg ei arv som både samtida og ettertida skjønte ville bli avgjørende for hvordan både jazzen og andre uttrykksformer ville utvikle seg. For å si det slik: verken Jan Garbarek, Michael Brecker, Sonny Rollins eller Marius Neset ville ha spilt slik de gjør eller gjorde hadde det ikke vært for banebryteren og innovatøren John Coltrane.

Det store gjennombruddet fikk han hos Miles Davis på slutten av 50-tallet. Derfra og ut – Coltrane døde av leverkreft – leda han sine egne band og skapte sin egen, helt unike musikk. “Giant Steps” i 1959 skapte bølger for å si det mildt og blei malen og lista alle hadde å strekke seg etter. “My Favorite Things”, “Ballads” og “Live at Village Vanguard” blei nye bekreftelser på Tranes mesterskap og originalitet, men lite verken før eller seinere kunne måle seg med “A Love Supreme” fra 1965.

Et lite enkelt tema lå i bunn for musikken som henta impulser fra indisk musikk, gospel, hardbop, frijazz og modal jazz. Coltranes religiøse overbevisning lå som ei overbygning over hele verket som hadde undertitlene “Acknowledgement”, “Resolution”, “Pursuance” og “Psalm”. Coltrane, som svært sjelden sa noe i offentlige sammenhenger eller på scena, resiterte/sang “A Love Supreme” på et vis som fikk sjøl ateister til å tro.

Med seg hadde han på innspillingsdagen den 9. desember 1964 Jimmy Garrison på bass, Elvin Jones på trommer og McCoy Tyner på piano – det var kvartetteten sin det!

Dagen derpå spilte han inn en ny versjon der også bassisten Art Davis og saksofonisten Archie Shepp deltok, men disse versjonene blei ikke med på den opprinnelige utgivelsen.

Her derimot er alt med! Referanseopptak som Coltrane hadde til egen gjennomhøring, alternative opptak både med kvartett og sekstett, avbrutte opptak, studiosnakk, Coltranes egne notater, sjeldne bilder og en ypperlig covertekst av Coltraneviteren Ashley Kahn.

For mange generasjoner jazzelskere – musikkelskere generelt forsåvidt – er denne totale samlinga av det som skjedde disse to desemberdagene i 1964 intet mindre enn historisk. Det er vakkert, sterkt, unikt og enkelt og greit skjellsettende. Julekvelden kom svært tidlig i år!

John Coltrane

A Love Supreme – The Complete Masters

Impulse!/Verve/Universal Music

Pianisten og vokalisten Richard Badendyck har ei historie som som går minst fem tiår tilbake. Heldigvis gir han seg ikke.

Richard Badendyck er still going strong.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På lørdag vil “hele” verden markere at det er 100 år siden Frank Sinatra blei født. Få om noen har inspirert andre sangere så mye som Ol´ Blue Eyes og her hjemme har Richard Badendyck (73) alltid hatt et nært og varmt forhold til både Sinatra og The Great American Songbook som også Sinatra henta store deler av sitt repertoar fra.

Helt fra 60-tallet har Badendyck, som også var en meget dyktig tikjemper i sin tid, vist seg fram på et hyggelig vis på scener stort sett rundt hovedstaden – ikke minst på legendariske Club7. Det har også kommet to cder fra han med jevne mellomrom: “That´s All” i 2005 og “Peace” for fem år siden – også der viste han oss at den amerikanske sangskatten lå hans hjerte nært.

Denne gangen har han med seg trommeslageren Terje Engen og bassisten Stig Hvalryg og ikke minst den alt for sjeldent hørte sopransaksofonisten Odd Riisnæs, som også har skrevet nydelige strykearrangement til det som stort sett er ballader av det vakre slaget.

