Mye av drivkraften med det å omgi seg med musikk – mye musikk – er å oppdage nye stemmer, ny musikk. Den italienske pianisten Alberto Dipace hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Etter å konsultert min høyst private harddisk, så tror jeg at jeg med stor grad av sikkerhet kan slå fast at at dette er mitt første møte med Alberto Dipace (35) og hans musikk. Og nok en gang er det svorske Anders Thorén, for tida bosatt i Japan, og hans selskap AMP som skal ha æra for det.

Det er jo sjølsagt ingen hemmelighet at musikk er grenseløs, men til tross for det så er det altså ikke hverdagskost at italiensk jazz blir servert her nord.

Jeg ante med andre ord ikke hva jeg gikk til i dette tilfellet, men med erfaring fra Thoréns kvalitetsbevissthet når det gjelder å hente “ukjente” størrelser, så ante det meg at lista befant seg ganske høyt.

Sammen med bassist Danilo Gallo, som også trakterer ymse leketøy, og trommeslager og perkusjonist Ferdinando Faraò, tar Dipace oss med på en improvisert utflukt som virker ganske så komponert.

Den Milano-baserte trioen forteller meg at de har spilt mye sammen og at de kan hverandre ut og inn. De tre reagerer på det minste vink og musikken, som har henta sin inspirasjon fra den russisk-franske maleren Vasilij Kandinskijs “Composition VIII” der de tre elementene trekantede former, ro fremkalt av horisontale linjer og bevegelse skapt av sirkler, er åpen, løs og fri, men samtidig veldig lyrisk, melodisk og inderlig.

Dipace er en klangmester og melodiker av rang og med en slik internasjonal introduksjon. vil det ikke overraske meg om ECM slår på tråden ved neste korsvei.