Den danske komponisten og gitaristen Mark Solborg har uten stans gått sine egne veier. Det forsetter han avgjort med på “Babel” også, sammen med et stjernelag.

Den dansk/argentinske gitaristen Mark Solborg (51) er en musikant jeg har hatt gleden av å “møte” ved en rekke originale anledninger. Til tross for at jeg aldri har fått muligheten til å høre han live, så har han ved alle musikalske veikryss fortalt meg at han er utstyrt med et totalt kompromissløst og originalt musikalsk verdenssyn.

Håp

Sjøl om “Babel” ikke direkte er noe politisk innspill, så er Solborgs bruk av stemmer fra en rekke språk – inkludert norsk – i tre forskjellige “interluder”, et tydelig innspill som gjelder måten vi bør kommunisere på. Naivt? Jeg synes ikke det, og definitivt ikke i tider vi opplever nå omtrent på vår egen dørstokk.

Musikalsk kommunikasjon

Når så Solborg, som er en spennende gitarist, også har skrevet musikk som er egna til å skjerpe sansene både hos de som medvirker og oss som blir invitert inn, så har “Babel” blitt et verk som har et tidløst preg ved seg og som kan snakke til stadig nye generasjoner.

De musikalske kommunikatørene er Anders Banke på bassklarinett, klarinett og fløyte, Francesco Bigoni på klarinett, Peter Bruun på trommer og perkusjon, Susana Santos Silva på trompet og Simon Toldam på piano og tangenter – det betyr noen av de mest interessante og bokstavelig talt toneangivende modernister i vår del av verden, så har Solborg lykkes med å skape et univers man ikke blir ferdig med på ei god stund.

Når så musikken blir nydelig servert på en tre siders lp inkludert ei bok med et fint intervju med Solborg og en rekke bilder fra innspillinga, så har “Babel” blitt et visittkort av typen som ikke blir glemt på lang, lang tid.