Paal Flaata har alltid snakka til meg. Det gjør han i større grad enn noensinne med “New Green Grass Will Grow”.

Paal Flaata (54) har gjennom ei lang og innholdsrik karriere, der den store hop først blei oppmerksom på den unike stemma hans med Midnight Choir, ustanselig fortalt oss at han har hatt noe høyst personlig å formidle. Ofte har det vært forbundet med americana i en eller annen form og det har alltid vært stemningsfullt om enn ikke veldig lystelig. Flaata har hatt et mørke i og ved seg som for meg har vært et tegn på at han har ønska, og makta, å formidle hvem han er og hvor ekte han er.

Det tar sin tid mellom hver gang jeg opplever Flaata. Nå er det flere år siden og han forteller oss at coronaperioden har satt sine spor – heller ikke de veldig lystelige. må vite. Sammen med pianisten, multiinstrumentalisten og medprodusenten Gøran Grini tar Flaata oss med på en utflukt som innbefatter en originallåt og en rekke mer eller mindre kjente coverlåter.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Her får vi alt fra Jacques Brel/Rod McKuens “If You Go Away” til Randy Newmans “I Think It´s Going to Rain Today” og Christian Hartmanns “So Ro” og Flaata beveger seg mer i retning av et europeisk tonespråk enn ved tidligere møter.

Det som ikke har forandra seg, heller forsterka seg, er Flaatas inderlighet og sterke personlighet i uttrykket. Han har dette som bare noen få har, som ikke kan læres noe sted: enten har man det eller så har man det ikke. Dette som får meg til å tro på det han synger og formidler. Paal Flaata er og har ei av de sterkeste og mest unike stemmene i kongeriket.

Den “nye” tyske pianisten Benjamin Lackner debuterer på ECM sammen med blant andre Mathias Eick og Manu Katché.

Nye” er en sannhet med modifikasjoner. Benjamin Lackner (48), født i Tyskland, men bosatt i USA i store deler av sitt liv og med Berlin som nåværende base, har spilt inn en rekke skiver på relativt små selskap tidligere. Det har nok ført til at han og musikken hans har passert under en rekke radarer – min blant annet – før ECM nå har løfta han frem og satt han sammen med et stjernelag.

Bare lagoppstillinga, med to kjente navn. Mathias Eick på trompet og hans tidligere sjef Manu Katché på trommer, og to ukjente – for meg i alle fall – i tillegg til Lackner, den franske bassisten Jérôme Regard, var mer enn fristende lokkemat.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Med et repertoar bestående av åtte Lackner-låter samt en av Regard, tar de fire oss med på en vakker utflukt i et melodisk ballade- maks medium tempo univers. Eick, den viktigste solisten sammen med Lackner, bekrefter nok en gang at han kan gå inn i hvilket som helst univers og tilføre musikken noe høyst personlig. Lackner er også en bra solist, men likevel blir jeg ikke veldig berørt.

Årsaken eller årsakene kan sikkert være mange, men hovedinnvendinga mi er at musikken er ganske flat og enstonig – det er for lite dynamikk og spenning i den for mitt sanseapparat.

Misforstå meg rett: vi har med kjempeflinke musikere å gjøre og det låter absolutt fint, men det snakker altså ikke veldig til meg.

Da pianisten, komponisten og bandlederen Oddgeir Berg gikk i studio for å spille inn denne musikken, var landet og verden på vei inn i lockdown vi vel aldri har opplevd maken til tidligere. Sammen med trioen sin ønska Berg å gi oss lys og håp med musikken sin. Det har de så avgjort makta.

For mine ører og resten av mitt sanseapparat kom Berg ut fra det store intet da han presenterte seg med “After Before Dawn” i 2018. Både den og oppfølgeren «In the End of the Night» to år seinere, fortalte meg imidlertid at i Berg hadde kongeriket en melodier, lyriker og melankoliker av klasse. Det inntrykket blir bekrefta i denne tredje delen av trioens trilogi.

Med nykommeren Lars Berntsen på trommer og bassisten Karl-Joakim Wisløff, som har vært med på hele utflukten, får vi også nok en stadfestelse på at det finnes mange musikanter som til daglig passerer under radaren, befinner seg på et svært høyt nivå.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Bokstavelig talt dager før landet stengte ned i mars 2020 gikk de tre i studio med Bergs nye låter. Det er låter, musikk og et uttrykk med et positivt syn på livet – det er enkelt og greit livsbejaende musikk. Samtidig har Berg & Co beholdt det melankolske elementet også.

Det er ei klar og tydelig retning i det Oddgeir Berg holder på med. Den er positiv, melodisk og groovy og Bergs postproduksjon med diverse smakfulle synthpålegg gir det hele ekstra farger.

