Jan Eggum har i 50 år vært med å prege norsk musikk. Med sitt 25.
album forteller han oss nok en gang hvilken enorm personlighet og
historieforteller han er.

Jan Eggum (72) har alltid vært med oss virker det som. Han har levert
og levert på aller øverste hylle og det er en personlighet og ekthet i
det Eggumen serverer som gjør at jeg, og mange med meg, gleder oss til
hver gang han melder.

Og det gjør han heldigvis relativt ofte.

«Observatør» har alt i seg til å gå inn i klassikerklassen til Eggum.

Historiefortelleren

Jan Eggum har sittet mer på både kafé og café enn de aller fleste. Der
har han tenkt, lest, notert og ikke minst observert. Alt dette har
ført til bøttevis av tekster og låter som han i stor grad har gitt oss
via sitt helt unike uttrykk, men han har så definitivt bidratt veldig
til mange andres repertoar også.

Nå har han unnfanga elleve nye sanger som alle er så eggumske som vel
mulig – altså på det samme høye nivået som han har skjemt oss bort med
i tiår etter tiår. Eggum er en observatør og historieforteller som få
om noen andre i norsk populærmusikk og det genet har han tatt vare på,
på et fantastisk vis.

Den samme sangen

Jeg har sagt og skrevet det om Ketil Bjørnstad før og det samme kan
sies om Eggum også: De skriver egentlig den samme sangen om igjen gang
etter gang. Men det som er så unikt for begge to er at de gjør det på
et nytt vis – hver gang.

Jeg vet hva Eggum skriver om, men han tar tak i meg og fascinerer meg
nok en gang uansett. Jeg vet at mange av disse låtene vil være med meg
i lang tid fremover som mange av de andre fra 1975 og fremover: «Eg
hadde damen i mitt liv – det virker veldig lenge siden no», synger
Eggum og vi er nok mange som kjenner oss igjen, men jeg tar sjansen på
å skrive om siste verset: «siste ord er ikke sagt, i aller siste akt».

Stemma til Eggum har, tror det eller ei, blitt eldre sammen med
eieren. Den låter stadig mer levd og den har fått en ny patos som kler
han perfekt.

A-laget

Når han så har fått med seg de aller, aller beste til å dandere denne
fine skatten, så krever jeg faktisk ikke mer. Hva sies om Anders Engen
på trommer, gitar og på kor, Audun Erlien på elbass, Bendik Hofseth på
tenorsaksofon, Nils Petter Molvær på trompet og Jens Christian Bugge
Wesseltoft på tangenter? Ikke mulig å finne noe bedre til den prisen,
vil jeg mene.

Du verden så flott og inderlig det låter og bare trompettonen til
Molvær er verdt inngangspengene aleine.

Jan Eggum er og blir en gigant og med «Observatør» har han gitt oss
nok et mesterstykke. Alt blir bra synger han på «Ønsk meg godt». Det
er faktisk veldig bra allerede.

I dag er det verdensdagen for psykisk helse og den amerikanske
saksofonisten Darius Jones markerer det med et flott og sterkt
visittkort.

Altsaksofonist, komponist, bandleder og professor Darius Jones (46) er
en musikant jeg har hørt mye mer om enn av. Årsakene er helt sikkert
flere og sammensatte, men siden han hører hjemme i den amerikanske
modernismen og avantgardismen som er relativt lite eksponert her i vår
del av verden, så er nok det mye av årsaken. Kvaliteten på det han
gjør og er og originaliteten i budskapet og uttrykket står det i alle
fall ikke på.

Mental helse

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Denne innspillinga er den sjuende av ni – et prosjekt som blei satt i
gang allerede i 2009. Jones har ikke lagt skjul på at han har slitt
med mentale utfordringer i livet og han har fått behandling som har
hjuplet han mye. I forbindelse med dette kapitlet i sin karrire og
sitt liv har Jones fått støtte på forskjellig vis fra to mental
helse-organisasjoner og sju skribenter med hvert sitt utgangspunkt har
også bidratt med interessante tekser som løfter både tematikken og
musikken.

Sterke saker

Med sine to sjelsfrender gjennom mange år, trommeslageren Gerald
Cleaver og bassisten Chris Lightcap, som vi kjenner fra en rekke
konstellasjoner blant annet med Terje Rypdal og Matt Wilson, tar Jones
oss med på en akkordfri ekskursjon med melodiske, men samtidig åpne,
frie, luftige og ikke minst sterke ut- og innspill som på sitt vis
forteller historier om mental helse.

