Mange har et sterkt forhold til Chet Baker og Jan Erik Volds ikoniske
“Blåmann! Blåmann!”. Nå kommer den i en ny versjon – kun
instrumentalt.

Møtet mellom Chet Baker (1929-1988) og Jan Erik Vold førte til en av
de mest sagnomsuste plateinnspillingene i norsk jazz kanskje
noensinne. Alt ved, om og med Baker var av det mytiske slaget og det
at han falt ut av – eller gjorde han det? – et hotellromsvindu i
Amsterdam bare tre måneder etter innspillinga og omkom, gjorde ikke
denne seansen i Paris mindre spesiell for å si det forsiktig.

Hot Jon

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Hot Club Records-gründer-, ideologisk fører og blakk direktør Jon
Larsen var sjølsagt fra seg av lykke da alle avtalene i forbindelse
med det som skulle skje den 17. og 18. februar var i boks. Likevel var
den gang unge Larsen fortsatt spent på om det ville skje – Chet Bakers
livsførsel og tilregnelighet hadde jo ikke det beste ryktet. Alt gikk
heller ikke etter planen, noe Larsen gjør flott greie for i liner
notesene – dette er på engelsk fordi det er ei internasjonal lansering
i samarbeid med Elemental Music – og den engelske jazzjournalisten
Brian Morton har også skrevet flotte betraktninger om og rundt Chet –
han og Miles var det greit å være på fornavn med.

For noen dager

Med den belgiske supergitaristen Philip Catherine og de to norske
gigantene Egil Kapstad på piano og Terje Venaas på bass på plass og
åpenbart så motiverte som vel tenkelig, så førte de to dagene i
selskap ikke minst med Jan Erik Vold og et knippe standardlåter og tre
nydelige Kapstad-låter – en om fugl, må vite – til et møte som på alle
slags vis har tidløshetens stempel på og ved seg.

Mange har trodd at dette var Bakers siste plateinnspilling, men det
var det ikke. Han rakk to til før den fatale hendelsen i Amsterdam,
men det som skulle være starten på et mer eller mindre fast samarbeid
med Vold, Kapstad & Co, og som skulle begynne med en konsert i Molde i
august, blei det dessverre ikke noe av.

Det låter altså så empatisk, varmt og lyrisk av dette “bandet” og Vold
for ha oss unnskyldt, men han savnes altså ikke i denne miksen. Det
gjør jo sånn sett ingenting: vi har alle samla allerede på “Blåmann!
Blåmann!”. I pose og sekk der altså.

Alt her er av det inderlige slaget og alle legger sjela i potten så
det holder – vi får også tre alternative opptak av “Body and Soul”,
“If You Could See Me Now” og “Makin´ Whoopee” – men at Chet Baker og
Egil Kapstad var sjelsfrender av det speislle slaget fra første takt,
tror jeg ikke det kan være mye tvil om.

Er det noe der oppe eller der ute, så er jeg sikker på at de har
møttes igjen. Vi har nede får klare oss med dette fantastiske møtet og
det holder mer enn lenge.

Ikke hørt om Gašper Livk, sier du? Da er vi minst to, men her viser
den slovenske bassisten seg virkelig frem.

Blant de mange, svært mange vil jeg mene, sakene jeg kan lite eller
ingenting om, står min kunnskap om slovenske bassister nesten i ei
særstilling. Den jobben har heldigvis Gašper Livk (31) tatt på seg å
gjøre noe med. Og vi snakker ikke om en herre som tar lett på oppgava
heller: her introduserer han seg sjøl med en boks bestående av fem
cder med like mange konstellasjoner. Såpass må det være!

Hva er det med Slovenia?

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jeg må innrømme at kunnskapen om improvisert musikk som kommer ut fra
Slovenia generelt står en hel del tilbake å ønske. Pianisten Kaja
Draksler var den første som åpna døra og seinere kom gitaristen Samo
Salamon, som Arild Andersen har samarbeida med.