Oddgeir Berg Trio har gjennomført den vanskelige tredjerunden, som det heter på skøytespråket, på et svært så flott vis.

Blant alle de sakene jeg kan lite om er belgisk samtidsjazz om ikke i ei særstilling, så i alle fall høyt på lista. Trioen Ocean Eddie gjør et strålende forsøk på å rydde opp i dette avsindige misforholdet.

Hørt om pianisten og harmoniumisten Andreas Bral, trekkspilleren Stan Maris og saksofonisten Viktor Perdieus? Hvis svaret er nei, så er vi alle fall to. Siden jeg er så privilegert at jeg blir fora med musikk fra de fleste verdenshjørner, så er veien likevel ganske kort for min del til at jeg får stifta bekjentskap med musikere og musikk som ellers høyst sannsynlig ville ha gått meg hus forbi.

Her har vi med en unik kammertrio å gjøre med ei høyst sjelden besetning. Alle har bidratt som låtskrivere, enten hver for seg eller sammen.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det har ført til stemninger, strøminger og/eller samtaler mellom tre likeverdige partnere som aldri lar det flyte ut. De elleve låtene er relativt korte – når de har sagt det som er å si så er samtalen over.

Noe av musikken er usedvanlig melodisk, nedpå og vakker – noe er åpent, fritt og søkende. Hele tida er det uansett retning i det Ocean Eddie holder på med.

Dette har blitt et fint, overraskende og annerledes møte. Herlig!

Sjøl om herrene i kvartetten Wako fortsatt bare befinner seg i begynnelsen av 30-åra, så har de allerede lang fartstid bak seg. Og foran seg. Vi har nemlig med noen av våre aller største talenter å gjøre.

Wako, et ektefødt barn av jazzlinja i Trondheim, feirer 10-års jubileum som band med sitt sjette – og beste – album. Trommeslager Simon Olderskog Albertsen, pianist Kjetil Mulelid, saksofonist Martin Myhre Olsen og bassist Bárður Reinert Poulsen har, til tross for at de har bosatt seg på litt forskjellige steder, fortsatt å utvikle kollektivet Wako. Spesielt interessant er det å høre hvordan slike “organismer” får muligheten til å utvikle seg over tid uten utskiftninger på mannskapssida.

Nok en gang er det Mulelid og Myhre Olsen som deler broderlig på låtskriveransvaret i tillegg til en vakker ballade av Poulsen. Vi både hører, merker og kjenner at disse fire gutta har utvikla en spesiell kjemi. Det er en personlig og musikalsk empati til stede som bare kan utvikles mellom sjelsfrender og når alle fire befinner seg på et skyhøyt nivå, så er jo forutsetningene de aller beste for at dette kan fortsette til uante musikalske steder.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det å kalle Wako et samspilt band er vel noe som likner på årets underdrivelse så langt. Her snakker vi en slags telepatisk kommunikasjon og forståelse og modenheten i uttrykket er av typen som ikke kan kjøpes eller læres; den må bare vokse og utvikles over tid. Det har Wako-gutta gitt seg sjøl muligheten til.

Det Wako gir oss nå er moderne, tøff og melodisk jazz anno begynnelsen av 2020-tallet. Nå er det bare å håpe at de forsetter samarbeidet og utviklinga.

Esbjörn Svensson i et opptak fra bare noen måneder før han gikk bort og Jan Lundgren på duo med bass-gigant Hans Backenroth – vi snakker pianisme på høyeste nivå.

Den 14. juni i 2008 fikk jazzverdenen sjokkbeskjeden om at Esbjörn Svensson hadde omkommet i en dykkeulykke – kun 44 år gammel. En av jazzens virkelige retningsgivere de par siste tiåra han fikk leve, hadde forlatt tida. e.s.t-trioen flytta grenser og inviterte et helt nytt publikum til det flotte og ytterst personlige uttrykket.

Bortgangen førte til lammelse i og rundt miljøet rundt Svensson i mange år, men kona Eva Svensson fikk i alle fall redda harddiskene hun fant i heimen. I 2018 var hun klar for å sjekke ut hva som fantes der. Og der fant hun gull!

Hennes mann hadde nemlig tatt opp en rekke sololåter i hjemmestudioet av komposisjoner – høyst sannsynlig – som verden aldri har fått oppleve tidligere. Fruen mente at de ni låtene skulle få navn etter det greske alfabetet, som Svensson kunne på rams.

