Den svenske gitaristen Martin Högberg har mer eller mindre gjort nordmann av seg. I samarbeid med Aksel Jensen og Håkon Mjåset Johansen funker det glitrende – nok en gang.

For vel seks år siden “møtte” jeg Martin Högberg (43) og hans musikk for første gang. Da debuterte en av Brålanda, en liten ort i Västra Götaland, sine store sønner med “Panorama” og fortalte oss umiddelbart at her hadde vi med en svært så melodisk og skjønnhetssøkende musikant å gjøre. Det skada heller på ingen måte at han hadde alliert seg med med Aksel Jensen på basser og, av flere gode grunner, allestedsnærværende Håkon Mjåset Johansen på trommer.

Jazzlinja

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Högberg hører hjemme blant de etter hvert ganske mange håpefulle svenske musikerne som har søkt seg til jazzlinja i Trondheim. Noen har sjølsagt stukket tilbake til Carl Gustaf och Silvia, men ganske mange har også blitt værende her i kjempers fødeland. Högberg tilhører den siste kategorien og har siden 2017 bodd og jobba i Bodø med Bodø Rhythm Group.

Herlig oppfølger

Sammen med sine sjelsfrender fra Trondheim har Högberg, som jeg har mistenkt for å ha lytta et kvarter eller to på Bill Frisell, nå laga en veldig bra oppfølger med kun egetskrevet materiale – med ett unntak. Jensen spiller både stor fele og strømførende bass, noe som egner ypperlig i det mer rocka materialet. Mjåset Johansen fikser, ikke veldig overraskende faktisk, det aller meste fra de mest følsomme ballader til de heftigere utfluktene – han er enkelt og greit en trommeslager for alle anledninger på absolutt høyeste nivå.

Högberg fremstår nå som en enda mer komplett gitarist enn da debuten så dagens lys. Teknisk sett har han masse å fare med, men det aller hyggeligste er personligheten og “tyngden” i innholdet.

Martin Högberg Trio er det særdeles koselig å tilbringe tid sammen med – de tre har masse å melde både hver for seg og kollektivt.

I mine ører er Audun Kleive en av de aller hippeste trommeslagerne hvor man enn leter på Tellus. Og ikke bare trommeslager. Det forteller han oss på denne soloutflukten.

Helt siden musikkfamilien i kongeriket blei oppmerksom på unggutten fra Skien før han var ute av tenåra omtrent, så var det liksom ikke så stor tvil om at her hadde vi med et uomtvistelig og sjeldent talent å gjøre. Nå har Audun Kleive rukket å bli å bli 62 år ung, men forteller oss med all ønskelig tydelighet at han har forvalta talentet på et herlig vis og at han samtidig er like nysgjerrig og sulten som han alltid har vært.

Sjetterunden

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Kleive har spilt med alt og alle – nesten uansett sjanger. Det er ikke vanskelig å begripe at han har vært usedvanlig ettertrakta med sitt høyst personlige driv og uttrykk og en rytmisk spenst han er bortimot aleine om.

Han har bidratt på uhorvelig mange skiver også – stort sett i andres navn. Som solo-artist har vi møtt han to ganger tidligere, nemlig med «Bitt»,  “Generator X”, «Ohmagoddabl», «Attack» og «Release». Nå har han tatt´n hel ut og står for alt sjøl både med trommene sine, perkusjonsarsenalet og ellers i laboratoriet sitt. Skøytefolket vet det aller best: sjetterunden kan være veldig vanskelig, men Kleive har løst runden på et fortreffelig vis.

Trivsel

Kleive er åpenbart en musikant som stortrives med å eksperimentere og som med assistanse av allehånde synther og studiodippedutter har skapt en rekke unike musikalske univers som møter hans akustiske tromme/perk-oppsett på en måte kun Audun Kleive kan unnfange.

Tøft, annerledes og jævlig hipt.

PS Klokka veldig tidlig på morran under en festival på Kongsberg for flere tiår siden, lurte jeg Kleive kraftig. Kanskje det er på tide å innrømme at det var jeg som var den skyldige?