De seineste åra har imidlertid det portugisiske selskapet Clean Feed
Records, der en rekke norske musikere også har fått gitt ut musikken
sin, sørga for at stadig flere dører har blitt åpna. De unge
pianistene Miha Gantar og Rebeka Rusjan Zajc har begge gitt ut opp til
flere bokser med fem cder i seg og fortalt oss at i den moderne gata –
med solide impulser fra både impro, jazz og samtidsmusikk – så skjer
det mye interessant i det lille landet på Balkan.

Livk syntes ikke han kunne være noe dårligere enn sin pianovenner når
det gjaldt kvantitet. Sammen med en kvartett med to pianister og en
trommeslager, duo med pianisten Seppe Gebruers, solo bass, en
happening med bass og åtte pianister og en bassfest med åtte store
feler, sørger han for solid variasjon i musikken som Livk i stor grad
har komponert.

Krever og krevende

Det Livk gir oss er musikk som krever mye av de involverte og av oss
på mottakersida. De synes jeg ofte er befriende – jeg ønsker ikke at
alt skal være så lett bestandig. Det fører ofte til at belønninga er
større og Gašper Livk har på første forsøk fortalt oss at han er og
har ei stemme som er vel verdt å følge med argusører i åra som kommer.

Noen springer inn i platestudio ved første og beste anledning, Andre
venter til de har noe å melde. Julie Kleive hører hjemme i sistnevnte
kategori.

Jeg har hørt bruddstykker og sett glimt av hvem Julie Kleive (34) er
som vokalist og formidler og har skjønt at potensialet er voldsomt.
Jeg har spurt både meg sjøl og henne når det skulle komme et musikalsk
visittkort fra henne og svaret, fra henne, må vite, har vel vært sånn
cirka når det er klart for det. Nå var det heldigvis det.

Kleive

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Mange nikker sjølsagt gjenkjennende til Kleive-navnet. Med onkler som
heter Audun og Iver så er det ikke veldig overraskende at det finnes
gode musikalske gener i frøken Julie også. De er både mange og gode.

Med sin vakre, varme, gjennomsiktige og ganske så skjøre stemme
framstår Kleive som en formidler av klasse på aller første forsøk

Singer-songwriter

De ni låtene som Kleive har skrevet både tekst og musikk til og som
synges på norsk befinner seg ei et vise/pop-landskap som byr på mye
luft og rom som gjør at vi får muligheten til å oppleve nyansene i
både tekst og musikk og de er det mange av.

Kleive skriver og formidler om erfaringer fra et levd liv – det kan
man når man har levd 34 år og åpenbart har Kleives evner til å sette
empatiske ord på det. Her er vi noen lysår unna tanketomme poptekster
for å si det sånn.

Reisefølget

Med seg til å dandere dette budskapet på best mulig vis har hun Herman
Wildhagen, Håkon Brunborg Kjenstad på allehånde instrumenter og som
medprodusenter og pappa Torfinn på piano på ett spor. De har skapt
originale landskap og omgivelser – Julie spiller sjøl også en rekke
instrumenter – og sørger for at dette har blitt en varm og empatisk
debut som bør åpne mange dører og ører for Julie Kleive. Hun har
nemlig mye flott og høyst personlig å melde.

Julie synger om å føkke med hjertet – mitt råd er at man ikke skal
føkke verken med hjerter eller Julie Kleive i åra som kommer.

Den amerikanske komponisten og arrangøren Mark Masters har invitert
trompeteren Tim Hagans til å løfte musikken og det gjør han.

Mark Masters (66) er et navn jeg har hørt og lest om, men “Sui
Generis” er det første møtet med musikken hans. Til tross for at han
er en voksen herre med en solid cv og masse innspillinger, så har han
altså ikke nådd frem hit før nå, Det var definitivt på høy tid. Hva
grunnen er til det? Masters er bosatt og virker i stor grad på
vestkysten i USA og som her hos oss, hvis man befinner seg utenfor
jazzhovedstaden New York, så er det vanskelig å få nasjonal og
internasjonal medieoppmerksomhet og turnémuligheter til Europa for
eksempel.

