Vi har etter hvert blitt godt kjent med gitaristen Rob Luft her hjemme etter hans pågående samarbeid med Ellen Andrea Wang. Her forteller han oss at han har svært mye å fortelle oss på egen hånd også.

De som var så heldige å få med seg Lufts debut under eget navn, «Riser» i 2017, mer enn ante at den nå 26 år unge engelskmannen hadde det i seg til å bli en av vår tids viktige gitarister. Siden den gang har han tatt flere nye steg, både sammen med Wang som han kommer med trioplate med i disse dager og her på egen hånd.

Luft har henta navnet på skiva fra den tyske forfatteren Eckhart Tolle. Han har skrevet at livet er danseren og du er dansen. Luft sier at den beskrivelsen passer musikken hans godt fordi han mener at låtene hans er lyse, positive og har noe dansevennlig ved seg. Jeg kan ikke være mer enig. Her snakker vi herlig musikk i et varmt, sprudlende, men samtidig reflekterende og livsbejaende uttrykk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Luft har med seg eksakt det samme laget som på «Riser». Det vil si jevngamle musikanter som vil være med å sette preg både på engelsk og forhåpentligvis internasjonal jazz i åra som kommer: Corrie Dick på trommer, Tom McCredie på elbass, Joe Webb på piano og orgel og Joe Wright på tenorsaksofon. I tillegg dukker også Luna Cohen på vokal og Byron Wallen på trompet opp på to spor, samt at Luft også forlyster oss med stemma si noen ganger.

Her blir vi servert melodisk, varm og utadvendt musikk med spor av highlife og andre herligheter. Lufts inderlige gitartone er allerede høyst personlig, men at han har tilbragt kvalitetstid sammen med storheter som Metheny og Scofield tror jeg ikke han vil benekte. Når så bandet er noe så veldig på bølgelengde med sjefen og hvor han vil, så har «Life Is the Dancer» blitt akkurat det spennende steget videre som mange hadde venta på.

Luft sier at fortida er i hodene våre mens nåtida er i våre hender. Hendene og hodet til Rob Luft er mer enn klar for både nåtid og fremtid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oddrun Lilja Jonsdottir, eller bare Lilja som artist, tar oss med på ei sjelden, viktig og livsbejaende reise.

I løpet av 28 år på Tellus har gitaristen, komponisten og det nysgjerrige – i svært positiv betydning – mennesket Oddrun Lilja Jonsdottir fra Groruddalen i Oslo og litt fra Island, besøkt, opplevd, latt seg inspirere av og tatt til seg mer fra de fleste verdenshjørner enn de fleste vil gjøre gjennom et helt liv.

Når hun så på debuten sin under eget navn har makta å sette sammen alt dette til et visittkort så flott, så unikt og så personlig som «Marble», så kan vi ønske velkommen en artist som har alt i seg til å sette voldsomme spor allerede nå, men ikke minst i åra som kommer.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I løpet av de siste ti åra har Lilja besøkt India, Nepal, Etiopia, Marokko, palestinske flyktningeleire i Libanon, USA, Frankrike, Island, Tanzania, Uganda og Kenya. Over alt har hun møtt og spilt med lokale musikanter og sugd til seg fra de musikalske og kulturelle skattene og rettene hun har blitt servert.

Etter at hun kom hjem har et ønske om å dele disse opplevelsene med oss vokst fram. Hun har skrevet musikk basert på møtene og det har ført til ti låter som viser en varme, oversikt og allsidighet som er svært sjelden.

Med et kjerneband bestående av Helge Andreas Norbakken på perkusjon, nederlandske Sanne Rambags på vokal og Jo Skaansar på basser og Lilja sjøl på gitar, bakgrunnsvokal, resitasjon og fiolin, blir vi tatt med til stemninger og steder så flotte og inderlige at hjertet smiler lenge etter at musikken har stilna.