“When I Fall in Love”, “The Very Thought of You”, “Fooling Myself”, “Lover”, “You Don´t Know Me” og “Skylark” har blitt spilt og sunget noen tusen ganger, men Badendyck greier absolutt å gi de udødelige låtene noe personlig og vakkert sammen med det fine tonefølget. Dessuten får vi vakre instrumentalversjoner av Denny Zetlins “Quiet Now” og Antonio Carlos Jobims “Pictures in Black and White”.

Vi får ikke en eneste overraskelse underveis. Derimot får vi mye vakker musikk av en veteran som har et levd liv å hente fra.

PS Slurv i coverteksten er både unødvendig og skjemmende. Trommeslager Engen er fullstendig uteglemt, mens navnene til Hvalryg og Riisnæs er feilskrevet. Jeg vil gjerne ha mer musikk fra Richard Badendyck, men da ønsker jeg meg skikkelig korrekturlesning også.

Richard Badendyck

Lover

Baden Music/MusikkLosen

Ola Kvernberg åpna opp ei schwær dør for at fiolinen kunne brukes innen moderne jazz også her hjemme. Her gir Adrian Løseth Waade oss to eksempler på at han er på god vei han også.

Bone Machine byr på spennende samarbeid over landegrensene.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det ligger nesten i korta uansett hva det dreier seg om: Kommer det en topp tennisspiller i for eksempel Sverige, som Björn Borg, så kommer ofte en rekke andre i kjølvannet. Slik var det med alpinister i Norge på 90-tallet – se hvordan resultatlistene ser ut i dag.

Når det gjelder jazz er det mange paralleller. Etter at de fire store med Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal fortalte verden at de hadde noe eget å by på fra 60-tallet og framover, så har stadig nye generasjoner fått tro på at det går an å komme fra steinrøysa her i nord og virkelig ha noe å bidra med. Det tok lang tid når det gjaldt bruken av fiolin, men med Ola Kvernberg løsna det og Adrian Løseth Waade kan fort vise seg å bli ei ny, viktig stemme.

Med Bone Machine har Løseth Waade, fra Verdal i Nord-Trøndelag, makta det verken Telenor og Telia eller Statoil og Volvo greide, nemlig å skape et frukbart norsk-svensk samarbeid.

Utgangspunktet fra 2012 var en trio med svenskene Karl Nyberg, som går på jazzlinja i Trondheim, på saksofoner og bassklarinett, Viktor Reuter på bass og William Soovik på trommer – begge med base i Göteborg. Året etter kom Løseth Waade, som vi kjenner fra band som Skadedyr og Trondheim Jazzorkester, med og etter en del turnering gikk kvartetten i studio i september i fjor.

Den spesielle instrumenteringa gir Bone Machine en helt spesiell sound. Alle har bidratt som låtskrivere og de byr oss inderlig, søkende, lekende og ganske så nedpå kammerjazz med spor av impro og ispedd nordiske impulser. Og når det gjelder vår mann Løseth Waade så mer enn antyder han at han er på god vei til å finne sin egen stemme. Tittelen “Vol. 1” forteller oss også at det er mer på gang – heldigvis.

Nakama byr på noe helt eget.

Foto: Kristoffer Eikrem

23 år gamle Løseth Waade har vært en aktiv ung mann både mens han studerte på jazzlinja i Trondheim og etterpå. I 2011 blei han tildelt talentprisen under Moldejazz og etter at han gjorde Oslo til base har han blitt en ettertrakta stemme i flere konstellasjoner. I bandleder, komponist, plateselskapsdirektør og bassist Christian Meaas Svendsens nye band Nakama uttrykker Løseth Waade og de andre seg på en helt annen måte enn i Bone Machine.

Sammen med den japanske, men Oslo-bosatte pianisten Ayumi Tanaka og trommeslageren Andreas Wildhagen, som Meaas Svendsen også spiller sammen med i Mopti, har de to andre laga et helt eget uttrykk med røtter i europeisk samtidsmusikk fra vårt århundre, amerikanske samtidsmusikk fra 60-tallet, japansk tradisjonsmusikk og med en dæsj romantisk, klassisk musikk på toppen.