Egen musikk

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Masters er opprinnelig trompeter, men har jeg skjønt det rett så har
han etter hvert prioritert komponering, arrangering og bandledelse
framfor hornet. Jeg vet ikke hva trompetismen har gått glipp av i den
forbindelse, men basert på “Sui Generis” så har det vært et klokt
valg.

Tidligere har Masters arrangert musikk av Gershwin, Dewey Redman,
Mingus, Alex Wilder og Ellingrton, men i stadig større grad har han
skrevet egen musikk og invitert storheter som Jimmy Knepper, Lee
Konitz (plata er tilegna hans minne), Billy Harper, Gary Bartz, Oliver
Lake og Mark Turner til å være gjester med sitt vestkystband bestående
av meget dyktige, men totalt ukjente folk for meg.

Tim Hagans

Det er ikke vanskelig å skjønne at dette dreier seg om Jazz med stor J
– veldig stor J. Den strålende trompeteren Tim Hagans, som har jobba
ganske mye i Skandinavia også, har vært en stadig tilbakevendende
samarbeidspartner for Masters. Musikken her er skrevet med han i
bakhodet og vel så det og Masters har skrevet ni låter der Hagans er
solist på alle og hans sju manns kammerensemble, som han kaller det,
med fire blås og straight komp gjør en flott jobb og viser også at det
er solister av høy klasse der vest også.

Sui generis

Navnet på skiva er latin og betyr noe sånt som i egen klasse. Det sier
en hel del om hva Masters mener om trompeter Hagans og det er ikke
vanskelig å være enig med han. Dette er musikk det swinger av. Det
blir ikke brutt ny mark her – kun skapt strålende Jazzmusikk med stor
J og for meg holder det lenge.

Popikonet Frank Hammersland forlot tida i fjor. Før han tok farvel
makta han å skape dette nydelige og tidløse musikalske avskjedsbrevet.

Frank Hammersland (1969-2023) sørga for å gi menneskeheten mer skjønnhet
gjennom sin musikk enn de aller fleste andre som har besøkt Tellus.
Spesielt via Pogo Pops og Popium ga han oss noe av det vakreste som
kan tenkes av popmusikk gjennom flere tiår. Og sjøl om han visste det
gikk mot slutten, så greide han altså å gi oss et ekstra påfyll som jeg
og garantert veldig mange andre vil ta med oss i åresvis og som vil
bli lagra i minnebanken som en ekstra flott farvelhilsen fra en av de
aller største popskaperne her til lands, Frank Hammersland.

Ti perler

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jeg kjente ikke Hammersland, men etter det jeg har skjønt fra de som
gjorde det så var han en prins, en solstråle og en inspirator. Det
skinner så absolutt gjennom i musikken hans også. Til tross for at han
var klar over sin skjebne så hadde han altså ikke bitterhet, men
vakker popmusikk på lur helt til kvelden meldte seg.

Hammersland skapte harmonier og låter så vakre som vel tenkelig. I
tekstene fortalte han også mye om seg sjøl – totalt usentimentalt.
Sammen med gode venner rakk han å spille inn det aller meste av
musikken han hadde unnfanga. Han greide på sitt umiskjennelige og
personlige vis å synge på åtte av de ti spora også, mens Marthe Wulff
og Sargeant Petter garantert med glede og respekt synger på de to
gjenværende.

Flott karriere

Frank Hammersland makta på sine 53 år å gi oss en arv som blir stående
i norsk pophistorie som noe av det aller vakreste og flotteste. Som
sagt så kjente jeg han ikke personlig, men gjennom flere musikalske
møter og ikke minst denne fantastiske avskjeden så føler jeg likevel
at jeg har fått møte ei nydelig ånd som bare hadde noe vakkert å
melde. Frank Hammersland vil aldri bli glemt.