Når Lilja i tillegg har alliert seg med en rekke musikanter med røtter i de fleste av kulturene hun har besøkt, pluss blant andre Jens Christian Bugge Wesseltoft – Lilja har spilt/spiller i hans New Conception of Jazz -, Marthe Lea, Andreas Bratlie og superprodusent Kåre Chr. Vestrheim, så ligger det meste til rette for at «Marble» både er en sjeldent bra debut og samtidig en beskjed om at Lilja er og har ei stemme som vil glede oss og mennesker andre steder på Tellus i mange tiår fremover. Om det er jazz? Om det er verdensmusikk? Om det er….? Svaret er ja på alt dette og mere til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den glitrende kvartetten Nacka Forum feira sine første 20 år med å slippe sin sjette plate på en høyst spesiell dag!

Noen av oss venter ekstremt lenge med å pakke opp julegavene. Siden «Så stopper festen» blei gitt til folket på julaften, så er vel jeg blant dem som har venta aller lengst. Tålmodighet er visstnok en dyd og den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves.

Carl XVI Gustav og Silvia er representert med Johan Berthling på bass, Goran Kajfeš på trompet, mellofon, crumar evi (et elektronisk blåseinstrument) og perkusjon, Jonas Kullhammar på tenor- og altsaksofon, basun og perkusjon mens danske Margrethe II sendte trommeslager Kresten Osgood, som også spiller vibrafon og orgel her, til festen. Vi snakker kremlag med andre ord.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For fest har det blitt – julaften eller ikke. Bandet blei starta i 1999 sammen med plateselskapet Moserobie som Kullhammar hele tida har vært overadministrerende direktør for. Mellom 2002 og i dag har det blitt seks spenstige visittkort. Først var det materiale fra blant andre Sun Ra, Ornette Coleman, Don Cherry og Art Ensemble of Chicago, men nå er det kun originalt stoff unnfanga av alle fire, men hver for seg.

Sjøl om Ornette og etterfølgeren Old and New Dreams Band ikke er til stede på komponistsida her, så finnes de likevel her i ånden. Ingen akkordinstrumenter involvert her heller så det melodiske, ideologiske og rytmiske slektskapet er så avgjort på plass: Når det er sagt så har de fire i Nacka Forum flytta uttrykket godt inn mot 2020 og tatt med seg en rekke nye impulser til dit «Så stopper festen» befinner seg.

Da gjenstår det bare å ønske god jul og riktig godt nyttår. Denne pakka egner seg hele året og i mange år fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det kommer stadig nye bekreftelser fra jazzlinja i Trondheim om hvilket høyt nivå det er på studentene ved Nidelvens bredd. Bounce Aalrm føyer seg elegant inn i den rekka.

Med tre blås og et «vanlig» komp inviterer Bounce Alarm oss inn i et ganske så tradisjonelt, men likevel sprudlende univers der det er et krav at det må swinge. Svenske Christian Cuadra på altsaksofon, Sturla Hauge Nilsen, som mange vil kjenne igjen fra Ytre Suløen, på trompet, Rino Sivathas på trommer, Morten Berger Stai på bass, Ingrid Øygard Steinkopf på piano og fløyte og Elisabeth Lid Trøen på tenorsaksofon, utgjør dette livsbejaende kollektivet.

Det er åpenbart at de seks stortrives i landskapet som har sine fundament i ni av de ti låtene signert Øygard Steinkopf og Lid Trøen, den siste er ført i pennen av Hauge Nilsen, og der det kollektive trøkket og riffene som underbygger solistene, spiller ei veldig viktig rolle.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det flyttes ikke musikalske merkesteiner med debutalbumet til Bounce Alarm. Det blir «kun» skapt en masse feelgoodmusikk, med enkelte frie elementer innbakt også, men i all hovedsak skal det Swinge med stor S her og det sørger de seks unge og sjølsagt høykompetente musikantene for at det gjør fra start til mål.

Noe, ikke så reint lite faktisk, forteller meg at Bounce Alarm  er et heftig liveband som egner seg utmerket på enhver jazzklubb hvor det enn måtte være. Nå til dags er ikke det så lett å få opplevd, men akkurat derfor anbefales «Bouncing Through Some Banging Tunes» ekstra. Dette er nemlig musikk egna til å bedre sinnets helse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg bryter sammen og tilstår at jeg aldri verken har hørt eller hørt om den spanske pianisten Marco Mezquida. Sammen med to utmerkede danske venner presenterer han seg på best mulig vis.