Dette har blitt et personlig, sterkt og flott møte med Darius Jones
som garantert mange vil ha godt av på så mange vis.

Alle gode ting er fem kan man trygt si når det gjelder kohorten Robert
Vennström og Heine Bugge. Den svenske viseskalden og den norske
trekkspilleren har skapt noe helt eget sammen.

I tre tiår har Robert Vennström, låstskriver, sanger og gitarist, vært
bosatt i Bergen. Det betyr sikkert at han har fått et godt forhold
både til regn og Søstrene Hagelins fiskekaker, men det betyr på ingen
måte at han har gitt slipp på den stolte og strålende svenske
visetradisjonen. Den har han både tatt vare og satt sitt eget
umiskjennelige preg på.

Samarbeid som varer

I Bergen kan jo som kjent det meste skje. Blant annet har det ført til
at Vennström har møtt en av Moldes store sønner, Heine Bugge, som også
har bosatt seg i Brann-land til tross for at han var et stort talent
for Molde FK og var svært nær a-laget en kort periode. Nå endte det
altså med trekkspill, blant annet i Polka Bjørn og Kleine Heine, og
Bergen i stedet og så får det være opp til hver enkelt å vurdere om
det var rett prioritering.

Med fasit i ørene

Nå fikk vi aldri vite hvor langt Bugges fotballkarriere ville nådd i
verdens vakreste by, men med det femte visittkortet til Vennström &
Bugge på repeat en rekke ganger så er det mye som tyder på at det ikke
var noe dumt valg å gå for musikken.

Vennström er en god og morsom låtskriver. Smilet ligger ustanselig på
lur og noe, eller ganske mye, forteller meg at Vennström har latt seg
inspirere en hel del av Cornelis Vreeswijk. Andre lyrikere, som Barbro
Hörberg og Gustaf Fröding, har også sluppet til og med bassist Ole
Amund Gjersvik som et flott tredje hjul på vogna og en rekke
gjestemusikere fra Shockheaded Peter-forestillinga på Den Nationale
Scene i Bergen, har dette blitt nok et fint visittkort fra Vennström &
Bugge.

Den fransk-tyske pianisten Jacky Terrasson slo gjennom med et brak på
90-tallet. Så blei det ganske stille, men her er han heldigvis tilbake
med et musikalsk smell.

Jacky Terrasson (58) er født i Tyskland og har både franske og
amerikanske aner. Som for så mange med ambisjoner rundt om på Tellus,
så gikk veien til Berklee i Boston på tidlig 90-tall og USA har i stor
grad vært hans hjemmebane siden. I 1993 vant han den prestisjetunge
Thelonious Monk-konkurransen og med et fulgte platekontrakt med
sjølvaste Blue Note Records. Den forbindelsen holdt seg godt helt til
2006 og Terrasson blei et stort navn på verdensbasis.

Litt her og der

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

Etter Blue Note-perioden, han var forresten en liten tur innom igjen i
2019 med “53”, har det vært stillere fra den teknisk særdeles langt
framskredne piainsten. Jeg har en mistanke om at han har drevet et
vekselbruk mellom USA og Frankrike og at det kanskje har gjort det
vanskeligere å holde på den store oppmerksomheten som blei han til del
rundt Blue Note-utgivelsene.

På begge sider

Denne innspillinga er gjort på begge sider av dammen. I Frankrike har
han stort sett med seg sin faste trio med Lukmil Perez på trommer og
Sylvain Romano på bass pluss de strålende vokalistene Camille Bertault
og Kareen Guiock Thuram på noen spor, mens over there har han henta
toppassistanse fra Kenny Davis på bass og enten Alvester Garnett, Eric
Harland eller Billy Hart på trommer og den glitrende munnspilleren
Grégoire Maret på to spor.

Stor variasjon

Reportoaret består av både Terrasson-originaler og kjente låter som
“Solar”, “My Baby Just Cares for Me” og “I Will Wait for You”. Her får
vi alt fra de nydeligste ballader til et råkjør vi sjelden har hørt
maken til og i tillegg har Terrasson arrangert alt materilaet til
nesten “nye” låter – duoversjonen av “Besame Mucho” er nesten ikke til
å kjenne igjen.