De fire meget spennende og uredde improvisatørene har utvidede fullmakter underveis, men det mest skjer kollektivt. Stillhet og effektfulle pauser spiller ei viktig rolle i denne musikken og måten Nakama makter å skape disse originale lommene på, gjør at uttrykket er fullstendig unikt.

Bone Machine og Nakama er to spennende ferske band med helt egne uttrykk. Dessuten er de to ypperlige visittkort fra nok en fiolinist vi skal få mye glede av i mange tiår framover – Adrian Løseth Waade.

Bone Machine

Vol. 1

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Nakama

Before the Storm

Nakama Records/nakamarecords.no

Om noen dager er det 100 års jubileum for Frank Sinatras fødsel. Anthony Strong er helt sikkert en sanger som vil markere det.

Anthony Strong har arva mye fra The Voice, Ol´ Blue Eyes eller Frank Sinatra som også mange kjenner han som.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den engelske vokalisten, pianisten og storbandarrangøren Anthony Strong (31) har garantert brukt mye tid “sammen med” Frank Sinatra i sin oppvekst. Han har nemlig mye av crooner- og den vokale jazzhistoria innabords. Samtidig har han makta å ta med seg denne tradisjonen inn i 2015 og brukt den på materiale som hører hjemme mye nærmere vår tid enn Sinatra. Strong har nemlig plukka fritt fra både pop-, rock- og soulverdenen og på et elegant vis forteller han oss at storbanduttrykket, hans stemmebånd og pianospill egner seg utmerket til slike låter også.

Av standardlåter gir Strong, som også slekter godt på sin landsmann Jamie Cullum, oss “On a Clear Day”, “As Time Goes By”, “Unforgettable”, “The More I See You” og “What Is This Thing Called Love?” – ikke overraskende i en slik setting, men gjort i hippe og moderne arrangement.

Mer overraskende er det at Strong har plukket låter som Fran Landesmann og Bob Doroughs “Nothing Like You”, Stevie Wonders “Higher Ground”, Elvis Costellos “Baby Plays Around”, Michael Jacksons “Don´t Stop Till You Get Enough” og Bill Withers “Use Me”, men alle passer godt i Strongs verden også. Dessuten har Strong skrevet flere låter sjøl og forteller oss at også på det området har han mye å fare med.

Det er nesten umulig, men samtidig litt urettferdig å sammenlikne Anthony Strong med Frank Sinatra. Ingen kan i mine ører og øyne måle seg med The Chairman of the Board, men Anthony Strong er et mer enn lovende talent som allerede er i god gang med å føre tradisjonen videre og faktisk fornye den litt også.

Anthony Strong

On a Clear Day

Naïve Records/Naxos Norway

Gitaristen og komponisten Ivar Grydeland er intet mindre enn en visjonær. Dette soloalbumet bekrefter det.

Ivar Grydeland tar oss med inn i en helt egen verden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har kjent til Ivar Grydeland (39) i nærmere halvparten av tida han har vært her på Tellus – som musikant vel å merke. Jeg har møtt gitaristen, og alt annet med strenger på pluss elektronikk og en hel del annet, i alt fra soloutgave til stadig større konstellasjoner som Huntsville, Ballrogg og Dans les Arbres. Fellestrekk for alt Grydeland har holdt på med er at han aldri har kompromissa en millimeter og det gjør han definitivt ikke her heller.

Ivar Grydeland er en av mange musikanter fra Kongsberg som har sugd til seg mangt og mye fra byens flotte festival. Festivalen ved Lågen har alltid lagt vekt på moderne avantgardistiske uttrykk og det er også der Grydeland både har befunnet seg og fortsatt befinner seg.

