Mange har ventet spent på Vigdis Hjorths siste roman Er mor død. De fleste husker all oppstandelsen etter Arv og miljø som kom i 2016 og søsteren Helga Hjorths mot-bok Fri vilje året etter. Den som håper på en ny omgang gjørme-bryting i Hjorth-familien blir skuffet. Årets bok skiller seg metodisk og formmessig sterkt fra Arv og miljø. Tematisk er det klare likhetspunkter. Om den blir stående som forfatterens beste roman er jeg usikker

Av Jan Øyvind Helgesen

Johanna, kunstner med mange år i USA er eneste stemme i boka. Hun har åpenbart hatt en viss suksess som maler og kommer hjem for å holde en separat-utstilling. Det hører med til historien at Johanna nærmest rømte fra ektemann og nærmeste familie for å følge sitt kunstnerkall. Dette medførte utstilling i hjembyen av bildene «Barn og mor 1» og «Barn og mor 2» . Både moren og søsteren oppfattet bildene dypt fornærmende og pinlig utleverende. Johanna uteblir i tillegg fra farens sykeleie og begravelse og det fører til et totalt brudd mellom de tre. Og da snakker vi Brudd med storB: ikke svare på noen slags henvendelse fra Johanna.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I store deler av boka følger vi Johanna på rene spaningsoppdrag i hennes forsøk på å oppnå kontakt med mor. Hun jakter på det hun tror er der, en rest av en morskjærlighet.

Å luske på noen, het det der jeg vokste opp og det er akkurat det hun gjør. Hun sniker seg etter, hun ligger i buskene og hun kartlegger mors bevegelser i detalj. Hun ringer, tekster og sender brev. Uten å få svar. Me en form for konfrontasjon oppnår hun uten at vi avslører for mye.

Slekta er verst, heter det og det er en dypt dysfunksjonell familie vi møter. Vi får vite nok om den avdøde faren til å forstå at den konservative advokaten med fine bergenske aner ikke er noen lett person. Om mor får vi vite mer, men hva som er virkelighet og hva som er Johannas fantasier om mor, vet vi ikke. Den ikke-eksisterende kontakten mellom de to gir næring til Johannas forestillinger om morens liv. Hun dikter fram moren. Det samme gjør hun med søsteren, men hun blir en nesten en-dimensjonal skikkelse i dramaet som utspiller seg mellom Johanna og moren.

Er mor død er ingen tradisjonell roman selv om den skrider fram med sin egen kronologi og dramaturgi. Den er ikke handlingsmettet. Det er da også grenser for hvor spennende man kan gjøre det å sitte i en bil utenfor mors hus.

Hjorth gjør et spesielt grep:

Rett som det er kommenterer eller utdyper hun  handlingen gjennom noen få linjer på en egen side. Noen av disse kommentarene er vakre og poetiske, noen er triste og enkelte ikke lette å forstå. Stort sett fungerer dette som en utfylling av handlingen. Som komprimerte faktaopplysninger det ville ha tatt mange sider å forklare. Som når hun skriver(s.207):

«Hvis man visste, hvis man forsto som ung hvor avgjørende barndommen er, ville man aldri tørre selv å få barn»

Sånn sett kan boka også leses som en oppvekst-roman. Vigdis Hjorth er virkelig god når hun ser virkeligheten fra barnets perspektiv. Dessverre vil mange kjenne seg igjen i lille Johannas opplevelse av verden. Mors perspektiv er også skarpt ivaretatt – mor vokser  og blir tydeligere og tydeligere i løpet av de 350 sidene. Far må nok nøye seg med en birolle.

Jan Øyvind Helgesen er en dedikert bokelsker og lesehest. Han har vært journalist på heltid siden 1979, i Arbeiderbladet, Økonomisk Rapport, VG og TV 2. De siste årene var han programleder i God Morgen Norge og Nyhetskanalen på TV 2.

Dr Bekken, som også reagerer hvis han blir tiltalt som Tor Einar Bekken, er intet mindre enn en ustoppelig musikalsk tusenkunstner.

Lite var vel så fortjent som da Tor Einar Bekken (56) fikk Notodden Blues Festival sin høythengende hederspris i fjor. I flere tiår har han tatt vare på og videreutvikla en tradisjon som er fundamentet for veldig mye av moderne musikk og du verden så viktig det er at det finnes slike doktorer både her hjemme og ellers i verden.

I tillegg til å være assisterende professor ved NTNU i Trondheim, er Bekken en usedvanlig kreativ og produktiv herre og bare i løpet av de seineste månedene har han gitt oss to doser med originalt påfyll.