Det har vært en stor glede å få møte Jacky Terrasson igjen og hvis
noen tror Keith Jarrett er en grynter ved pianoet, så kan jeg love at
han har fått en verdig konkurrent i Terrasson når det virkelig går
unna.

Uansett hva du tror på eller ikke tror på så har Erik Hillestad, masse
strålende musikere, sangere og Kirkelig Kulturverksted gitt oss to
messer som gjør både hjemløse og alle andre godt.

Som bekjennende ateist er det aldri så lite merkelig vil kanskje noen
mene at jeg gir meg ut på den smale/brede vei som Erik Hillestad og
Kirkelig Kulturverksted inviterer oss med på i forbindelse med to av
sju såkalte Jakobmesser. Det må noen gjerne mene, men for meg har det
seg slik at jeg alltid har vært svært begeistra for det både Hillestad
og plateselskapet – egentlig to sider av samme sak – har bedrevet, den
kunstneriske og empatiske drivkraften bak ideen og mange av de
fantastiske musikalske resultatene som har kommet ut derfra.

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

En æra er over

Erik Hillestad (72) har nå gitt fra seg takststokken som leder for
KKV. Noe, eller rettere sagt mye, forteller meg likevel at den
kreative flammen kommer til å brenne så lenge det går blod gjennom
han. Det skal vi være glad for. Uansett hvor du befinner deg i
trosspørsmål så er Hillestad ei stemme som får deg til å tenke en
ekstra gang – han er enkelt og og greit en klok mann.

Jakobmessene

Blant de initiativene Hillestad har vært en viktig del av er de
såkalte Jakobmessene. Det har så langt blitt sju av dem og her får vi
møte nummer to og seks. Du skal ikke bevege deg langt, i alle fall i
hovedstaden, før du møter mange hjemløse. Det har de blitt av
forskjellige årsaker – like trist er det uansett. Ideen bak disse
messene er å gi disse menneskene nederst ved bordet noe å tro på – noe
å gå videre med. Naivt? Mulig det, men i min verden er det slike
initiativ, tanker og ideer som må til for å flytte verden en
millimeter eller to videre.

Øyvind Kristiansen har skrevet musikken for “Messe i malstrømmen” og
Karoline Krüger for “Messe i hjemløshetens tid” der hun har fått
arrangørhjelp av Kristiansen.

All musikken er nydelig og inderlig og av typen som tar bolig
umiddelbart. Når så de flotte stemmene til blant andre Marian Lisland
og Live Maria Roggen, pianospillet til Kristiansen og ikke minst
trompettonen- og uttrykket til Jonas Kilmork Vemøy samt gjestespill
fra de iranske vokalsøstrene Mahsa og Marjan Vahdat, er med og løfter
det hele til fantastisk inderlige steder, så har dette blitt messer
for både de hjemøse, de troende og de ikke-troende.

Fra september til april feires og spilles det Jakobmesse i
Kulturkirken Jakob hver søndag. Skulle det være vanskelig å benytte
seg av det tilbudet, så anbefales denne innspillinga på det
inderligste.

Den danske vokalisten Cæcilie Norby har ei mer enn 40 år lang og
suksessrik karriere å skue tilbake på. Nå markerer hun at hun runder
60 og det gjør hun på et herlig og heftig vis.

Norby runda 60 i september og har vært stjerne på hjemmebane helt
siden siste halvedel av 80-tallet da popbandet One Two herja voldsomt
der nede hos danene. Her hjemme fikk vi først skikkelig ørene opp for
Norby på midten av 90-tallet da hun fikk kontrakt med sjølvaste Blue
Note og viste oss at hun var i besittelse av et stort jazztalent også.
Siden har hun heldigvis fortsatt å vise oss stadig nye sider av seg
sjøl, men det er jazzartisten vi avgjort kjenner best.

Jubilerer

I forbindelse med at hun har nådd denne milepælen og forteller oss at
60 er det nye 30 eller 40 eller noe sånt, så gir hun seg sjøl og oss
en bursdagspresang som sikkert vil overraske mange – ikke minst
jazzpublikummet hennes.

Her tar nemlig Norby oss med på ei rundreise i sitt musikalske univers
som spenner over veldig mye. For det første er hun utstyrt med en
stemmeprakt av de sjeldne. Som datter av en operasanger så har hun et
skolert fundament som er blanda med med et pop-, soul-, funk- og
jazzgen som gjør uttrykket hennes helt spesielt og svært personlig.