Tidligere i år traff jeg på den franske vibrafonisten Simon Moullier for første gang. Det frista veldig til gjenhør.

Simon Moullier (29) kommer fra Nantes, men har tilbragt mesteparten av sitt voksne liv i Junaiten. Etter studier på Berklee i Boston gikk turen, som for så mange, til New York og hvis du kan make it there så….

På Berklee blei Moullier klassekamerat med den sør-koreanske trommeslageren Jongkuk Kim og noen år seinere, på Thelonious Monk Institute of Jazz som nå har blitt omdøpt til Herbie Hancock Institute of Jazz, så møtte Moullier den italienske bassisten Luca Alemanno og siden 2017 har trioen vært i live. Det går an å merke at de tre har spilt mye og trives sammen.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

For andre gang

Trioen har gitt ut ei skive tidligere – “Countdown” i 2021, men den gikk meg dessverre hus forbi. Mitt møte i våres var med kvartett med Kim på trommer og Alexander Claffy på bass og Lex Korten på piano. Mer enn lovende det også. Likevel er det noe som forteller meg at Moullier trives aller best i trioformat – her er det masse rom og luft å boltre seg i.

Den nye vinen

Alle de tre involverte her tilhører den nye vinen-kategorien. De har åpenbart gjort jobben grundig med å sette seg godt inn i jazzhistoria og med et repertoar som understreker det, med blant annet Horace Silvers “Ecorah”, Antonio Carlos Jobims “Desafinado”, klassikeren “Lush Life” – som Moullier gjør aleine, og “You Must Believe in Spring” unnfanga av Moulliers landsmann Michel Legrand, swinger det noe så kraftig i alle slags tempi fra start til mål.

Ute etter Jazz med stor J? Dine bønner er hørt.

Martin Horntveth har hatt fingra borti det aller meste de siste tiåra. Det er det en god grunn til: han er nemlig jævlig bra uansett hvilken hatt eller caps han ifører seg.

Martin Horntveth (46) har ikke forhasta seg, for å si det slik. Sjøl om han har spilt en hel del sentrale roller i norsk populærmusikk siden før årtusenskiftet, så har han altså venta med å solodebutere til nå. Noe, eller for så vidt ganske mye, forteller meg at det ikke har dreid seg om idémangel, men mer mangel på tid. Horntveth er nemlig en av de travleste og mest ettertrakta herrene i norsk musikkliv det være seg som musiker, komponist, produsent og i ei rekke andre roller.

Punkt

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Hva som kom først, høna eller egget, eller i dette tilfellet musikken eller forespørselen fra den ustoppelig innovative Punkt-festivalen i Kristiansand om bestillingsverk til 2022-festivalen, vet jeg ikke, men det blei uansett dyttet Horntveth trengte for å få ut fingra.

Noe sier meg at noen eller kanskje også mange av ideene/låtene har ligget på vent ei god stund, men at anledninga sørga for at det heile blei en totalitet og et visittkort fra Gouldian Finch/Horntveth som han skal være svært stolt av.

Sjanger? Egen

Horntveth har jobba og/eller spilt med alt og alle og har aldri brydd seg nevneverdig om sjangre. For han har det alltid dreid seg utelukkende om musikk – god musikk. Her han har putta alt han er og har har brydd seg om opp i den store potten og laga en stor og herlig gumbo ut av det som låter spennende, stort, ambisiøst og veldig horntvethsk.

Stjernegjester

Når Horntveth så har fått med seg vokalgjester som Emilie Nicolas, Team Me, Loney Dear, Stella Mwangi og raptalentet Vuyo og og et a-lag bestående av Ståle Storløkken, Petter Eldh, Håkon Aase og Ivan Blomqvist pluss strykere fra Skopje, så skal det ikke plagsomt med fantasi til for å begripe at det meste er i de beste hender.

Martin Horntveth spiller sjølsagt et utall instrumenter sjøl, ikke minst trommer, skriver, arrangerer, programmerer og produserer. Det har til sammen ført til at “Hatch” har blitt en glitrende tilstandsrapport fra Gouldian Finch/Martin Horntveth.

