Over alle grenser

Når supergitarist Mike Stern er involvert, da skjerpes alltid ørene betydelig. Det er det verdt denne gangen også.
Mike Stern og Philippe Coignet er to hippe strengeherrer.

Hvis du aldri har har hørt om det franske fusionbandet EHA, så er vi minst to. Heldigvis hadde gitarist, komponist og bandleder Philippe Coignet hørt om bloggen Tor de Jazz og med et utmerka samarbeid mellom det franske og norske postvesenet, dukka bandets tredje cd opp i postkassa for ikke lenge siden.

Med base i smeltedigelen Paris har EHA etablert seg i et groovete melodisk landskap som henter bøttevis av inspirasjon hovedsakelig fra sjangre som verdensmusikk, funk og jazz. EHA er en kvintett der Coignet har henta inn tangentisten Leandro Aconcha, elbassisten Michel Alibo, den brasilianske saksofonisten Cacau de Queiroz og trommeslageren Damien Schmitt – et strålende lag i seg sjøl.

Når det i tillegg er tilsatt krydder i form av perkusjonister og vokalister fra Argentina, Chile og Colombia, oljefatvirtuosen Andy Narell, trompeteren Rubinho Antunes fra Brasil, saksofonisten Sulaiman Hakim fra New York, trombonisten Lionel Segui og ikke minst Mike Stern på tre spor, så har “Paris Rio New York” blitt en musikalsk gumbo det er mulig å hygge seg med gjentatte ganger.

Vi snakker svært kompetente musikanter som møtes på tvers av en rekke grenser. Coignets komposisjoner er åpne, luftige og inviterer til usedvanlig funky ekskursjoner i et jazzrockete landskap og når det kan meldes at Mike Stern passer som hånd i hanske i dette feltet, så skjønner vel de fleste hvor vi befinner oss.

Musikken er tøff, utadvendt og dandert av musikere som har spilt den inn i alle de tre verdensbyene som tittelen mer enn antyder. Live låter det sikkert urheftig, sjøl om det sikkert er for flinkt for hipsterne, og i heimen egner den seg også – og den skal gjerne spilles høyt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

EHA
Paris Rio New York
Kwazil/Plaza Mayor Company/adimaprod.com

Så nært, så flott

Ellen Andrea Wang er på veldig god vei mot noe svært ekte.

Wang er som noen kjenner til den eneste, så langt og sikkert for all fremtid, som har spilt med Østre Toten Storband og Sting på ei og samme uke. Det er både en fun fact, men forteller samtidig en hel del om allsidigheten og egenskapene hennes som bassist og musikant. Det forteller også noe om at hun er en musikant som vet hvor hun kommer fra, Søndre Land for å være helt eksakt, og som aldri kommer til å glemme det.

Med sin største utfordring i sikte, som Artist in Residence på Moldejazz til sommeren, har Wang mye å planlegge og glede seg til. Det er jeg sikker på at vi som publikummere også har. Et av banda jeg håper inderlig at hun tar med seg er trioen vi får møte på “Closeness”. Sammen med seg har hun nemlig to unge giganter som kommer til å sette sitt preg på moderne jazz i tiåra som kommer: svenske Jon Fält på trommer og vokal og engelske Rob Luft på gitar og vokal.

I denne hyllesten til et av Wangs store forbilder, ikonet Charlie Haden – mannen som spilte få, men utelukkende viktige toner og med en varme, styrke og inderlighet som alltid kom gjennom – forteller Wang av oss at hun er på veldig god vei til kjernen av seg sjøl.

Gjennom sine originalkomposisjoner, Ornette Colemans “Lonely Woman” som Haden spilte ofte, Bowie, Mays og Methenys “This Is Not America” og den tradisjonelle spiritualen “Wayfaring Stranger” som Haden spilte inn med sin Quartet West og “Nobody Knows” som Haden gjorde en uforglemmelig duoversjon av sammen med pianisten Hank Jones, bekrefter Wang hvilken autoritet hun allerede er og hvilken styrke og inderlighet hun uttrykker.

