Debutanten Truls Unholt har tatt på seg et ambisiøst og vanskelig prosjekt. Han vil fortelle oss om sin mors demens. Det gjør han på et fint vis, men at han vil sette det sammen med sin store filosofi-interesse funker ikke for meg.

Truls Unholt er et helt nytt navn for meg. Ikke så merkelig egentlig, siden han er debutant. Da er det ikke så rart at han vil vise fram hele seg heller, men som så ofte blir det da å gape over for mye.

Det som fungerer best er hans hovedanliggende; forholdet til sin mor. Unholt er enebarn og mista faren sin ganske tidlig. Det var med andre ord mye mor og han. Etter at han flytta ut fra arbeiderklassehjemmet i Sandefjord da han var rundt 20, fortsatte han å pleie det gode forholdet til mor. Gjennom forveksling av syltetøy til en søndagsmiddag begynte Unholt å ane uråd og han skjønte ganske kjapt at mora begynte å bli dement.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi følger de tos relasjon gjennom flere år der mor ender opp som totalt pleietrengende på Kamfjordhjemmet – et sjukehjem i hjembyen. Den reisa, som mange har en mer eller mindre nær forbindelse til, skriver Unholt både nært, godt og inderlig om. Vi snakker kjærlighet her sjøl om den blir satt på sterke prøver ikke minst når mor forsvinner totalt og ikke kjenner igjen sønnen. Denne beskrivelsen er både viktig og flott og er mer enn bærende nok for romanen/boka i seg sjøl.

Der det glipper for meg er når Unholt løfter fram sin store filosofi-interesse og kunnskap. For det første greier jeg ofte ikke helt å henge med, men det sier sikkert mer om min kapasitet, men det aller viktigste i denne sammenhengen er at jeg ikke skjønner hvor han vil med det i historia om mor. For meg blir det nesten som to bøker der den første er den viktige og som har lokket meg til å tilbringe kvalitetstid mellom de to permene. Som et eksempel er gatebeskrivelsene fra Berlin og hva slags øltyper hans drikker uten relevans og tatt helt ut av sin sammenheng.

Truls Unholt har en god penn og skriver godt når han skriver om det «Mor forsvinner» egentlig handler om. En sterk redaktør kunne ha skjært inn til beinet og gjort historia mye bedre – den står nemlig mer enn godt nok på egn bein.