Marco Mezquida er en 33 år ung pianist fra øya Menorca i Spania. Hvordan man ender opp som jazzmusiker ute på den vakre ferieøya aner jeg ikke, men Mezquida har uansett blitt en smakfull pianolyriker med røtter både i Bill Evans´ klangverden og i hele den moderne, melodiske jazztradisjonen.

Mezquida, som nå er bosatt i Barcelona, tok turen til København sommeren 2017. Man kan ikke se bort i fra at det var i forbindelse med Copenhagen Jazz Festival og i den forbindelse blei han satt sammen med to strålende danske musikanter, trommeslageren Martin Maretti Andersen og bassisten Jesper Bodilsen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Om de tre kjente hverandre fra før eller ikke, vet jeg ingenting om. Det jeg vet er at det låter som om de gjorde det. Trioen høres nemlig ut som om den har eksistert og spilt sammen i en årrekke.

Denne innspillinga har blitt liggende til marinering her hjemme i lang tid – den kom på markedet allerede i 2018. For meg gjør det absolutt ingenting at den ikke har kommet opp til overflata før nå. Dette er nemlig tidløs musikk som vil låte like duggfrisk også om ti år.

Med et repertoar der Bodilsen og Mezquida har skrevet det meste, men hver for seg, blir vi tatt med på en lyrisk ekskursjon som er egna til å la tankene få flyte fritt. Evans er en referanse for Mezquida og når Charlie Haden og Scott LaFaro er det for Bodilsen, så skjønner den oppvakte i hvilke landskap vi befinner oss. Den eneste standardlåta vi blir hilst velkommen med er Horace Silvers underskjønne «Peace» og det er fred vi blir bydd på hele veien her.

Marco Mezquida har vært et herlig nytt bekjentskap. Når den helvetes pandemien blir jaga på havet er han hjertelig velkommen til Norge også. I mellomtida er det absolutt mulig å trøste og hygge seg med «Pieris».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I dag fyller bassisten og komponisten Julian Haugland 27 år. Når man først er litt bakpå med anmeldelsen, så passer det vel uansett som en bursdagspresang.

For møtet med Hauglands platedebut under eget navn kan gjerne oppleves som en presang – fra han til oss. Med røtter i Evje ikke så langt fra Kristiansand, der han og resten av familien har etablert jazzfestival – i Evje altså, og med gitarist Karl Bjorå som storebror, så forteller Julian oss at han allerede for et par år siden hadde noe eget og viktig å fare med.

Av diverse årsaker har ikke Hauglands debut og mine veier krysset hverandre før nå. Den så faktisk dagens lys allerede høsten 2018, men den har så definitivt tålt marineringsperioden svært godt. Vi snakker faktisk om ganske så tidløs jazzmusikk og mye forteller meg at denne skiva og denne musikken mer enn gjerne kan plukkes fram igjen om både ti og 20 år. Den vil fortsette å tåle tidens tann på et ypperlig vis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Årsaken eller årsakene til det er at Haugland har skrevet vakker og groovy musikk med røtter både i den amerikanske tradisjonen der storheter som John Scofield vekkes til live, samtidig som han har med seg elementer fra den nordiske sounden også.

Haugland har allerede i ung alder tilegna seg en stor og varm tone med masse autoritet i uttrykket sitt. Bare introen til åpningssporet «Vorspiel» sier det meste om hvilken autoritet Haugland besitter.

Når han så har invitert med seg et veritabelt a-lag med canadiske Seamus Blake på tenorsaksofon, med fortid hos nevnte Scofield, Bjørn Vidar Solli på gitar og amerikanske Jon Wikan, med masse og sterke norske røtter, på trommer, så har dette blitt ei kvartettskive som holder meget solid internasjonal klasse. Julian Haugland har meldt seg på til å vare på og utvikle ei bass-stemme både for nåtid og framtid på best mulige vis. Her gratuleres det både med skive, musikk og bursdag!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Blant de mange sakene jeg kan lite om er australsk jazz i fremste rekke. Heldigvis har noen der nede oppdaga bloggen min og ved hjelp av det australske og norske postverket har Adam Simmons gjort seg til kjenne. Det har vært utelukkende hyggelig.