Esbjörn Svensson ga aldri ut et soloalbum mens han levde – dette er hans aller første. Og for en solopianist han var også!. Det hersker aldri et millisekunds tvil om at det er Esbjörns totalt unike melodiske klo og klangverden som hilser oss og for en historieforteller han var.

Dette er så vakkert, så personlig og så inderlig som vel mulig. Esbjörn Svensson vil alltid være med oss.

Der Svensson var totalt unik i sitt uttrykk, har Jan Lundgren henta i større grad fra den store amerikanske jazztradisjonen og svensk folkemusikk. Med det som fundament har Lundgren lenge vist at han er en av de beste tradisjonsbærerne som finnes.

I mai i fjor blei Lundgren og svenskenes toppbassist Hans Backenroth invitert til ACT-sjef Siggi Lochs kunstgalleri i Berlin for en livekonsert med invitert publikum.

Sjøl om Lundgren og Backenroth har spilt mye sammen i diverse konstellasjoner, så var dette første gang de møttes på duo.

Med et repertoar bestående av Lundgren-låter, både norsk og svensk folkemusikk, Leonard Cohen-, Mozart- og Lennon og McCartney-låter og standardlåtene “Tricotism” og “Stella by Starlight”, gir de to oss en nydelig duokonsert med flotte samtaler som forteller oss at vi har med lyttere på aller øverste hylle å gjøre.

Denne konserten var altså den aller første duokonserten til Lundgren og Backenroth. De har heldigvis funnet ut at de vil fortsette denne utforskninga og her er det bare å glede seg til et livemøte. Inntil det skjer er “Jazz Poetry” en svært god erstatning.

Komponisten Lasse Thoresen fikk i oppdrag av verdens nordligste profesjonelle symfoniorkester, Arktisk Filharmoni, å skrive et verk inspirert av nettopp Arktis. Og for et verk det har blitt!

Jeg iler til og innrømmer at jeg føler meg som Bambi på isen når denne typen musikk skal omtales, men når jeg bekjenner med til Duke Ellingtons trosretning som inneholdt følgende postulat: det finnes bare to typer musikk – god og dårlig, så tar jeg sjansen likevel. Her snakker vi nemlig om typen god musikk. Veldig god musikk faktisk!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

En annen årsak til at jeg kaster meg over denne innspillinga er at den er utgitt på kvalitetsselskapet 2L og med lydmaestro og Grammy-vinner Morten Lindberg ved spakene. Bedre garantist for god lyd – og god musikk – er det vanskelig å finne.

Etter først å ha takka nei til forespørselen, lot heldigvis Thoresen seg overtale av folket i nord. Etter flere turer til Svalbard med eksperthjelp fra Norsk Polarinstitutt, var inntrykkene voldsomme og inspirasjonen veldig på plass og den lar seg voldsomt høre i løpet av dette verket som varer i godt og vel en time og som består av seks satser.

Thoresen har makta å gjenspeile naturen, skjønnheten og dramatikken på et vis som nesten gjør at vi føler vi er i Arktis. Det er vakkert, sterkt og tidløst og jeg vil ikke bli overraska om dette verket vil få et laaangt liv også utenfor våre nordlige landsdeler.

Arktisk Filharmoni er noe så voldsomt på hjemmebane under ledelse av sjefdirigent Christian Kluxen og sjølsagt er opptaket, gjort av maestro Lindberg i Stormen Konserthus i Bodø, på det nivået vi alltid forventer derfra – på øverste hylle.

Da den unge engelske pianisten John Escreet, fra jazzmetropolen Doncaster, viste seg fram på Moldejazz i 2011, blei jeg sittende igjen med åpen munn.

Nå har Escreet rukket å bli 38 år og etter en del år i New York, så har han nå gjort Los Angeles til sin hjemby. Han kunne for så vidt vært bosatt hvor som helst – dette talentet hadde funnet veien til overflata uansett.

Den daværende Moldjazz-sjefen Jan Ole Otnæs er en mann med teft: han visste hva han gjorde da han booka den da bortimot ukjente Escreet til hans første jobb her til lands. Vi andre blei noe så voldsomt begeistra i løpet av den gode timen han ga oss sammen med Eivind Opsvik – også han bosatt over there – på bass og trommeslager Tyshawn Sorey.

Her gir Escreet oss si første plate i trioformat til tross for at det er hans visittkort nummer ni under eget navn. Med en teknikk som overgår det meste og en innlevelse og et temperament av usedvanlig sjeldent kaliber, tar Escreet oss med på en utflukt der alt fra frie improvisasjoner til hans egne låter og Stanley Cowells klassiske “Equipoise”, som jeg husker tilbake til fra Strata East-plata til Cowell på 70-tallet, gir oss et strålende bilde av hvem John Escreet er i dag.