Fantastisk miks

Til denne presangen har Norby skrevet elleve låter og tekster som
spenner over alt fra disco, soul, funk, pop og med litt jazzkrydder.
Tekstene forteller oss om et levd liv – og her beveger vi oss et godt
stykke utenfor a4-landskapene som preger popverdenen.

Når hun så omgir seg med en kjernetrupp bestående av Kristor
Brødsgaard på bass, Birk Nevel på trommer og perkusjon, Jonas Krag på
gitar og Poul Reimann på tangenter, så er reisefølget av det aller
beste slaget

På tittellåta er vokalen manipulert på et vis som gjør det aldri så
lite vanskelig å høre om Norby synger sixty eller sexy. Det gjør sånn
sett ingenting – begge deler stemmer utmerket!

Det er snart fire år siden Daniel Herskedal tok oss med inn i sitt
vinterparadis. Der trivdes han åpenbart så godt at han ville ta oss
med dit en gang til.

Utstyrt med sin kjære tuba, lillebroren basstrompeten og masse
opptaksutstyr tok Herskedal turen til ei hytte på snaufjellet ved
Røros et par ukers tid vinteren 2020. Der fant han åpenbart den store
ro, musikken kom til han og kun akkompagnert av noen rein og enda
færre reingjetere, blei innspillinga som førte til «Call For Winter»
til.

Stor oppmerksomhet

Via sitt velrennomerte engelske plateselskap Edition Records har
Herskedal og musikken hans nådd ut til et svært stort publikum verden
rundt. Akkurat nå har han lagt bak seg en soloturné i Tyskland for
fulle hus og til stor jubel og hva passer vel da bedre enn en
oppfølger til «Call For Winter»?

Til fjells igjen

Herskedal har fulgt suksessoppskriften fra 2020 og i månedsskiftet
januar/februar i år var ei hytte på fjellet i nærheten av Røros
åstedet for «Call For Winter II: Resonance».

Denne gangen greide enmannsbandet seg med ei uke. Han hadde vel lært
mye av førsterunden og du verden for en oppfølger det har blitt.

De elleve melodiene er så uendelig vakre og luftige og tar oss med inn
på vidda på et inderlig, ettertenksomt og ikke minst fredfylt vis.
Herskedal har benytta seg av ymse tekniske hjelpemidler som har gjort
at han har kunnet legge lag på lag når han har ønska det, men aldri
slik at lydbildet blir overlessa. Less is more er et mye brukt uttrykk
i musikk og kunst og Herskedal har så avgjort skjønt hva det
innebærer.

Den store ro

Daniel Herskedal har kommet dit i livet og karriera at han ikke
trenger å bevise noe som helst. Han gir seg sjøl og oss god tid til å
synke ned i disse vakre landskapene og i ei tid med mer uro, frykt og
krig rundt oss enn de fleste av oss noensinne har opplevd, så gjør
denne musikken oss uendelig godt.

Gitaristen Johan Tobias Bergstrøm kjenner jeg fra Django-bandet Touché
Monet. Nå har han utvida paletten betraktelig og det på et spennende
vis.

Sjøl om Johan Tobias Bergstrøm (36) har vært hjertelig til stede i det
norske musikklandskapet i noen år allerede, så har han ikke fått den
store oppmerksomheten og det store gjennombruddet. Årsakene kan
sikkert være mange – en er nok at stringswing aldri får de store
medieoppslagene og de fete jobbene verken på klubber eller festivaler.
De gitaristiske kvalitetene til Bergstrøm står det i alle fall ikke
på.

Ny vri

Denne gangen møter vi en debuterende Bergstrøm under eget navn i en ny
versjon der han med åtte nye egne låter viser en bredde i sin
innfallsvinkel til sitt musikalske univers han ikke har vært i
nærheten av tidligere.

Bergstrøm, som fortsatt spiller utelukkende akustisk gitar, har på
ingen måte glemt sin Django-inspirasjon. Etter at han i 2020 fikk en
eksklusiv jobb å få spille for de norske og jordanske kongefamiliene
under et besøk i Jordan, blei han fascinert av arabisk musikk og ikke
minst gitarens arabiske bror, oud.

