I dag fyller bassisten og komponisten Julian Haugland 27 år. Når man først er litt bakpå med anmeldelsen, så passer det vel uansett som en bursdagspresang.
For møtet med Hauglands platedebut under eget navn kan gjerne oppleves som en presang – fra han til oss. Med røtter i Evje ikke så langt fra Kristiansand, der han og resten av familien har etablert jazzfestival – i Evje altså, og med gitarist Karl Bjorå som storebror, så forteller Julian oss at han allerede for et par år siden hadde noe eget og viktig å fare med.
Av diverse årsaker har ikke Hauglands debut og mine veier krysset hverandre før nå. Den så faktisk dagens lys allerede høsten 2018, men den har så definitivt tålt marineringsperioden svært godt. Vi snakker faktisk om ganske så tidløs jazzmusikk og mye forteller meg at denne skiva og denne musikken mer enn gjerne kan plukkes fram igjen om både ti og 20 år. Den vil fortsette å tåle tidens tann på et ypperlig vis.
Årsaken eller årsakene til det er at Haugland har skrevet vakker og groovy musikk med røtter både i den amerikanske tradisjonen der storheter som John Scofield vekkes til live, samtidig som han har med seg elementer fra den nordiske sounden også.
Haugland har allerede i ung alder tilegna seg en stor og varm tone med masse autoritet i uttrykket sitt. Bare introen til åpningssporet «Vorspiel» sier det meste om hvilken autoritet Haugland besitter.
Når han så har invitert med seg et veritabelt a-lag med canadiske Seamus Blake på tenorsaksofon, med fortid hos nevnte Scofield, Bjørn Vidar Solli på gitar og amerikanske Jon Wikan, med masse og sterke norske røtter, på trommer, så har dette blitt ei kvartettskive som holder meget solid internasjonal klasse. Julian Haugland har meldt seg på til å vare på og utvikle ei bass-stemme både for nåtid og framtid på best mulige vis. Her gratuleres det både med skive, musikk og bursdag!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Julian Haugland
Dugnad rec/dugnadrec.bandcamp.com