Organisten og bandlederen Dr. Lonnie Smith har endelig nådd opp til overflata her i heimen. Det har tatt si tid, men det var absolutt verdt å vente på.

Dr. Lonnie Smith (78) har ingen medisinsk utdannelse. Tilnavnet har han fått av medmusikanter som mente hans innfallsvinkel til improvisasjon var av det kirurgiske slaget – hva nå enn det måtte bety.

Helt siden han viste seg fram for første gang på 60-tallet i bandet til George Benson, så har Smith vist den funky avdelinga av jazzmenigheta at han har alt i seg til å ta opp arva etter storheter som Jimmy Smith, Brother Jack McDuff og Jimmy McGriff.

Det har hele tida vært det store B-3 beistet som har vært Smiths foretrukne uttrykksmiddel og, sjøl om «Evolution» har blitt liggende til marinering i hylla her hjemme i lang tid, så viser Smith oss at han langt opp i 70-åra fortsatt har dette heftige souljazzaktige som han har tatt med seg fra 60-tallet, i store og svette doser.

Med seg har han som kjernetropper trommeslageren Johnathan Blake – fornavnet har Blue Note gjennomført skrevet feil forresten – og gitaristen Jonathan Kreisberg – vi snakker trio fra den aller øverste hylla. Når så Smith har invitert med seg gjester som pianisten Robert Glasper og saksofonisten Joe Lovano på noen av spora, så har «Evolution» blitt et både spennende og annerledes souljazzalbum.

I tillegg til fem Smith-låter blir vi også servert to herlige trioversjoner av «Straight No Chaser» og «My Favorite Things». Til sammen har det blitt en flott gumbo som bekrefter at Dr. Lonnie Smith både tar vare på arva samtidig som han tilsetter egne krydder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.