Ved å lese meg litt opp i tillegg til å lytte til «Zatoczka», har jeg skjønt at saksofonisten, fløytisten, multikunstneren og orkesterlederen Adam Simmons hører hjemme på øverste hylle blant jazzmusikerne i verdensdelen lengst borte – for oss i alle fall.

Dette er mitt aller første møte med Simmons, men musikken kjenner jeg for så vidt til fra før. Det er nemlig musikk skrevet av det polske ikonet Krzysztof Komeda (1931-69). Bakgrunnen for konserten, som er ei liveinnspilling gjort i slutten av november i fjor, var ønsket om å hylle og minnes filmkomponisten Komeda 50 år etter at han gikk bort på tragisk vis.

I tillegg til å være utdanna lege og en utmerka jazzpianist, så skrev Komeda musikk til over 40 filmer. Blant de mest kjente er filmene til hans venn Roman Polanski, blant andre «Knife in the Water», «Cul-de-Sac» og ikke minst «Rosemary´s Baby».

Denne hyllesten både begynner og slutter med temaet fra den sistnevnte filmen. Mellom der finnes det musikk fra flere Komeda-filmer, blant annet «Ballad for Bernt» – tilegna svenskenes store saksofonist Bernt Rosengren – og «Litania» som Tomasz Stanko kalte sin Komeda-hyllest på ECM opp etter.

Med sitt Creative Music Ensemble bestående av fire blåsere, vibrafon, bass og trommer, samt gjestene Tony Gould på piano og Deborah Kayser på stemme, har Simmons skapt vakre og originale landskap av Komedas nydelige melodier. Det vi går glipp av med denne cd-innspillinga er Jean Pooles live videokunst som var med å prege konserten. Synd sjølsagt, men musikken står noe voldsomt på egne bein uansett. Flott, spennende og uventa – takk til postvesenet både i Australia og Norge og ikke minst takk til Adam Simmons.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Debutanten Truls Unholt har tatt på seg et ambisiøst og vanskelig prosjekt. Han vil fortelle oss om sin mors demens. Det gjør han på et fint vis, men at han vil sette det sammen med sin store filosofi-interesse funker ikke for meg.

Truls Unholt er et helt nytt navn for meg. Ikke så merkelig egentlig, siden han er debutant. Da er det ikke så rart at han vil vise fram hele seg heller, men som så ofte blir det da å gape over for mye.

Det som fungerer best er hans hovedanliggende; forholdet til sin mor. Unholt er enebarn og mista faren sin ganske tidlig. Det var med andre ord mye mor og han. Etter at han flytta ut fra arbeiderklassehjemmet i Sandefjord da han var rundt 20, fortsatte han å pleie det gode forholdet til mor. Gjennom forveksling av syltetøy til en søndagsmiddag begynte Unholt å ane uråd og han skjønte ganske kjapt at mora begynte å bli dement.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi følger de tos relasjon gjennom flere år der mor ender opp som totalt pleietrengende på Kamfjordhjemmet – et sjukehjem i hjembyen. Den reisa, som mange har en mer eller mindre nær forbindelse til, skriver Unholt både nært, godt og inderlig om. Vi snakker kjærlighet her sjøl om den blir satt på sterke prøver ikke minst når mor forsvinner totalt og ikke kjenner igjen sønnen. Denne beskrivelsen er både viktig og flott og er mer enn bærende nok for romanen/boka i seg sjøl.

Der det glipper for meg er når Unholt løfter fram sin store filosofi-interesse og kunnskap. For det første greier jeg ofte ikke helt å henge med, men det sier sikkert mer om min kapasitet, men det aller viktigste i denne sammenhengen er at jeg ikke skjønner hvor han vil med det i historia om mor. For meg blir det nesten som to bøker der den første er den viktige og som har lokket meg til å tilbringe kvalitetstid mellom de to permene. Som et eksempel er gatebeskrivelsene fra Berlin og hva slags øltyper hans drikker uten relevans og tatt helt ut av sin sammenheng.