Bergstrøm tok deretter timer med den kjente oudisten Ahmad Al-Khatib i
Göteborg. I tillegg er Bergstrøm sterkt opptatt av afrikansk musikk –
ikke minst Richard Bonas moderne utgave. På toppen av dette har han
tatt timer i Irish jig hos den engelske gitaristen Remi Harris.

De som tror at denne miksen har ført til noe helt eget, har helt rett.
Totalt unikt og sjølsagt veldig personlig har det blitt.

Flott kohort

Når så Bergstrøm har satt sammen en empatisk og herlig kohort
betsående av den smakfulle perkusjonisten Thomas Antonio Debelian,
bassisten Håkon Huldt-Nystrøm – for et driv og intensitet det er i
spillet hans og den framifrå fiolinisten Jørgen Krøger Mathisen, så
har dette blitt en flott, varm og annerledes tilstandsrapport fra
Johan Tobias Bergstrøm – en musiker som fortjener mye mer
oppmerksomhet enn det som har blitt han til del foreløpig.

PS Krøger Mathisens Tanta til Beate-sitat tolker jeg som en flott
liten hyllest til Lillebjørn. Han smiler garantert sitt lune smil der
oppe eller der borte.

Fire dager før Lillebjørn Nilsen gikk bort sang han “God natt Oslo”
sammen med Kari Svendsen. Den nydelige og sterke versjonen avslutter
et fantastisk møte med et av de ekteste menneskene jeg vet om – Kari
Svendsen.

Alle som har møtt Kari Svendsen på et eller annet vis bare vet det:
det du møter og/eller hører er så ekte og usminka som vel tenkelig.
Den dama har enkelt og greit ikke evnen til å gjøre seg til eller til
å pakke noe som helst inn i bomull. I en verden full av influensere og
mennesker og artister som gjør hva som helst for å få oppmerksomhet,
så gjør det så inderlig godt at Kari Svendsen finnes. Det har hun for
så vidt alltid gjort, men aktiviteten har i stor grad vært forbundet
med ekte møter med publikum – det er der hun trives aller best med
banjoen sin. Det har ført til at studiobesøka har vært av det sjeldne
slaget – forrige solo-plate kom i 1991!

Gode venner

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Svendsens gode venner Marianne Berg og Rolf-Erik Nystrøm mente at det
var på høy tid at Svendsen – hun heter det blant venner – gjorde et
nytt studiobesøk og heldigvis lot hun seg overtale. Forholda blei lagt
til rette, Svendsen følte seg komfortabel og trivdes åpenbart og
Rolf-Erik Nystrøm har produsert og arrangert musikken på et fantastisk
vis. Det har ført til at vi får møte Svendsen på et nytt, men samtidig
usedvanlig troverdig vis i et repertoar vi kjenner henne godt igjen i.

Nye innfallsvinkler

Sjølsagt kunne Svendsen gått i studio og spilt inn “Bare døtt på”, “Å
den som var en løvetann” og “Far har fortalt” og mange av de andre
visene vi kjenner henne fra på “gamlemåten”, men det syntes verken hun
eller Nystrøm noe særlig om – heldigvis. I den forbilledlige
omslagshefte-teksten skriver Nystrøm om hvordan han har gått til
verket låt for låt og “samtidsmusikeren” Nystrøm har brukt sitt store
arsenal av innfallsvinkler til å gi låter som har utspring fra
1800-tallet, via revyviser fra forrige århundre og frem til
Lillebjørns “Tanta til Beate”, med et gitarspill av Knut Reiersrud som
verken Django eller Lillebjørn hadde drømt om, for så å avslutte med
“God natt Oslo” på et vis som fikk tårene til å renne i strie strømmer
her i heimen. Alle melodiene har fått ny innpakning, men med full
respekt for utgangspunktet og arrangementene løfter samtidg frem
Svendsen på et nydelig vis o.

Det siste møtet

Nystrøm tenkte på en rusletur i Oslos gater en mørk januardag i år at
det hadde vært fantastisk å få med seg Lillebjørn, som Svendsen hadde
vært gift med og som hun var god venn med hele livet, på plata på et
eller annet vis. Svendsen syntes om tanken og Lillebjørn sa ja med en
gang sjøl om han var sterkt redusert.