“Stop Freeze Wait Eat” er et resultat av et PhD-prosjekt ved Musikkhøgskolen i Oslo. Hans ambisjon har vært å skape ensemblemusikk som soloutøver og det skal gudene vite at han har lykkes med. Det gjør han ved å improvisere over det han spilte for 10-12 sekunder siden – skue bakover for så å skape noe nytt. Han gir ikke seg sjøl mye tid på den måten, men med den erfaringa og den unike måten å tenke musikk på som Grydeland er i besittelse av, så lykkes han veldig.

Han sier sjøl at han henter insprirasjon fra sjangre som hi-fi, lo-fi, droner, abstrakt elektronika, improv og americana. Det er det absolutt ingen grunn til å betvile og ved hjelp av akustiske og elektriske gitarer, banjo, elektronikk og drum scope, pocket piano og Rhythm 77 – som jeg ikke aner hva er – tar han oss med inn i en lydverden han er helt aleine om.

Det er absolutt ikke noen enkel vei inn i Ivar Grydeland verden. Hvorfor skal alt være enkelt? Men åpner man opp for noe unikt og annerledes, så finner man masse spennende og utfordrende og til tider også fengende musikk fra visjonæren Ivar Grydeland.

Ivar Grydeland

Stop Freeze Wait Eat

Hubro/Musikkoperatørene

Det norske kollektivet Alpaca Ensemble med gjester har latt seg inspirere av David Bowie til å lage unik og spennende musikk.

Alpaca Ensemble – fargerikt og totalt annerledes.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Birgit Rostad – synlig.no

Alpaca Ensemble er, nesten som Trondheim Jazzorkester, et ensemble som tilpasser seg vær- og føreforhold. Kollektivet, med Alpaca Trio som kjerne, har eksistert siden 1996 og har med ujevne mellomrom kasta seg ut på 70000 favners djup og skapt unik musikk. Nå har jeg ikke fått fulgt Alpaca Ensemble hele veien, men det spørs om de har gjort noe mer spennende og originalt enn denne hyllesten til David Bowie og hans ikoniske album “The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars” fra 1972.

Alpaca Trio består av Else Bø på piano, Marianne Baudouin Lie på cello og Sigrid Elisabeth Stang på fiolin. Denne gangen har de invitert med seg Andreas Kjerkol og Maja Solveig Kjelstrup Ratkje på vokal og Alex Robson på fiolin og et lite kor også på noen av låtene.

Musikere og kunstnere fra en rekke sjangre og uttrykk har latt seg inspirere av David Bowie opp gjennom tidene og det skal bli usedvanlig spennende å høre hva som kommer fra ikonet snart – for første gang på mange, mange år kommer det ny musikk fra Bowie. Uansett kommer “Ziggy Stardust” til å bli stående som en milepæl i musikkhistoria.

Her har Alpacaene invitert Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, Jon Øyvind Bylund Ness, Ole Henrik Moe og skotske Alwynne Pritchard til å komponere ny musikk eller arrangere musikk basert på Bowies originallåter. Alle gjestene har solid bakgrunn fra samtidsmusikk-uttrykket og har benytta det på hver sin særegne måte til å skape en ny verden rundt Bowies fantastiske og udødelige utgangspunkt.

Vokalisten Andreas Kjerkol Elvenes er et nytt navn for meg, men med sin flotte stemme som han har benytta både i klassisk musikk og pop, kler han de forskjellige lerettene som blir spent opp for han og ensemblet på et usedvanlig vis.

Alpaca Ensemble har ved hjelp av de fire utmerkede og originale komponistene/arrangørene, og ikke minst David Bowies fantastiske gave, gitt oss musikk vi ikke ante fantes. Spennende, utfordrende og annerledes – ikke reint lite det!

Alpaca Ensemble

Oh No Love, You´re Not Alone

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Amerikanske Gillian Flynn skriver krim som ingen andre – og hun gjør det kjapt!