I Fält og Luft, som med sitt livsbejaende, virtuose og glade trommespill og med et urhipt og originalt gitarspill i grenseland som som slekter på giganter som Frisell, Metheny og Scofield, har Wang funnet frem til sjelsfrender som hjelper henne med å løfte “Closeness” dit hun gjerne vil.

Jeg er så priviligert at jeg kjente Charlie Haden (1937-2014) rimelig godt. Jeg fikk være med på både opp- og nedturer i Hadens liv og gjennom mange, lange og ekte samtaler fikk jeg et innblikk i hva som var viktig i gigantens liv og livsanskuelse. Med det som ballast tror jeg med stor grad av sikkerhet jeg kan si at Haden ville ha smilt det varme smilet sitt og bak de mørke brillene ha fortalt oss hvis han hadde fått hørt “Closeness”: “Great, Ellen Andrea. Really great”. Jeg er enig med Charlie Haden denne gangen også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Andrea Wang

Closeness

Ropeadope/MusikkLosen

Et sjeldent møte

Musikk dreier seg i stor grad om møter. Den kroatiske vokalisten Tamara Obrovac og hennes musikk møtte jeg ved en tilfeldighet. Det unner jeg mange.

Tamara Obrovac er og har ei flott stemme.

Møter – mennesker møter mennesker, musikk møter mennesker eller omvendt. Alt dette er med på å sette følelser i sving. For min del var det slik når det gjaldt møtet med Tamara Obrovac (58) som skulle vise seg å være en svært sentral skikkelse i kroatisk jazzliv.

Scena var Jazzfest i Trondheim i fjor vår – den gang det var mulig med normale konsert- og festivalbesøk. Ernst Wiggo Sandbakk og Jazzfest hadde brukt sin teft og funnet frem til Obrovac og bandet hennes TransAdriatic Quartet med de to italienske ECM-musikantene Stefano Battaglia på piano og Salvatore Maiore på bass og Obrovac sin faste trommeslager gjennom mange tiår, Krunoslav Levačić.

Obrovac sitt særpreg der hun gjennom sine egne komposisjoner viste oss, på kroatisk og gjennom det internasjonale språket scatting, skinte tydelig gjennom. Hennes røtter i kroatisk folkemusikk der øst møter vest og der både Middelhavsområdet og Balkan spiller ei viktig rolle, var tydelige og sterke ingredienser i landskapene Obravac og hennes medmusikanter malte for oss.

Slik er det også på plata “TransAdriaticum” som, så vidt jeg kan huske baserer seg på det samme materialet som i Trondheim, og som er en flott påminnelse og oppfriskning fra det første møtet i Trondheim.

Det kroatiske postbudet ga det seg ikke med det. I pakka som kom fra Obrovac sin hjemby Pula kom det også to andre plater med to helt forskjellige band, men med samme trommeslager. Den ene er en liveinnspilling innspilt foran et entusiastisk publikum i Zagreb i 2016, mens den tredje er ei kvartett-innspiling utgitt i 2014. All musikk og alle tekster er skrevet av Obrovac, men de er oversatt til engelsk i omslagsheftene. Dessuten er det mer enn mulig å oppleve inderligheten og ektheten til Obrovac uten å skjønne ordene – som med for eksempel Mari Boine.

Møtet i Trondheim var en en øre- og øyeåpner. Disse tre platene har vært en bekreftelse på at Tamara Obrovac er og har ei sjelden og flott stemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tamara Obrovac TransAdriatic Quartet
TransAdriaticum
Alessa Records/tamaraobrovac.com/en/
Tamara Obrovac Transhistria ensemble
[email protected]
Cantus/tamaraobrovac.com/en/

 

Tamara Obrovac Quartet
Ulika Revival
Unit Records/tamaraobrovac.com/en/

Et eget univers

Det begynner å bli noen år siden vel 60 år unge Nils Petter Molvær møtte en av verdens beste perkusjonister, Mino Cinelu, på en festival i Tyrkia. Nå har de skapt sitt eget unike univers.

Mino Cinelu og Nils Petter Molvær førte eleverte samtaler. Foto: Stein Hødnebø

For oss som har hatt gleden av å ha hørt både både Mino Cinelu og Nils Petter Molvær, og ikke minst deres ferske duo-visittkort «SulaMadiana», så mer enn ante vi at vi hadde en spesiell opplevelse i vente denne kvelden.