Tre av dronning Margrethes aller beste, tydeligste og mest distinkte stemmer har satt hverandre stevne på et vis som ikke kommer til å bli glemt på svært lang tid.

Det bør vel ikke komme som noen bombe på de som har fulgt mine skriverier de seinest tiåra at jeg er en smule begeistra for ECM-estetikken. Manfred Eicher & Co har skapt et unikt lyd- og musikkunivers siden starten for vel 50 år siden. Et par saker har likevel overraska meg opp gjennom: hvorfor har det blitt så få liveinnspillinger og hvorfor har det gått så lang tid mellom hver gang trompetmaestro Palle Mikkelborg (82) har fått vist sitt unike uttrykk på labelen?

Endelig

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Jeg føler meg ikke trygg på at jeg får svar på disse undringene noen gang, men med “Strands”, innspilt på konsert i Danmark Radios nydelige ganske så nye Koncerthuset i februar i år, så får vi altså både i pose og sekk. Mikkelborg i møte med gitarist Jakob Bro (45) og perkusjonist Marilyn Mazur (68) byr på et tre-generasjonsmøte av typen tidløst og der samtalene er av typen som sørger for at jeg sitter lengst fremme på stolsetet for ikke å gå glipp av noe som helst.

Nytt samarbeid

For meg er denne trioen en ny konstellasjon – et møte mellom tre storheter som ikke nødvendigvis blir tregangen eller vel så det av den grunn. Men med et repertoar i stor grad skrevet av Bro så blir vi møtt av tre giganter som kun er på plass for å gi samtalene og musikken noe mer – ingen av dem er der for sin egen del og for sitt eget ego.

Her møter vi tre unike stemmer i et ganske så nedstemt og ettertenksomt landskap og univers. Her blir det ikke spilt en eneste unødvendig eller overflødig tone – alt er der for helhetens skyld og for en helhet det har blitt.

Palle Mikkelborg, Jakob Bro og Marilyn Mazur tar oss med på en musikalsk utflukt som tar bolig i kropp, sjel og sinn og som gir tanken luft. Det gjør godt det.

Carl Petter Opsahl har siden første gang jeg hørte han vist meg hva ekte, inderlig og ærlig musikk er. Det gjør han så definitivt fortsatt med denne solo bassklarinett-utflukten.

Alle som har støtt på Carl Petter Opsahl (59), både i hans virke som musiker eller som prest, vet at det er ekte vare som blir servert fra den kanten – uansett. Jeg kjenner han først og fremst som musiker, men sjøl om våre tanker om det som ligger foran oss ikke stemmer overens, så har jeg den største respekt for både troa han sokner til og ikke minst engasjementet han har vist og jobben han har gjort.

Musikeren

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

I mange tiår var det den tradisjonelle jazzen, gjennom en rekke band i hovedstaden, Opsahl blei forbundet med. Den delen av han er så avgjort fortsatt til stede – her snakker vi om et livslangt kjærlighetsforhold. Ekte kjærlighet til New Orleans og musikken som har kommet ut derfra og kulturen den er basert på.

Etter hvert har også Opsahl blitt stadig mer opptatt og fascinert av norsk folkemusikk og gått djupt inn også i den materien. Han er ikke av typen tar lett på det, Opsahl – skal det gjøres, så skal det gjøres skikkelig.

Skapelsen

Her har han skapt 15 sanger med djupe røtter og tilegna musikken og albumet til mysteriet å lytte, til flyktninger og deres lange reise, til the blues of the earth og til folk som sliter på et aller annet vis. Ord og tomme fraser? Ikke når det er Carl Petter Opsahl som er involvert – der snakker vi ekte vare hver eneste gang.

Bassklarinett

Når så Opsahl stiller til start kun utstyrt med sin kjære bassklarinett, så sier det sjøl at her er det ikke mye å skjule seg bak. Det trenger han da heller ikke – han har enkelt ikke og greit ikke noe å skjule, han har derimot veldig mye å vise.