Mot svært mange odds så ser det ut til å bli jul i år også. Joni
Mitchell kommer til å sørge for at den blir bra for alle som liker den
ikoniske artisten som nå gir oss 40 tidligere uutgitte versjoner av
kjent materiale. Timer med magi – intet mindre.

Joni Mitchell, med solide slektsrøtter både i Modalen utenfor Bergen
og på Sømna på Helgelandskysten, runder 81 før jul. Etter at hun ble
ramma av hjerneslag for en del år siden, så har hun nesten på et
mirakuløst vis kommet seg på beina igjen og skal faktisk gjøre to
store konserter i Hollywood Bowl denne helga. Av forskjellige årsaker
så er det mange av oss som ikke har muligheten til å være der, men du
verden så flott erstatning hun har gitt oss med denne samlinga med
fire LP-er henta fra perioden 1976 til 1980 – som mange ser på som
hennes beste periode – med innspillinger “ingen” har hørt før.

Tatt kontroll

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

Joni Mitchell, med Anderson som fødenavn, tok kontroll over sin
katalog for lenge siden. Det er det sjølsagt mange gode grunner til og
en av dem var at hun ville komme bootleggerne i forkjøpet. Det har
blant ført til at hun foreløpig har gitt ut fire fantastiske samlinger
i sin Archives-serie og det aller beste, i følge henne sjøl, ligger
fortsatt til marinering. Mer om det litt seinere.

Hejira og Mingus

Denne gangen har hun fullt fokus på det som skjedde på slutten av
70-tallet da albumene “Hejira”, “Don Juan´s Reckless Daughter” og
“Mingus” så dagens lys. I mine ører er de alle legendariske.

I forbindelse både med studioinnspillingene og turneene som fulgte
rundt disse platene blei det tatt opp mye som aldri har kommet ut før.
Det er det også sikkert flere grunner til, blant annet at det er
demoer her som var ment som akkurat det.

Nå har altså Mitchell gått gjennom alt og synes det er på sin plass at
folket også skal få ta del i det som skjedde. Det har digitalt ført
til 98 låter som varer over sju timer. Færre på de fire LP-ene av
plassårsaker, men den er uansett å foretrekke, ikke minst på grunn av
lydkvaliteten og tekstheftet med et ferskt og flott intervju med
Mitchell der hun snakker åpent og usminka om denne heftige perioden.

Ikke i mål

Sjøl om det altså har kommet fire herlige samlinger til nå, så
forteller Mitchell oss i intervjuet at hun mener at det eller beste
fortsatt er på lur. Denne samlinga avsluttes med noen låter med jazz
a-laget Don Alias, Michael Brecker, Pat Metheny, Lyle Mays og Jaco
Pastorius og Mitchells store jazz-fascinasjon er jo ingen hemmelighet.
Robben Ford, Herbie Hacock og ikke minst Wayne Shorter var også blant
de som Mitchell jobba mye med og hun lover oss at “Joni´s Jazz” – mitt
favorittalbum uansett, sier hun sjøl – er på beddingen.

Det er bare å glede seg med andre ord, men enn så lenge så er hyggen
sikra med dette herlige historiske og tidløse tilbakeblikket.
Julepresangen eller ønsket er også i boks for mange, vil jeg tro.

Noe, eller ganske mye forresten, forteller meg at Terje Formoe er et
lekende menneske – homo ludens. Denne gangen viser han oss det med
sitt ferske album som handler om å elske, miste og finne mening.

Terje Formoe (74) har med sin enorme Kaptein Sabeltann-suksess lett
kunne lagt beina på bordet og skua utover hva han enn måtte ha ønska å
skue utover. Jeg kjenner ikke Formoe, men han forteller meg gjentatte
ganger at det er ikke slik han er skrudd sammen. Han må åpenbart
skape, han må videre. Det skal vi være svært glad for.