Det var for så vidt flere grunner til at den skulle bli spesiell. Herrene spilte nemlig to konserter denne kvelden og det faktisk på Molværs 60 års dag. Med den spesielle situasjonen alle opplever nå, var det klart for alle at de to satte voldsomt pris på å kunne dele sine samtaler og sitt univers med oss.

Det er mulig å forstå hvorfor «alle» vil spille med Mino Cinelu. Foto: Stein Hødnebø

Franske Cinelu (63) har spilt med Miles Davis, Weather Report, Pat Metheny, Sting, Kate Bush og noen (!) til. Han er med andre ord en svært ettertrakta musikant og fortalte oss med all ønskelig tydelighet hvorfor.

Nils Petter Molvær – for ei stemme, for et uttrykk. Foto: Stein Hødnebø

Molvær (60+) har siden han møtte oss med Masqualero på 80-tallet utvikla et høyst personlig uttrykk med en tone og inderlighet som er hans og ingen andres.

Del to av denne spesielle bursdagsfeiringa blei visstnok ganske så forskjellig fra del en også. Årsaken var ikke bare det at det var to langt framskredne jazzmusikere vi hadde med å gjøre, men forutsetningene var ganske forskjellige også. EDB-maskina til Molvær, som til daglig er en viktig ingrediens i hans uttrykk og lydverden, streika nemlig på den første konserten som dermed blei helt akustisk fra Molværs side.

Mellom konsertene hadde en datadoktor hjulpet Molvær med å få liv i maskina med et lysende eple og det førte til at vi som var med på den andre hovedretten sikkert fikk noe helt annet enn ved første bordsetning.

Gjennom lydmaestro Sven Perssons videreformidling blei vi invitert inn i samtalene til Cinelu og Molvær som var utgangspunktet for plata «SulaMadiana». Det rytmiske universet til Cinelu, skapt både av han sjøl der og da, og via hans rytmiske mønstre henta fram hans maskiner også, er så personlige, sterke, vakre og livsbejaende at det oppleves som en lykkepille i disse tider.

Molvær, som vi jo kjenner godt fra før, har skjemt oss bort med sin syngende, søkende og ofte melankolske tone. Hans fintfølende bruk av EDB-lyder og samplinger, samt prosessert vokal, er noe så vanvittig sterkt og fascinerende og både melodisk, rytmisk og empatisk kledde disse to verdensstemmene hverandre på et unikt vis.

Vi gratulerer med dagen og takker for presangen.

 

Mino Cinelu – Nils Petter Molvær

Victoria Nasjonal Jazzscene, 18.9.20

Ca. 100

Tøffere og tøffere!

Vi som var så heldige at vi hadde hørt Rymden, det vil si bassisten Dan Berglund, tangentisten Jens Christian Bugge Wesseltoft og trommeslageren Magnus Öström, live, var ikke spesielt overraska da debutskiva «Reflections & Odysseys» så dagens lys på nyåret i fjor og det viste seg at den var framifrå.

Rymden – hippere er det vanskelig å tenke seg.

Siden den gang har trioen som Bugge tok initiativet til turnert Europa rundt og vel så det og etter rundt 70 konserter i fjor, virkelig etablert helt der oppe blant det mest spennende og mest ettertrakta av europeiske band.

 

Trioen har på alle vis utvikla seg, de tre har kommet nærmere hverandre og både kollektivet og musikken har vokst. Sjøl om alle tre står oppført med tre komposisjoner hver pluss at tre er kollektivt unnfanga, så har jeg mer enn en anelse om at alt har vokst fram i laboratoriet Rymden.

 

Supergruppe er en forslitt frase, men jeg tar meg likevel den frihet å bruke det for en sjelden gangs skyld i dette tilfellet. Tre moderne giganter som ikke gjemmer bort sine egoer, men som hele tida løfter dem frem til Rymden og musikkens beste er det vi får møte i større grad enn noen noensinne og du verden for noen musikalske landskap de maler for oss på denne seilturen i rommet.

