Da den unge engelske pianisten John Escreet, fra jazzmetropolen Doncaster, viste seg fram på Moldejazz i 2011, blei jeg sittende igjen med åpen munn.

Nå har Escreet rukket å bli 38 år og etter en del år i New York, så har han nå gjort Los Angeles til sin hjemby. Han kunne for så vidt vært bosatt hvor som helst – dette talentet hadde funnet veien til overflata uansett.

Den daværende Moldjazz-sjefen Jan Ole Otnæs er en mann med teft: han visste hva han gjorde da han booka den da bortimot ukjente Escreet til hans første jobb her til lands. Vi andre blei noe så voldsomt begeistra i løpet av den gode timen han ga oss sammen med Eivind Opsvik – også han bosatt over there – på bass og trommeslager Tyshawn Sorey.

Her gir Escreet oss si første plate i trioformat til tross for at det er hans visittkort nummer ni under eget navn. Med en teknikk som overgår det meste og en innlevelse og et temperament av usedvanlig sjeldent kaliber, tar Escreet oss med på en utflukt der alt fra frie improvisasjoner til hans egne låter og Stanley Cowells klassiske “Equipoise”, som jeg husker tilbake til fra Strata East-plata til Cowell på 70-tallet, gir oss et strålende bilde av hvem John Escreet er i dag.

Det skader heller ikke at han omgir seg sine med-LA-ere Damion Reid (Robert Glasper, Rudresh Mahanthappa og Steve Lehman) på trommer og Eric Revis (Branford Marsalis og Peter Brötzmann) på bass. Til tross for at det er en ganske fersk trio, så låter det som om de har lytta på hverandre og spilt sammen lenge.

Det er åpent, det er fritt, det er melodisk, det er vakkert – John Escreet hører hjemme helt der oppe.