Truls Unholt har en god penn og skriver godt når han skriver om det «Mor forsvinner» egentlig handler om. En sterk redaktør kunne ha skjært inn til beinet og gjort historia mye bedre – den står nemlig mer enn godt nok på egn bein.

Den franske perkusjonisten Mino Cinelu vet å velge sine trompetsamarbeidspartnere. På begynnelsen av 80-tallet var det Miles Davis – nå er det Nils Petter Molvær. Resultatene er like flotte.

Mino Cinelu (63) var med på det meste i begynnelsen av Miles´ siste comeback: «We Want Miles», «Star People» og «Decoy». Når vi føyer til at han har spilt både i Weather Report og med Pat Metheny samt bidratt på plater med Sting og Kate Bush, så trengs det vel ikke så mye mer dokumentasjon på at vi snakker om en  rytmeskaper og musikalsk landskapsmaler i ultraklassen.

Nils Petter Molvær (59) trenger vel ikke noen spesiell introduksjon her hjemme. Helt siden han slo gjennom med si unike stemme med Masqualero på første halvdel av 80-tallet, har han etablert seg på verdensbasis som en trompeter og musikalsk visjonær helt der oppe. «Khmer» blei hans store gjennombrudd under eget navn og siden har han skapt stadig nye univers med si trompetstemme og sin elektronikkbruk.

Etter at de møttes i Tyrkia i 2015, fant de raskt ut at de måtte gjøre noe sammen. Travle avtalebøker førte til at det ikke skjedde før i fjor – delvis i Oslo og delvis i New York. Sjøl om det er bare de to som er involvert så har de ved hjelp av sine arsenal av instrumenter, maskiner og stemmebånd – begge spiller forresten litt gitar også – og ved følsom hjelp av elektronikk og det som finnes av studioteknikk, skapt et helt nytt – eller rettere sagt nye – univers.

De to har sine røtter på hver sin øy, Sula og Madiana, som befinner seg langt fra hverandre geografisk sett. De to har tatt med seg inspirasjon fra heimetraktene og fra sine opplevelser verden rundt og satt det sammen til ei reise som ingen andre kunne ha skapt og tatt oss med på. Som Molvær utbryter etter låta «Indianala»: Great! Det er ikke vanskelig å være enig i det.

For meg har dette blitt en musikalsk ekskursjon av de sjeldne. To mestermusikanter har sett hverandre, skjønt hverandre, utfordra hverandre, gitt hverandre rom. Til sammen har det blitt et mestermøte – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Organisten og bandlederen Dr. Lonnie Smith har endelig nådd opp til overflata her i heimen. Det har tatt si tid, men det var absolutt verdt å vente på.

Dr. Lonnie Smith (78) har ingen medisinsk utdannelse. Tilnavnet har han fått av medmusikanter som mente hans innfallsvinkel til improvisasjon var av det kirurgiske slaget – hva nå enn det måtte bety.

Helt siden han viste seg fram for første gang på 60-tallet i bandet til George Benson, så har Smith vist den funky avdelinga av jazzmenigheta at han har alt i seg til å ta opp arva etter storheter som Jimmy Smith, Brother Jack McDuff og Jimmy McGriff.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det har hele tida vært det store B-3 beistet som har vært Smiths foretrukne uttrykksmiddel og, sjøl om «Evolution» har blitt liggende til marinering i hylla her hjemme i lang tid, så viser Smith oss at han langt opp i 70-åra fortsatt har dette heftige souljazzaktige som han har tatt med seg fra 60-tallet, i store og svette doser.

Med seg har han som kjernetropper trommeslageren Johnathan Blake – fornavnet har Blue Note gjennomført skrevet feil forresten – og gitaristen Jonathan Kreisberg – vi snakker trio fra den aller øverste hylla. Når så Smith har invitert med seg gjester som pianisten Robert Glasper og saksofonisten Joe Lovano på noen av spora, så har «Evolution» blitt et både spennende og annerledes souljazzalbum.

I tillegg til fem Smith-låter blir vi også servert to herlige trioversjoner av «Straight No Chaser» og «My Favorite Things». Til sammen har det blitt en flott gumbo som bekrefter at Dr. Lonnie Smith både tar vare på arva samtidig som han tilsetter egne krydder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.