 

Jovisst er det jazzmusikk, men her er det også ingredienser fra gud hjelpe meg nesten hva som enn finnes av moderne musikk. Om noen vil bruke begrep som jazz for rockere eller rock for jazzere, så kommer jeg ikke på noen måte til å protestere. Derfor kaller jeg like godt «Space Sailors» akkurat det.

 

Du verden så tøft det låter, du verden så unikt det er, du verden så det groover. Kall det gjerne verdensmusikk – det er i alle fall musikk som hele verden både kan og vil ha glede av.

 

Vi iler i samme slengen til og gratulerer Jens Christian Bugge Wesseltoft med den høythengende Telenors kulturpris som han blei tildelt tidligere i uka. Du verden (!) så fortjent.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rymden
Space Sailors
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Gitar i mange former

Gitaristen Marius Noss Gundersen har imponert på et par innspilingersom har kommet min vei. Nå gjør han det igjen, men denne gangen som
komponist.

Marius Noss Gundersen er både en strålende gitarist og komponist.

Den i all hovedsak klassiske skolerte Noss Gundersen (47) fra Horten
har gjennom plater med både brasiliansk- og julemusikk, vist oss en
flott bredde og med et varmt og fint uttrykk. Nå får vi altså møte han
i en helt annen setting og han imponerer der også.

Her har han nemlig spesialskrevet musikk for fem av kongerikets aller
fremste klassiske gitarister: Christina Sandsengen, Randall Avers,
Gjermund Titlestad, Thomas Kjekstad og Sven Lundestad. Noss Gundersen
har med sin breie innfallsvinkel og musikktilnærming makta å skape
usedvanlig vakker og behagelig musikk som åpenbart har gitt de fem
mange hyggelige utfordringer.

Hvert av verkene er skrevet med den enkelte i bakhodet og vel så det.
Det betyr at vi får impulser fra både norsk og brasiliansk musikk,
klassisk musikk med referanser til renessansen, barokken,
klassisismen, romantikken, impresjonismen, modernismen, blues og jazz.
Om det er noe som mangler da? Ikke plagsomt mye i alle fall og Noss
Gundersen har på elegant vis greid å løfte frem de fem
personlighetene.

Så behagelig musikk sa snekker Vidar da han gikk gjennom musikkrommet
og hørte deler av “Solo Guitar Works”. Det har han så evig rett i og
musikkelskere uansett sjanger vil finne veldig mye å hygge seg med
her. Dette visittkortet fra Marius Noss Gundersen er nok en
bekreftelse på at han er en vidsynt, allsidig og svært dyktig musikant
og komponist.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marius Noss Gundersen
Solo Guitar Works
Gvito Records/Musikkoperatørene

Hvilken hjemkomst!

Chaka Khan har vært funk-dronninga helt siden 70-tallet. Denne liveinnspillinga forteller at hun fortsatt er i storslag.

Chaka Khan – for ei stemme, for en groover!

Chaka Khan, dårligere kjent som Yvette Marie Stevens, har rukket å bli 67 år ung. Etter det heftige gjennombruddet med bandet Rufus fra 1973 og i en tiårsperiode, så har det stort sett vært som soloartist Khan har forlysta et stort publikum kloden rundt.

Funk har hele tida vært hovedingrediensen i hennes uttrykk, men hun har definitvt henta mye fra gospel, disco, jazz, hip hop, pop og rhythm and blues også. Chaka Khan er blant de sangerne her på Tellus som man gjenkjenner umiddelbart – det er ingen som matcher den stemma.

Jeg har hatt gleden av å observere Khan gjøre et mislykka forsøk på å sjekke opp en ung norsk trompeter i New York på midten av 80-tallet og sist jeg så henne så satt hun på ei trapp i Storgata i Molde. Det var i forbindelse med konserten hun holdt på Moldejazz i 1993.

Molde-konserten var et fyrverkeri. Mye var ganske så forutsigbart: låtvalget, showet, bandet. Likevel var det helt greit og vel så det. Det å få høre en av verdens heftigste og mest groovy stemmer på nært hold var nemlig en opplevelse for evigheten.

I fjor sommer tok Khan turen til hjemtraktene sine og det vil si Chicago. På Harris Theatre kom hun til sine egne og, som det står skrevet i Bibelen, de tok godt i mot henne. Svært godt vil jeg nesten si.