Gillian Flynn – min nye favoritt på en times tid!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Etter å ha tilbrakt noen uker sammen med mursteinene til Ketil Bjørnstad http://torhammero.blogg.no/1445271042_det_finnes_bare_en.html og Lars Saabye Christensen http://torhammero.blogg.no/1448525574_det_handler_om_livet_.html, så dukka det opp et behov for ei lita pause fra de bortimot 1000 siders romanene. Det har seg nemlig slik at jeg er en sakteleser, noe jeg for så vidt trives med, men derfor trengs også ei avveksling med noe lettere fra tid til annen.

Der dukker Gillian Flynn (44) behendig opp. Jeg iler til med å tilstå at jeg har gått glipp av hennes tre første romaner, “Mørke rom”, “Åpne sår” og “Flink pike”, som har fått overstrømmende mottakelse både på hjemmebane og her i Norge og vunnet Edgar-priser og ført henne til toppen av lista når det gjelder krim- og spenningslitteratur. Det betyr med andre ord at jeg stilte med åpent sinn, men med visse forventninger foran min Flynn-debut – en krimnovelle på rundt 75 korte sider.

“En hjelpende hånd” flyr unna på en times tid – for en vanlig leser, jeg bruker sjølsagt litt lenger tid – og jeg bryter sammen og tilstår at jeg skjønner begeistringa for Gillian Flynn. Med et presist språk, et troverdig persongalleri, et plot du glir inn i og blir en del av med en gang, forteller Flynn ei historie med en hovedperson med en broket fortid og nåtid, men som vi likevel får sympati for som møter en spesiell familie.

Alle har en historie heter det og det har så avgjort denne familien – både voksne og barn. Vår “heltinne” får ad merkelige veier som jobb å nøste opp i flokene i familien, noe som sjølsagt skal vise seg å være vanskeligere enn anntatt.

Flynn greier på få sider og med en økonomisk bruk av ord å bygge opp en spenning som jeg mener er sjelden, svært sjelden. Jeg har aldri leste en krimnovelle tidligere, men Flynn makter altså å skape en spenning tilsvarende det andre bruker mange hundre sider på å bygge opp.

Og hvordan går det til slutt? Ja, si det. Mange spørsmål melder seg og en del svar dukker opp. Et av svara er at jeg har en jobb å gjøre for å komme meg gjennom Gillian Flynns forfatterskap så raskt som mulig, samtidig som det er bombesikkert at jeg ville følge henne i åra som kommer. Jeg har nemlig fått meg en ny krimfavoritt. I løpet av en times tid.

Gillian Flynn

En hjelpende hånd

Font Forlag

John Abercrombie er i mine ører en av verdens meste spennende gitarister. Her får vi et herlig gjenhør fra slutten av 70-tallet. Han var langt der fremme allerede da.

George Mraz, John Abercrombie, Richie Beirach og Peter Donald – hvilken kvartett!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Om det var på Jan Garbareks “Eventyr”, med stjernetrioen Gateway – Jack DeJohnette og Dave Holland – eller med en rekke egne konstellasjoner, blant annet med trioen med Peter Erskine og Marc Johnson, så har John Abercrombie (70) alltid stått for meg som en av de mest særprega og spennende gitaristene på Tellus.

I sin strålende tilbakeblikkserie har ECM nå endelig gitt ut, for første gang på cd, Abercrombies tre kvartettskiver fra rundt 1980.

John Kelman har skrevet en omfattende og flott covertekst med ferske intervjuer med alle involverte. Etter å ha hygga meg med “Arcade”, “Abercrombie Quartet” og “M”, innspilt henholdsvis i 1978, 1979 og 1980 – de to første i Abercrombies favorittstudio hos Jan Erik Kongshaug i Oslo -, for første gang på mange tiår, så slår det meg at dette er så tidløs musikk gjort av fantastiske musikere på et vis som gjør at dette like godt kunne vært unnfanga i dag.