Carl Petter Opsahl byr oss musikalsk ekthet og inderlighet. “Mystery of Listening” betyr mye for han og den bør bety mye for oss.

Den danske komponisten og gitaristen Mark Solborg har uten stans gått sine egne veier. Det forsetter han avgjort med på “Babel” også, sammen med et stjernelag.

Den dansk/argentinske gitaristen Mark Solborg (51) er en musikant jeg har hatt gleden av å “møte” ved en rekke originale anledninger. Til tross for at jeg aldri har fått muligheten til å høre han live, så har han ved alle musikalske veikryss fortalt meg at han er utstyrt med et totalt kompromissløst og originalt musikalsk verdenssyn.

Håp

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Sjøl om “Babel” ikke direkte er noe politisk innspill, så er Solborgs bruk av stemmer fra en rekke språk – inkludert norsk – i tre forskjellige “interluder”, et tydelig innspill som gjelder måten vi bør kommunisere på. Naivt? Jeg synes ikke det, og definitivt ikke i tider vi opplever nå omtrent på vår egen dørstokk.

Musikalsk kommunikasjon

Når så Solborg, som er en spennende gitarist, også har skrevet musikk som er egna til å skjerpe sansene både hos de som medvirker og oss som blir invitert inn, så har “Babel” blitt et verk som har et tidløst preg ved seg og som kan snakke til stadig nye generasjoner.

De musikalske kommunikatørene er Anders Banke på bassklarinett, klarinett og fløyte, Francesco Bigoni på klarinett, Peter Bruun på trommer og perkusjon, Susana Santos Silva på trompet og Simon Toldam på piano og tangenter – det betyr noen av de mest interessante og bokstavelig talt toneangivende modernister i vår del av verden, så har Solborg lykkes med å skape et univers man ikke blir ferdig med på ei god stund.

Når så musikken blir nydelig servert på en tre siders lp inkludert ei bok med et fint intervju med Solborg og en rekke bilder fra innspillinga, så har “Babel” blitt et visittkort av typen som ikke blir glemt på lang, lang tid.

Komponisten, gitaristen og bandlederen Lilja, eller Oddrun Lilja Jonsdottir, forsetter sin spennende og mangefasetterte vei mot seg sjøl. Den blir det stadig mer fascinerende å følge.

Helt siden hun fikk lov hjemmefra, og kanskje før den tid også, har Oddrun Lilja Jonsdottir (31) reist verden rundt og utfordra sin utforskertrang og sin nysgjerrighet. Det har ført til mange og flotte impulser som Lilja har løfta frem i musikken sin. Først blei publikum for alvor oppmerksom på det og henne gjennom platedebuten hennes, “Marble” i 2020, men det gir seg enda klarere uttrykk på oppfølgeren “Mirage”.

Møter

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Lilja har åpenbart vært en åpen, uredd og søkende sjel som har sugd til seg inntrykk som en svamp. “Alt” hun har opplevd har hun i stadig større grad og med økende grad av tydelig personlighet inkorporert i sitt eget uttrykk. Her blir vi invitert inn i dette unike universet og du verden så herlig det er å tilbringe kvalitetstid der.

Over alle grenser

Med sitt helt spesielle band bestående av Bafana Nhlapo fra Sør-Afrika på perkusjon og vokal, Erik Nylander fra Sverige og Skarnes på trommer, Sanne Rambags fra Nederland på vokal og Jo Skaansar fra Lillehammer på bass, pluss gjester som Beady Belle og Bugge Wesseltoft, tar Lilja, som også synger i tillegg til å spille framifrå gitar, oss med på ei musikalsk rundreise som gjør intet mindre enn veldig godt.

Helt avgjørende for dette er de fire “hovedgjestene” Sara Marielle Gaup på joik, brasilianske Celio de Carvalho på perkusjon, Zakaria Houaoura fra Marokko på guembri og vokal og pakistanske Ashraf Sharif Khan på sitar som er med å sette sine høyst personlige bumerker på musikken og dermed visker ut skillelinjer vi ikke trenger.