På «Dark Waters» gir han oss tre låter som varer i knappe 21 minutter, blant annet «Blues for Mr. George Floyd». All musikken er bluesbasert og rimelig fritt improvisert av doktoren på guitalele – en blanding av gitar og ukulele vil jeg anta. Det er liksom ikke noen tvil om at Bekken mener det han spiller og måten han formidler musikken på, viser oss definisjonen på hva ekte musikk er.

På «All Ears» er Bekken tilbake på sitt hovedinstrument, pianoet. Her snakker vi også en tre låters affære, kun digitalt denne gangen, som varer i knappe 27 minutter. Blues og boogie woogie er utgangspunktet og overraskende, for mange i alle fall, så er hovedsporet på over 15 minutter tilegna modernisten Muhal Richard Abrams som gikk bort i 2017.

Nok en gang er det ekte og inderlig vare som blir servert av Tor Einar Bekken, som han kaller seg på denne utgivelsen. Han er enkelt og greit ei skattekiste av den verneverdige sorten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dr Bekken
Dark Waters
DrB Records/[email protected]

De som har fulgt den svenske bassisten, komponisten, bandlederen, og tidvis visesangeren, Torbjörn Zetterbergs karriere de seineste 20 åra, kommer det ikke som noen overraskelse at det er ekte og viktige musikalske spørsmål som blir stilt og ikke minst besvart.

I mine ører har Torbjörn Zetterberg vært en av de mest spennende og kompromissløse musikantene i vår del av verden siden han først viste seg fram for et større publikum i 2002. Nå har han blant annet rukket å bli 44 år og har samarbeida med mangt og mange, inkludert vår egen Håvard Stubø, og gitt ut et tosifra antall skiver under eget navn.

Med bandet Den Stora Frågan, som har eksistert siden 2014, har Zetterberg et a-lag av svenske musikanter fra sin egen generasjon. Jon Fält på trommer og klokkespill, Jonas Kullhammar på tenor- og altsaksofon og fløyte, Alberto Pinton på klarinett og barytonsaksofon, portugisiske, men Sverige-bosatte Susana Santos Silva, som har jobba mye med Hedvig Mollestad i det siste, på trompet og Mats Äleklint på trombone – det oser kvalitet og originalitet hele veien. På to av spora er sekstett også utvida til oktett med Lars Skoglund på trommer og Alexander Zethson på orgel og elpiano.

På Zetterbergs åtte låter blir vi tatt med på en ekskursjon som både tar oss innover og utover. Befolkninga i Den Stora Frågan er på alle slags vis i stand til å utfordre både seg sjøl, hverandre og ikke minst oss på den andre sida. Her blir det skapt melodiske, varme og høyst personlige lydlandskap som både er inviterende og krevende.

Fra tid til annen swinger det infernalsk på et slags Mingusk vis, mens det andre ganger er innadvendt, men samtidig spennende og alltid givende. Solistisk hører «Are You Happy?» hjemme i Allsvenskan og kollektivet er noe av det beste Carl XVI Gustav og Silvia har å vise til uansett idrett.

Torbjörn Zetterberg anno 2020 er fortsatt minst like spennende og interessant som han var da han hilste på med bandet The Torbjörn Zetterberg Hot Five i 2002. Nok en gang har han svart på de store spørsmåla og bestått med laud. Jeg gleder meg allerede til de neste 20 åra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Når Ane Brunvoll kan kalle seg Ane Brun, så kan vel Stig Ulvestad kalle seg Stig Ulv? Den sunnmørske strengeleikaren har som Brun i alle fall mye å fare med.

Det er tre år siden jeg møtte musikken til Stig Ulvestad (40) fra Ørsta for første gang. Den gangen het hans soloprosjekt «Akustikar». Både før og etter har Stig Ulv begått flere soloplater med sitt arsenal av strengeinstrumenter. I juni i fjor serverte han folket «Gitarferd» og nå har han gitt oss «Hjartevarme» – begge live-platen – den første på vinyl, den andre foreløpig kun digitalt.

Den første plata er spilt inn delvis i Parken kulturhus i Ålesund og delvis i Hareid kyrkje i fjor vinter, mens han i forbindelse med den siste er tilbake i Parken med en konsert fra i sommer. Begge innspillingene består av ti låter som Stig Ulv sjøl har unnfanga – de på «Hjartevarme» er alle skrevet etter at koronaviruset snudde verden opp ned.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Stig Ulv er en melodiker og lyriker som med sine akustiske instrumenter byr på vakkert påfyll uansett hvor man har sine musikalske preferanser. Han henter hemningsløst fra folk, pop, rock, vise, jazz og sikkert en rekke andre herligheter også og til sammen blir det musikk som han er ganske aleine om.

Langt i fra alle låtene er like minneverdige, men for meg er det stemninga i uttrykket til Stig Ulv som snakker til meg i stor grad. Det er en ekthet og inderlighet i det han bringer til torgs som setter varme spor.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.