Det skader heller ikke at han omgir seg sine med-LA-ere Damion Reid (Robert Glasper, Rudresh Mahanthappa og Steve Lehman) på trommer og Eric Revis (Branford Marsalis og Peter Brötzmann) på bass. Til tross for at det er en ganske fersk trio, så låter det som om de har lytta på hverandre og spilt sammen lenge.

Det er åpent, det er fritt, det er melodisk, det er vakkert – John Escreet hører hjemme helt der oppe.

Mye av drivkraften med det å omgi seg med musikk – mye musikk – er å oppdage nye stemmer, ny musikk. Den italienske pianisten Alberto Dipace hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Etter å konsultert min høyst private harddisk, så tror jeg at jeg med stor grad av sikkerhet kan slå fast at at dette er mitt første møte med Alberto Dipace (35) og hans musikk. Og nok en gang er det svorske Anders Thorén, for tida bosatt i Japan, og hans selskap AMP som skal ha æra for det.

Det er jo sjølsagt ingen hemmelighet at musikk er grenseløs, men til tross for det så er det altså ikke hverdagskost at italiensk jazz blir servert her nord.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg ante med andre ord ikke hva jeg gikk til i dette tilfellet, men med erfaring fra Thoréns kvalitetsbevissthet når det gjelder å hente “ukjente” størrelser, så ante det meg at lista befant seg ganske høyt.

Sammen med bassist Danilo Gallo, som også trakterer ymse leketøy, og trommeslager og perkusjonist Ferdinando Faraò, tar Dipace oss med på en improvisert utflukt som virker ganske så komponert.

Den Milano-baserte trioen forteller meg at de har spilt mye sammen og at de kan hverandre ut og inn. De tre reagerer på det minste vink og musikken, som har henta sin inspirasjon fra den russisk-franske maleren Vasilij Kandinskijs “Composition VIII” der de tre elementene trekantede former, ro fremkalt av horisontale linjer og bevegelse skapt av sirkler, er åpen, løs og fri, men samtidig veldig lyrisk, melodisk og inderlig.

Dipace er en klangmester og melodiker av rang og med en slik internasjonal introduksjon. vil det ikke overraske meg om ECM slår på tråden ved neste korsvei.

Noe av det aller mest spennende og morsomme med å omtale plater er når det dukker opp nye navn – spesielt norske. Thomas Bergsten hører hjemme i den kategorien.

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, så i alle fall i lett hulken, og tilstår at jeg ikke kjenner til Thomas Bergsten (38) sitt kunstnerskap før disse to fonogrammene fant veien til postkassa mi og videre til pop-anlegget.

Jeg har skjønt at vi har med en skikkelig multikunstner å gjøre: performancekunst, lydinstallasjoner, billedkunst, teater og musikk – Bergsten har vært der eller er der. Og ikke minst musikk, må vite.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I år har det ført til ikke mindre enn fire plateutgivelser og to av dem har altså kommet min vei. Sjøl om det musikalske uttrykket er delvis forskjellig, så er det mange fellestrekk også.

Thomas Bergsten (38) trakterer alt fra gitar til sigarboks-harpe og er ellers en lydmanipulator og postprodusent som tar musikken veier på et vis Teo Macero gjorde med Miles Davis´ musikk på slutten av 60-tallet. Hvis noen får tanker om “Bitches Brew” nå, så er det helt korrekt.

All musikken her er henta ut av åtte timer med opptak gjort i løpet av to dager – type la tapen rulle. Bergsten kaller utgangspunktene en blanding av fri improvisasjon, skjult komposisjon, post-komposisjon og tradisjonell komposisjon – det får nesten bli opp til enhver hva som er hva.

Sammen med sjelsfrendene Tore Ljøkelsøy (trommer, perkusjon og hardingfele), Arnfinn Langesæter (saksofon, fløyte og perkusjon), Jakob Eri Myhre (trompet, elpiano, perkusjon og effekter), Simen Wie (bass og perkusjon), Øyvind Heilo (elpiano og perkusjon) samt Bjørn Klakegg som gjest på gitar på ett spor og Kristine Marie Aasvang på vokal på to spor, så tar Bergsten oss med til steder der de færreste av oss har vært tidligere.

Musikken befinner seg i en rekke grenseland og som Miles, så henter også Bergsten like gjerne impulser fra rock, jazz og impro.

Alt er ikke like spennende og retningsvisende, men det er mye her som vekker interessen og holder på den – gang etter gang.

Thomas Bergsten har på første forsøk fortalt meg at han er en uredd, søkende og kompromissløs musikant jeg gleder meg til å følge fremover.