Endelig. Vi er mange som har venta lenge på et musikalsk livstegn fra
vokalisten Elin Rosseland. Når det så kommer sammen med bassisten
Johannes Eick så betyr det ekstra mye.
La det være sagt med en gang: Elin Rosseland har vært – og er – en av
mine favorittvokalister. Slik har det vært siden begynnelsen av
80-tallet i diverse konstellasjoner. Veldig ofte har det betydd at
bassisten har vært Johannes Eick og det har åpenbart vært en helt
spesiell kjemi mellom de to. På plate har vi blant annet møtt dem i
bandet Fair Play og på trio enten med Christian Wallumrød eller Rob
Waring.
Etter et alt for langt opphold av diverse årsaker er de nå endelig
tilbake igjen. Rosseland som, i tillegg til å bruke si unike stemme
både med og uten ord, også benytter tangenter og prosesserer stemma si
på et smakfullt vis og Eick som, i tillegg til sin seks strengers
bass, også live looper seg sjøl, har skapt små og usedvanlige landskap
som forteller oss at kjemien fortsatt er på plass også rundt 40 åretter at de møttes. Eller kanskje akkurat derfor.
Kombinasjonen mellom seks strengers bass, ofte med bue, og Rosselands
lyse sopran skaper stemninger, spenninger og klangbilder som jeg
umiddelbart og i stadig større grad blir fascinert av. De to har
skrevet sju sanger hver og de vet hvordan de skal utfordre både seg
sjøl, den andre og oss.
Musikken er åpen, søkende, fri, melodisk – den er noe helt for seg
sjøl. Elin Rosseland og Johannes Eick har nok en gang funnet fram til
kjernen. Endelig – og takk.
“Gold” utgis foreløpig kun digitalt.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Gold
Curling Legs