Historieforteller

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Formoe har fortalt oss før at han er en historieforteller av meget
solid klasse og denne gangen bekrefter han det i større grad enn
noensinne. Jeg har langt i fra hørt alle de 400 visene han har
skrevet, men her opplever jeg at han har kommet dit i livet at han
ønsker å være så inderlig, personlig og ærlig som han kanskje aldri
har vært tidligere.

Kjærleiken

Formoe forteller på et enkelt og liketil vis om kjærlighet mellom to
på samme sted, mellom voksne og barn og omsorgen vi bør ha for jorda
vi er i ferd med å ødelegge. Med sin nedpå måte å synge på løfter han
frem tekstene slik at vi blir “tvunget” til å lytte og når han så har
noe å melde så er det slik det skal være.

Arrangementene varier fra låt til låt og kler tekstene på et varmt vis
med forskjellig besetning plukka ut med fingerspirzgefühl.

Inger Hagerups dikt på “En liten vise” snakker til meg i spesiell grad
– sikkert fordi livet ikke alltid spiller på lag: “Så er min hånd
igjen blitt tom – Den holdt bestandig nesten om de ting jeg ville
verne”. Dette og mye mer formidler Terje Formoe til hjertene.

Terje Formoe: Ikke hvil deg plagsomt mye på ei god stund ennå!

Tysk-østerrikske Tobias Hoffmann er en mye mer enn lovende storbandkomponist- og leder. Han er avgjort både en nåtidas og fremtidas storbandmann.

Tyske, men Østerrike-bosatte Tobias Hoffmann (36) er et nytt bekjentskap for meg. Heldigvis har han og det tyske plateselskapet Mons Records fått med seg Nettavisen og Tor de Jazz sin eksistens og det har igjen ført til at postvesenet i både Østerike og Norge har samarbeida slik at Hoffmanns to første plater med hans eget storband har funnet veien til kjempers fødeland. Det er jeg svært glad for.

Solid bakgrunn

Hoffmann, som skal være en mer enn dugande saksofonist, har studert både i Tyskland, Nederland og Østerrike. Han har åpenbart vært tiltrukket av store ensembler i lang tid og før disse to storbandskivene, den første fra 2022 og den andre fra i år, så ga han også ut “Retrospective” med egen nonett.

Her dreier det seg om et moderne storbanduttrykk som har store deler av historia inne. I tillegg er Hoffmann sterkt influert og inspirert av både klassisk musikk og minimalisme og åpningssporet og tittellåta er en hyllest til rockebandet Queen som Hoffmann har digga siden han var guttunge. Det sier seg sjøl at musikken Hoffmann har skapt har en solid miks i seg og han har satt den sammen på et fascinerende vis.

Hipt band

Har jeg skjønt det rett så har Hoffmann, som her står for låtene, arrangementene og pekinga og lar saksofonen ligge, henta inn mannskapet fra både Østerrike og Tyskland. Det har i alle fall ført til at vi har med et storband å gjøre som hører hjemme helt der oppe både ensemblemessig og solistisk.

Begge platene er full av tøff, spennende og høyst personlig storbandmusikk som spenner fra de vareste ballader til heftige up-tempo utblåsninger og det swinger uten stans av musikken og bandet til Tobias Hoffmann.

Ellen Andrea Wang er en av de mest smakfulle og og retningssikre
musikantene jeg vet om. Den andre utgivelsen med hennes internasjonale
trio er nok en bekreftelse på det.

Noe, eller rettere sagt mye, forteller meg at bassist, vokalist og
låtskriver Ellen Andrea Wang (38) befinner seg på et fantastisk sted i
livet for tida. Det har seg nemlig slik at hun har funnet lykken på ny
og snart kommer barn nummer to også. Siden jeg har vært så heldig å få
følge Wangs karriere mer eller mindre fra start, og her snakker vi
mange høydepunkt, så mener jeg å oppleve nye store, varme og inderlige
steg med “Closeness II” – Ellen Andrea Wang har på mange vis funnet
hjem.