Det endte med at Svendsen og Nystrøm tok med seg det nye lydsporet til
“God natt Oslo” hjem til Lillebjørn. Han likte det sjøl om Nystrøm
hadde fjerna en akkord før hvert refreng. Rådhusklokkene er også med –
de samme klokkene som spilte “God natt Oslo” ei hel uke før Lillebjørn
blei sendt videre.

Uoppfordra synger Lillebjørn sammen med Svendsen på refrenget – det
aller siste den store Lillebjørn noen gang sang. Så uendelig vakkert,
sterkt, så flott og de som sitter igjen uberørt etter denne
opplevelsen, må nesten søke hjelp hos folk med lang utdannelse i
slikt.

-Takk for den vuggesangen, Kari sier Lillebjørn helt til slutt og
Svendsen svarer og ler:-Tusen takk, kjære Lillebjørn. De lille
dialogen kommer jeg aldri til å glemme. Aldri.

Bare én Svendsen

Det gjør nok en gang et sterkt inntrykk å møte Kari Svendsen – et
menneske og en artist jeg tror på. Hun vet hvor hun kommer fra og hun
vet hvem hun er. Dere får ta meg for den jeg er, høres det det ut som
hun sier. Det gjør jeg mer enn gjerne – ekthet, inderlighet og
skikkelighet vil alltid være hedersord i mi bok og Kari Svendsen har
alt dette.

Tusen takk for dere, både Lillebjørn og Kari. Dere har skrevet ei ny
side i minneboka mi.

Delfeayo Marsalis er ikke den mest kjente av Marsalis-brødrene, men
ganske sikkert den som har tatt vare på New Orleans-arva best av alle
sammen. Her inviterer han til en heidundrendes NO-fest som det swinger
noe kraftig av.

Er det noen som tilhører musikkaristokratiet i New Orleans så må det
vel være familien Marsalis. Pater familias, pianisten Ellis Marsalis,
forlot oss for noen får siden. Sønnene, ikke minst sakosofonisten
Branford og trompeteren Wynton, er de som har markert seg kraftigst på
verdensbasis, mens trombonist Delfeayo og trommeslager Jason i stor
grad har holdt seg i hjembyen. Kvaliteten står det ikke på hos de to
sistnevnte heller, men de har altså spilt ei betydelig mer beskjeden
rolle på den store scena enn de to storebrødrene.

Crescent City

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

New Orleans har mange tilnavn – Crescent City et ett av dem. Gjennom
disse 14 låtene har Delfeayo Marsalis (59), som stifta Uptown Jazz
Orchestra i 2007, ønska å løfte frem byen, dens kultur, musikk og
historie. For alle som enten har vært der, kan byen på et eller annet
vis for eksempel gjennom den strålende tv-serien “Treme”, så skjønner
de at Marsalis har makta det på best mulig vis.

Ikke jazz?

Marsalis sier at Uptown Jazz Orchestra ikke er noe tradisjonelt
jazz-storband. På sett og vis har han nok rett i det. Det har seg
nemlig slik at her får vi servert en framifrå gumbo, som jazz og
musikk nok en ingrediens NO har blitt berømt for, som inneholder alt
fra funk, rhythm and blues til soul og jazz. Sånn sett har han nok
sine ord i behold, men at det er et jazzstorband av høy byrd er det
likevel ikke noen tvil om. Du verden som det swinger av det!

Når så Delfeayo har henta inn broder Branford på noen låter, trompeter
Kermit Ruffins, trommeslager Herlin Riley og trombonist Maurice
“Miracle Meaux” Trosclair som ekstra forsterkninger underveis, så har
dette blitt et brygg det går an å hygge seg kraftig med utover høsten
når temperaturen synker ned mot null. Her er det nemlig masse varme å
hente.

Herlig repertoar

I tillegg til kjente NO-låter som “Sidewalk Sizzle”, “Ooh Poo Pah Doo”
og “Basin Street Blues”, så har Marsalis også arrangert standardlåter
som “Summertime” og “Exactly Like You” pluss Joe Hendersons “Inner
Urge” og Monk-klassikeren “´Round Midnight” til et NO-uttrykk.

Strålende band, flotte solister og vokalisten Tonya Boyd-Cannon som en
ekstra attraksjon i tillegg til alle de andre i bandet som også synger
når det trengs, gjør at dette virkelig har blitt ei flott juvelsamling
av noe av det beste New Orleans har å by på. Det er som kjent ikke
reint lite.