Den svært så positive menigheta fikk akkurat det de var kommet for vil jeg tro. Khan ga de nemlig 13 av sine mest kjente låter og det betød til tider stor allsangfaktor også. “Tell Me Something Good”, “Sweet Thing”, “I Feel for You” før det hele blei runda av med “I´m Every Woman” og “Ain´t Nobody” med Chaka Khans usedvanlige stemmeprakt i front for et tolv manns/kvinners band inkludert tre korister, førte sjølsagt til full fest mellom seteradene i Chicago.

Her blei det ikke servert en eneste overraskelse – kun årgangs-Chaka Khan av aller beste merke. For et uttrykk, for en stemmeprakt, for en groover. Chaka Khan har det fortsatt i fullt monn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chaka Khan
Homecoming
BMG Rights/Warner Music

Lyden av Rypdal

Det tar fem sekunder før det kommer musikk på ECMs innspillinger. I dette tilfellet tar det under et sekund før man deretter bare vet at det er Terje Rypdal som avlegger heimen et besøk. Ingen – absolutt ingen – er i nærheten av den umiskjennelige sounden.

Terje Rypdal under Conspiracy-konserten i Molde for tre år siden. Foto: Terje Mosnes

Tresfjordens store musikersønn runda nylig 73. Siden han debuterte under eget navn med «Bleak House» i 1968, har det kommet 22 utgivelser med han som sjef. Nå er det ti år siden «Crime Scene» så dagens lys og tusener verden rundt har venta på en ny tilstandsrapport fra en av klodens mest særprega gitarister.

Nå er den endelig her og for oss som har vært så heldig å få følge den bemerkelsesverdige karriera til Rypdal, er det nesten som ei gave å bli den lykkelige eier av nok et kapittel i historia.

Voksen mann

Rypdal har så definitivt blitt en voksen mann. Det betyr blant annet at den mest rocka utgava av Rypdal nå får hvile. Den mer ettertenksomme, den som får tankene til å fly og lar bildene bli skapt for det indre øyet, er desto mer tilstede. Jeg vet ikke om noen gitartone på Tellus som er i stand til det i den grad Rypdal er det. Med sitt luftige, søkende og til dels såre, men likevel varme uttrykk tar Rypdal oss nok en gang med til fjells og til de store vide viddene. «Conspiracy» har blitt et testament fra en mann som fortsatt har mye på hjertet.

Med på ekskursjonen

Når så Rypdal omgir seg et kremlag bestående av et helt nytt bekjentskap for meg på ymse basser, Endre Hareide Hallre, tangentmagikeren fra Dombås, Ståle Storløkken, og Rypdals medsammensvorne trommeslager i mange tiår, Pål Thowsen, så har de makta å skape nydelige melodiske landskap i samarbeide med superprodusent Manfred Eicher nok en gang. De to andre, som vi vet hvilket nivå befinner seg på, får ha meg unnskyldt: Hareide Hallre er et groovete stortalent av de sjeldne med en nydelig sound i sine elbasser som kler Rypdal perfekt.

Ventetida over

Det skulle altså gå hele ti år før Terje Rypdal avla oss besøk med ny musikk. Den har så avgjort vært verdt å vente på. De som venter på nye store hitlåter fra Tresfjorden finner dem kanskje ikke denne gange, men de finner nydelige og varme stemninger som kun Terje Rypdal er i stand til å gi oss. Det holder herfra til evigheten det.       

Terje Rypdal
Conspiracy
ECM/Naxos Norway

 

Herlige refleksjoner

En av verdens beste perkusjonister, danske Marilyn Mazur, med heftig norsk assistanse, forteller oss nok en gang hvor unik hun er.

Marilyn Mazur sammen med en av utgavene av Future Song.

Det var mange som oppdaga det store talentet til Marilyn Mazur (65) et godt stykke tilbake i det forrige årtusenet. De som var til stede i Idrettens Hus i Molde i 1985 skjønte raskt at det var noe «på gang» mellom Miles Davis og Mazur, som satt på gulvet nær scena og kjapt blei vinka opp av sjefen over aller sjefer.