Mange stoppesteder

Ellen Andrea Wang har møtt oss i en rekke konstellasjoner opp gjennom
karriera si. Den norske trioen med Erland Dahlen og Andreas Ulvo,
Gurls med Hanna Paulsberg og diverse vokalister – med og uten
Trondheim Jazzorkester og den internasjonale trioen med svenske Jon
Fält på trommer og engelske Rob Luft på gitar er de viktigste stolpene
og så er det sjølsagt opp til hver enkelt å bestemme seg for hva man
setter aller høyest.

De seinere åra har jeg i alle fall latt meg forføre av den sistnevnte
trioen. Det lekne og alltid like oppfinnsomme trommespillet til Fält
og den nydelige og varme gitarsounden til Luft kler utrykket,
basspillet og vokalen til Wang på et herlig vis – nå i større grad enn
noensinne.

I stua og på kjøkkenet

Denne plata og denne musikken handler i stor grad om mennesker og
steder som har betydd og betyr mye for Wang. Når så den utkårede er
studiotekniker av svært høy byrd, Marcus Forsgren, så passa ingenting
bedre enn å spille inn musikken i det vakre trehuset til Wang på
Ottestad ved Hamar – Wang på kjøkkenet og de langveisfarende i stua
for best mulig balanse og sound.

Varmen og inderligheten kommer ut gjennom musikken og samtalene mellom
de tre når frem til til oss ved høyttalerne på et sjeldent melodisk og
personlig vis.

Dette er det universet Ellen Andrea Wang befinner seg i nå og der er
det utvilsomt godt og vakkert å være. Det er usedvanlig godt og
vakkert å bli invitert inn i det universet også. Tusen takk for
invitasjonen.

Svenske Lina Nyberg har ei strålende karriere bak seg. Med Kurt
Weill-hyllesten “Lost In the Stars” forteller hun oss at hun har ei
glimrende fremtid i vente også.

Lina Nyberg (54) bekrefter med sitt album nummer 24 at hun er en
vokalist med et solid særpreg og ei flott retning i sitt kunstnerskap.
Allerede i 1995 vant hun sin første Grammis og seinere har hun plussa
på med utmerkelser som Gyllene skivan og Jan Johansson-stipendet. Hun
er enkelt og greit høyt verdsatt på hjemmebane og her til lands
begynner det absolutt å løsne for Nyberg som også er førsteamansuensis
ved Griegakademiet i Bergen.

Gode kilder

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Nyberg, som gjerne nevner Ella Fitzgerald og Radka Toneff som
inspirasjonskilder – solid bredde der med andre ord, har i løpet av
både sin plate- og livekarriere vist oss mange innfallsvinkler til
sitt musikalske uttrykk. Nå inviterer hun oss inn i Kurt Weills
spennende univers og mange vil sikkert minnes Radka Toneffs versjon av
tittellåta.

Med Radka som inspirasjon, tar sjølsagt både den og andre Weill-låter
som “Mack the Knife” – ref Ella, “Bilbao Song” og “Speak Low”, helt
andre retninger enn både Radka og Ella viste oss. Det er akkurat slik
inspirasjon skal brukes.

I tillegg har Nyberg skrevet flere egne låter som passer utmerket inn
i dette landskapet.

Perfekt reisefølge

Med seg på denne tidløse utflukten har Nyberg med sitt personlige og
varme uttrykk bassisten Mauritz Agnas, trommeslageren Peter Danemo og
tangentør Daniel Karlsson. Det vil si hennes faste og svært langt
framskredne trio og i tillegg bidrar multisaksofonist Fredrik
Ljungkvist, som Nyberg kjenner bedre enn de aller, aller fleste, og
vår egen trompeter og bukkehornist i særklasse, Hildegunn Øiseth, på
et vis som hever “Lost In the Stars” til et visittkort som garantert
vil bli stående som ett av mange høydepunkt i Lina Nybergs karriere.