Lilja tar oss med til mange ukjente og noen kjente, spennende og alltid fascinerende steder. Lilja er på svært god vei til noe helt eget.

Hva får du hvis du setter sammen den sveitsiske vokalisten Andreas Schaerer, den finske gitaristen Kalle Kalima og den amerikanske bassisten Tim Lefebvre? Musikk du aldri hørt maken til.

Jeg har hørt mer om enn hørt både Andreas Schaerer og Kalle Kalima. Det har ført til at forventningene til dette møtet så definitivt var på plass og i stor grad har de også blitt innfridd. De to har jobba sammen i mange år i kvartetten A Novel of Anomaly, men “Evolution” er første gang de viser seg fram som duo.

Originalt stoff

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

All musikken og alle tekstene er skrevet av de to – hver for seg. Kalimas kone, Essi Kalima, har også bidratt med noen av tekstene. På sett og vis er dette en fusjon av singer/songwriter- og jazz-uttrykk og de to trives åpenbart i begge landskapene. Schaerer er utstyrt med ei stemme med et sjeldent omfang og han kan også benytte den som et instrument på et fascinerende vis – hans “trompetsolo” underveis her er av spennende slaget og originale slaget.

Topp assistanse

De to møtte bassisten Tim Lefebvre i forbindelse med 30 års jubileet til ACT og skjønte raskt at de hadde mye mer å snakke om. Det var et raskt ja fra Lefebvre da forslaget om et samarbeid dukka opp og han kler musikken perfekt, både på strømførende og akustisk bass. Når så Kalima nok en gang forteller oss at han er en innovativ gitarist, så har dette blitt et ganske så unikt møte.

Låtutvalget er ikke alle av det minneverdige slaget, men “samtalene” de to/tre fører er uansett av typen spennende.

Den ganske så ferske kvartetten Superless forener mangt og mye. Det er ikke overraskende med Ingebrigt Håker Flaten, Eirik Hegdal, Jeff Parker og Øyvind Skarbø i lagoppstillinga.

Det finnes usedvanlig mange svært dyktige jazzmusikere her til lands. Noen av dem er også initiativtakere på høyt nivå. I denne unge kvartetten finner vi flere som har begge disse kvalitetene – i tillegg har de også evnen til å få ting opp å stå og til å fungere slik de hadde tenkt seg og vel så det.

Øyvinds univers

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Denne gangen har jeg en sterk mistanke om at det er trommeslager Øyvind Skarbø, og initiativtaker i superklassen, som står bak bandet som hadde sin debut på Nattjazz – i Skarbøs adopterte hjemby Bergen – i 2022. Dagene etter debuten gikk kvartetten i studio og det er resultatet av disse to maidagene vi får være med på.

Perfekt kombo

Hvordan det har vært tenkt når Superless skulle etableres vet jeg ikke, men med fasit hånd er det bare å slå fast at det har vært tenkt svært klokt. Ingebrigt Håker Flaten på bass både med og uten strøm, Eirik Hegdal på C-melodi- og sopraninosaksofon, bassklarinett og synth og amerikanske Jeff Parker på gitar, kanskje mest kjent for de fleste fra post-rock bandet Tortoise, men også fra en rekke Chicago-band og Brian Blade Fellowship, og Skarbø kler hverandre på et framifrå vis i en utsøkt gumbo.

Sammensatt

Håker Flaten, i stor grad Hegdal og Skarbø har skrevet de åtte låtene. Det har ført til at vi blir servert en usedvanlig velsmakende gumbo med ingredienser fra blant annet jazzrock, Coltrane- inspirerte saker til afro-beat.

Det har ført til et tøft og ganske så utradisjonelt visittkort fra Superless. Noe forteller meg at dette bandet låter beintøft live, men studioversjonen har også masse energi og livsbejaenhet ved seg.

Superless fortjener et langt og fruktbart liv – de har nemlig noe originalt og spennende å fortelle oss. Hvor vi enn befinner oss på kloden faktisk.