Det førte til flere års samvirke og det var langt i fra bare Miles som ville benytte seg av Mazurs tjenester: Gil Evans, Jan Garbarek og Wayne Shorter sikra seg også Mazurs høyst spesielle stemme i kortere eller lengre perioder, men Mazur visste hele tida at hun ville sette sammen et band der de inviterte og håndplukka medlemmene kommuniserte på et intimt vis.

I 1989 var Future Song en realitet og i de 20 åra bandet eksisterte, i en rekke forskjellige konstellasjoner, blei det skapt usedvanlig mye heftig og original musikk. Mazur visste hvem hun skulle spørre for at det blei de musikalske landskapene hun ønska seg, og når hun blant andre fikk rekruttert giganter som Audun Kleive, Nils Petter Molvær og Eivind Aarset så mer enn antyder det hvor den musikalske lista blei lagt.

i 2015, i forbindelse med Mazurs 60 års markering, blei bandet gjenforent. I tillegg til de nevnte var også Klavs Hovman med på bass, Makiko Hirabayashi på tangenter, Hans Ulrik på saksofoner og og nok en norsk representant, Tone Åse, på stemme og elektronikk.

Vi blir servert sju låter innspilt live i Bodø og København samt et tidligere uutgitt spor fra fra bandets første studiosession i 1990 pluss et kutt fra Mazurs artist in residence-år i Molde, 2008.

Det var fra start til mål ei retning og en essens i Mazurs musikk, det er utelukkende  hennes musikk i Future Song, som var så frisk, groovete, sjangersprengende og ikke minst livsbejaende at det var en sann fryd å bli tatt med på ferden.

Slik var det på de fire studioinnspillingene og det er det i enda større grad i disse livemøtene som Audun Kleive har mixa på et rått og vilt vis, som Mazur beskriver det.

Marilyn Mazur´s Future Song var tøft da det eksisterte. Musikken er så tidløs, varm og heftig at den snakker like inderlig i 2020 også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marilyn Mazur´s Future Song
Live Reflections
Stunt Records/MusikkLosen

Et helt eget univers

Den høyst originale og personlige cellisten, og denne gang også vokalisten, Marianne Baudouin Lie, har fått strålende komponisthjelp til å ta oss med til helt nye steder.

Marianne Baudouin Lie både har og er ei egen stemme.

Med ujevne mellomrom de seineste åra har jeg hatt gleden av å støte på Marianne Baudouin Lie (46) – en av kongerikets aller viktigste og mest nysgjerrige samtidsmusikere  og vel så det. Ved flere anledninger har vi møtt henne som en del av Trondheim Jazzorkester eller sammen med TrondheimSolistene. Alpaca Ensemble, blant annet sammen med Eirik Hegdal, har vært en viktig lekeplass i bortimot 20 år og for fire år siden ga hun oss sin solodebut, «Khipukamayuk».

Uansett møtepunkt så har Baudouin Lie fortalt oss at hun er en kompromissløs og stadig søkende musikant som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre. Hun ønsker ustanselig å utfordre seg – og oss på mottakersida. Det har hun makta nok en gang , kanskje i større grad enn noen sinne.

På dette visittkortet har Baudouin Lie fått de fem sjelsfrendene Ellen Lindquist, Eirik Hegdal, Stine Sørlie, Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og Lene Grenager til å skrive musikk for seg. Fem sterke personligheter som har gitt Baudouin Lie fem ganske så varierte utfordringer.

Utstyrt kun med sin cello og si stemme som hun bruker til å synge både med og uten ord, snakke og hviske, tar Baudouin Lie oss med på ekskursjoner til steder de færreste av oss har vært på før. Hun viser oss det fulle potensialet til celloen og temperamentet i uttrykket hennes gjør at man blir sittende ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av en eneste detalj.

Om det er samtidsmusikk, impro, jazz eller klassisk musikk? Svaret er vel ja til alt eller nærmere bestemt musikk som kun Marianne Baudouin Lie kunne ha skapt. Til og med «Ei lita tulle» dukker opp underveis! Det er spennende, det er annerledes, det er kompromissløst, det er nok en bekreftelse på at Marianne Baudouin Lie har og er ei helt egen stemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marianne Baudouin Lie
Atlantis, Utopia and Ulvedrømmer
Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene