Jeg bryter sammen og tilstår at jeg aldri verken har hørt eller hørt om den spanske pianisten Marco Mezquida. Sammen med to utmerkede danske venner presenterer han seg på best mulig vis.
Marco Mezquida er en 33 år ung pianist fra øya Menorca i Spania. Hvordan man ender opp som jazzmusiker ute på den vakre ferieøya aner jeg ikke, men Mezquida har uansett blitt en smakfull pianolyriker med røtter både i Bill Evans´ klangverden og i hele den moderne, melodiske jazztradisjonen.
Mezquida, som nå er bosatt i Barcelona, tok turen til København sommeren 2017. Man kan ikke se bort i fra at det var i forbindelse med Copenhagen Jazz Festival og i den forbindelse blei han satt sammen med to strålende danske musikanter, trommeslageren Martin Maretti Andersen og bassisten Jesper Bodilsen.
Om de tre kjente hverandre fra før eller ikke, vet jeg ingenting om. Det jeg vet er at det låter som om de gjorde det. Trioen høres nemlig ut som om den har eksistert og spilt sammen i en årrekke.
Denne innspillinga har blitt liggende til marinering her hjemme i lang tid – den kom på markedet allerede i 2018. For meg gjør det absolutt ingenting at den ikke har kommet opp til overflata før nå. Dette er nemlig tidløs musikk som vil låte like duggfrisk også om ti år.
Med et repertoar der Bodilsen og Mezquida har skrevet det meste, men hver for seg, blir vi tatt med på en lyrisk ekskursjon som er egna til å la tankene få flyte fritt. Evans er en referanse for Mezquida og når Charlie Haden og Scott LaFaro er det for Bodilsen, så skjønner den oppvakte i hvilke landskap vi befinner oss. Den eneste standardlåta vi blir hilst velkommen med er Horace Silvers underskjønne «Peace» og det er fred vi blir bydd på hele veien her.
Marco Mezquida har vært et herlig nytt bekjentskap. Når den helvetes pandemien blir jaga på havet er han hjertelig velkommen til Norge også. I mellomtida er det absolutt mulig å trøste og hygge seg med «Pieris».
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Pieris
Stunt Records/MusikkLosen