Mange har ventet spent på Vigdis Hjorths siste roman Er mor død. De fleste husker all oppstandelsen etter Arv og miljø som kom i 2016 og søsteren Helga Hjorths mot-bok Fri vilje året etter. Den som håper på en ny omgang gjørme-bryting i Hjorth-familien blir skuffet. Årets bok skiller seg metodisk og formmessig sterkt fra Arv og miljø. Tematisk er det klare likhetspunkter. Om den blir stående som forfatterens beste roman er jeg usikker
Av Jan Øyvind Helgesen
Johanna, kunstner med mange år i USA er eneste stemme i boka. Hun har åpenbart hatt en viss suksess som maler og kommer hjem for å holde en separat-utstilling. Det hører med til historien at Johanna nærmest rømte fra ektemann og nærmeste familie for å følge sitt kunstnerkall. Dette medførte utstilling i hjembyen av bildene «Barn og mor 1» og «Barn og mor 2» . Både moren og søsteren oppfattet bildene dypt fornærmende og pinlig utleverende. Johanna uteblir i tillegg fra farens sykeleie og begravelse og det fører til et totalt brudd mellom de tre. Og da snakker vi Brudd med storB: ikke svare på noen slags henvendelse fra Johanna.
I store deler av boka følger vi Johanna på rene spaningsoppdrag i hennes forsøk på å oppnå kontakt med mor. Hun jakter på det hun tror er der, en rest av en morskjærlighet.
Å luske på noen, het det der jeg vokste opp og det er akkurat det hun gjør. Hun sniker seg etter, hun ligger i buskene og hun kartlegger mors bevegelser i detalj. Hun ringer, tekster og sender brev. Uten å få svar. Me en form for konfrontasjon oppnår hun uten at vi avslører for mye.
Slekta er verst, heter det og det er en dypt dysfunksjonell familie vi møter. Vi får vite nok om den avdøde faren til å forstå at den konservative advokaten med fine bergenske aner ikke er noen lett person. Om mor får vi vite mer, men hva som er virkelighet og hva som er Johannas fantasier om mor, vet vi ikke. Den ikke-eksisterende kontakten mellom de to gir næring til Johannas forestillinger om morens liv. Hun dikter fram moren. Det samme gjør hun med søsteren, men hun blir en nesten en-dimensjonal skikkelse i dramaet som utspiller seg mellom Johanna og moren.
Er mor død er ingen tradisjonell roman selv om den skrider fram med sin egen kronologi og dramaturgi. Den er ikke handlingsmettet. Det er da også grenser for hvor spennende man kan gjøre det å sitte i en bil utenfor mors hus.
Hjorth gjør et spesielt grep:
Rett som det er kommenterer eller utdyper hun handlingen gjennom noen få linjer på en egen side. Noen av disse kommentarene er vakre og poetiske, noen er triste og enkelte ikke lette å forstå. Stort sett fungerer dette som en utfylling av handlingen. Som komprimerte faktaopplysninger det ville ha tatt mange sider å forklare. Som når hun skriver(s.207):
«Hvis man visste, hvis man forsto som ung hvor avgjørende barndommen er, ville man aldri tørre selv å få barn»
Sånn sett kan boka også leses som en oppvekst-roman. Vigdis Hjorth er virkelig god når hun ser virkeligheten fra barnets perspektiv. Dessverre vil mange kjenne seg igjen i lille Johannas opplevelse av verden. Mors perspektiv er også skarpt ivaretatt – mor vokser og blir tydeligere og tydeligere i løpet av de 350 sidene. Far må nok nøye seg med en birolle.
Er mor død
Cappelen Damm
Jan Øyvind Helgesen er en dedikert bokelsker og lesehest. Han har vært journalist på heltid siden 1979, i Arbeiderbladet, Økonomisk Rapport, VG og TV 2. De siste årene var han programleder i God Morgen Norge og Nyhetskanalen på TV 2.
