For litt over et halvt år siden omtalte jeg Dave Douglas´ “Secular Psalms”. Nå kommer det for sikkerhets to oppfølgere. Den første er i alle fall framifrå.

“Secular Psalms” var et bestillingsverk til 600 års-jubileet til ei berømt altertavle i Gent i Belgia. Douglas satte sammen et band med hovedsakelig belgiske musikere, men av pandemiårsaker måtte innspillinga gjøres uten at de seks musikerne møttes. Det blei uansett løst på et formidabelt vis.

Den usedvanlig produktive Dave Douglas (59) blei så inspirert av arbeidet med musikken at han ønska å videreføre det. Med utgangspunkt i tekster i Salmenes bok i Bibelen skreiv Douglas like godt 15 nye låter pluss en til som ikke er forbundet med Salmenes bok.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Douglas har delt det hele opp på to plater. Den første er utgitt på tradisjonelt vis mens den andre er forbeholdt abonnentene til Douglas´ Greenleaf Music. Høres ut som en glimrende kommersiell idé, spør du meg.

Basert på “Book 1 : Degrees” vil jeg tro at mange nye abonnenter vil søke opp Greenleaf Music. Douglas mener at musikken er vesensforskjellig på de to platene sjøl om kvintetten er den samme, og jeg ser ingen grunn til å tvile på det Mr. Douglas sier.

Han er nemlig en tvers gjennom ærlig musikant som aldri kompromisser med noe som helst. På grunn av pandemien måtte samme oppskrift som på “Secular Psalms” følges: musikken måtte spilles inn uten at musikerne møttes. I dette tilfellet var det nok “lettere” enn ved det forrige møtet. Musikerne kjente nemlig hverandre svært godt etter å ha samarbeida i en årrekke og spilt inn flere plater på den vanlige måten tidligere.

Nå blei det gjort slik at Douglas spilte inn sitt bidrag først, sendte det rundt til de andre og så kom de med sine “kommentarer” som Douglas så skrudde sammen til en helhet. De som med hånda på hjertet påstår at de hører at de fem ikke har vært samla samtidig, tror jeg enkelt og greit ikke på.

Med nydelige, melodiske, men også åpne komposisjoner har Douglas, tenor- og sopransaksofonist og klarinettist Jon Irabagon, pianist Matt Mitchell, bassist Linda May Han Oh og trommeslager Rudy Royston skapt nok et kapittel i Dave Douglas´ diskografi som bekrefter at han hører hjemme i toppsjiktet blant dagens modernister.

PS Jeg skjønner at jeg må vurdere et Greenleaf Music-abonnement – det er altså måten å få hørt “Songs of Ascent Book 2: Steps” på.

Trioen Delish byr på noe jeg aldri har vært i nærheten av tidligere. Det er jo det som gjør musikk så spennende, utfordrende og ikke minst givende.

Når det er Natali Abrahamsen Garner, Johan Lindvall og Magnus Skavhaug Nergaard som skjuler seg bak navnet Delish, så tar det ikke mange skunder for de som har fulgt aldri så lite med i randsonene i norsk musikk de seineste åra å begripe at her er det original musikk på vei.

Med fartstid i band som Propan, Torg og Monkey Plot så sier det seg nesten sjøl at det Delish skaper, hører hjemme på steder der musikk ikke har oppholdt seg tidligere. Slik har det da også blitt.

Denne EP-en, i gjennomsiktig oransje vinyl må vite, består av ni låter og varer i knappe 16 minutter. Det betyr låter som varer fra 31 sekunder til tre minutter og 21 sekunder på det lengste. Spesielt? Ja, men usedvanlig fascinerende.

Grunnene til at dette altpop, electronica, impro-universet er så fascinerende er mange. Abrahamsen Garners usedvanlig vakre, inderlige og luftige stemme er en av dem og Lindvall og Skavhaug Nergaards evner til å skape eksperimentelle og spennende lydlandskap i og rundt tekstene og uttrykket til Abrahamsen Garner er de to viktigste.

Til sammen skaper de tre noe høyst personlig i grenseland ingen andre har besøkt tidligere. Tøft, annerledes og veldig fascinerende.

Når sola tar seg ei lang pause i nord, gjør det godt å varme seg på fin musikk. Sverre Gjørvad & Co veit alt om dette og du verden som musikken sørger for varme – nok en gang.

Trommeslager, komponist og bandleder Sverre Gjørvad (56) har tatt mange og store sprang i sitt liv og i sin karriere. Med utgangspunkt i Stathelle i Telemark, har ferden gått via jazzlinja i Trondheim til det aller høyeste nord, nemlig til Hammerfest der han har vært bosatt og virkende i en årrekke nå.