Kvartetten er den samme hele veien. Det betyr den sterkt undervurderte pianisten Richie Beirach, trommeslageren Peter Donald, som dessverre har lagt musikken på hylla, og den tsjekkisk-amerikanske bassisten George (Jiri) Mraz.

All musikken er skrevet av Abercrombie og Beirach, bortsett fra en Mraz-låt, og alt befinner seg innenfor en moderne, søkende, luftig og melodisk ECM-sfære. Abercrombie, som spiller både akustisk, 12-strenger og sin lett gjenkjennbare mandolin-gitar i tillegg til sin seks-strenger, har en umiskjennelig og høyst personlig tone i alle horna sine. Beirach, som vi alt for sjelden får høre nå til dags, bekrefter hvilken enorm kapasitet han var/er og han og Abercrombie kler hverandre perfekt.

John Abercrombie er still going strong. Han har aldri stått på noen gitarhelt-trone, han har aldri vært typen til det, og kommer heller aldri til å gjøre det. Men denne dokumentasjonen fra hans kanskje aller beste periode forteller oss uansett at han var/er en av de aller beste jazzgitaristene verden har hørt.

John Abercrombie

The First Quartet

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Lars Myrvoll har med sitt The Island Band laga spennende musikk i de fleste grenseland.

Lars Myrvoll – en kar med visjoner.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Fra tid til annen dukker det opp musikk i postkassa jeg ikke har noen som helst anelse om hva er. The Island Band med “Like Swimming” hører hjemme i den kategorien. Når jeg ser at skiva kommer ut på kanskje det mest spennende selskapet i Norge, Hubro, spennes likevel forventningsbua ganske høyt og nok en gang skulle det vise seg å være på sin plass.

Bak dette “bandet” – det er nok skapt for anledninga vil jeg tro – står Lars Myrvoll. Født og oppvokst i Bodø, men nå bosatt i Oslo hvis jeg har skjønt det riktig, har Myrvoll bevegd seg i spennende kunstneriske kretser i mange år og du verden som musikken hans bærer preg av det også.

Samarbeidet med Hubro-sjef Andreas Meland går i alle fall tilbake til 2009 da Myrvolls debut-LP “The Island” så dagens lys på Safe as Milk-labelen som Meland også stod bak. Den gikk meg, og noen andre også, hus forbi.

Nå har Myrvoll tatt et steg videre og samla noe som likner på et drømmeband med musikanter fra band som Ultralyd, Splashgirl, MoHa, Kråkesølv, Sheriffs of Nothingness, Møster! og Datarock. Det betyr igjen at han har henta toppfolk med bakgrunn i alt fra pop, rock, samtidsmusikk, impro, jazz og jeg vet ikke hva.

Slik er også musikken Lard Myrvoll har hørt for seg og som har blitt unnfanga her. Veldig mye er instrumentalt, men på den herlige poplåta “Swimming” synger Myrvoll personlig med nok et nytt navn for meg, Maria Due. Hvilken nydelig og inderlig duett!

Saksofonistene Jørgen Mathisen og Kjetil Møster sparer seg ikke når de får muligheten og er viktige når det gjelder å skape grenseløse landskap. Slik er det også med de andre inviterte her: alle er bedt inn fordi de er akkurat de de er og alle setter sine personlige bumerker på rammerverket Lars Myrvoll har gitt dem.

Musikken har en slags filmatisk, bilderik og atmosfærisk stemning rundt seg. Instrumenteringa med synther, fioliner, theorbo, tuba, zither, stemmer og gudene vet hva, skaper et lydbilde ulikt alt annet som har vederfaret mitt mottaksapparat i alle fall. “Like Swimming” er et vakkert, drømmende og unikt visittkort fra Lars Myrvoll og The Island Band. Så hyggelig at vi endelig fikk møtes!

The Island Band

Like Swimming

Hubro/Musikkoperatørene