Det at Gjørvad er å finne et bitte lite stykke utenfor jazzens hovedsteder i Norge, har så avgjort ikke lagt noen demper på hans skaperkraft – kanskje tvert i mot. Fire plater på fire år sier det meste om akkurat det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I stor grad har Gjørvad skrevet musikken – flotte, melodiske og søkende låter med fine utfordringer til fire i bandet – men han har også “invitert” inn en del favorittlåter fra annet hold, blant annet Ulf Risnes´ “Faren min” og Paul Simons “Dazzling Blue”.

Det er garantert flere årsaker til at dette “prosjektet” med de fire kapitlene har blitt så vellykka, men at kjemien og den tydelige empatien blant de fire som har vært med hele veien er en av de viktigste, tror jeg ikke det hersker noen tvil om.

Bassist, fugleplystrer og vokalist Dag Okstad, gitarist og vokalist Kristian Svalestad Olstad, pianist og vokalist Herborg Rundberg – alle med base i Tromsø – gjør alle strålende fra seg og forteller oss at de stortrives i Gjørvads univers. Gjesteopptreden av Eirik Hegdal, Gjørvads samtidige på jazzlinja i Trondheim, skader heller ikke i noen særlig grad.

Sverre Gjørvad er en musikant på stadig søken og som veldig ofte finner også. “Here Comes the Sun” kan så avgjort være med å gjøre både høsten og vinteren kortere.

Den mer enn lovende svenske pianisten Martin Jutéus tar oss med på nok en vakker ekskursjon.

For knapt to år siden stifta jeg bekjentskap for første gang med det unge svenske bandet Lumi med base i Malmö. Det låt intet mindre enn veldig lovende og i bandet befant blant andre pianisten Martin Jutéus (35) seg.

Nå er det Jutéus´ tur på egen hånd, sjøl om de samme musikerne fortsatt er hjertelig tilstede. Det betyr trommeslageren Pontus Häggblom, bassisten Alex Littorin, saksofonisten Emil Nerstrand samt bassisten Aaron Mandelmann på to spor.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nok en gang er det den ustoppelige svorske plateselskapsmannen Anders Thorén som sørger for at vi får møte musikk og musikere som ellers neppe ville hatt så stor sjanse til å komme over diverse grenser.

I dette tilfellet er det en lyrisk pianist og komponist vi får møte både solo, på trio og kvartett. Det går ei sterk melodisk åre gjennom Jutéus som i stor grad har komponert det meste, men krydrer det hele med standardlåta “Try a Little Tenderness” og “Ack, Värmeland du Sköna”.

Jutéus er åpenbart en empatiker som vil gi de med åpne ører og et utvikla sanseapparat ellers noe vakkert å hygge seg med. Det har han og hans medsammensvorne greid på et flott vis. Dette er musikk som vil egne seg perfekt til å ta frem når høst- og vinterstormene herjer. “The Poet Speaks” vil garantert varme.

Marilyn Mazur har vært, er og kommer til å forbli noe høyst for seg sjøl. Den ferske forlengelsen av hennes store kvinnekollektiv Shamania er nok et bevis på det.

Perkusjonisten og orkesterlederen Marilyn Mazur (67) er av typen som satte spor fra det første møtet. For min del var Miles Davis-konserten i Molde i 1985 av det slaget. Miles så Mazur sitte på gulvet rett ved scenekanten og vinka henne opp. Seinere blei hun med i bandet til sjefen samt i bandene til blant andre Gil Evans, Jan Garbarek og Wayne Shorter. Vi snakker med andre ord a-laget her.

Mazur har også samarbeida med en rekke andre norske musikere som Jon Balke, Audun Kleive, Nils Petter Molvær, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Eivind Aarset og i stadig større grad har hun prioritert sine egne prosjekter. Det store bandet Shamania blei etablert i 2015 og der samla hun det ypperste av hva Danmark, Norge og Sverige har å by på av musikalske krefter.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Anno 2022 består bandet av danske Lotte Anker på tenor- og sopransaksofon, svenske, men Danmarks-bosatte Josefine Cronholm på vokal, danske Lisbeth Diers på congas og perkusjon, danske Ida Gormsen på elbass, japanske, men Danmarks-bosatte Makiko Hirabayashi på tangenter, svenske Anna Lund på trommer, norske Sissel Vera Pettersen på stemme og altsaksofon, danske Lis Wessberg på trombone og norske Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn og med sjefen på perkusjon, balafon og kalimba. I tillegg synger alle ti.

Med 16 Mazur-komposisjoner som fundament, skaper denne Mazur-stammen et musikalsk univers der rytmer, kropp og stemmer er viktig for for å finne de felles musikalske “ståstedene”. Her er det masse energi, sterke individualister og flotte “samtaler” – herlig, forfriskende og livsbejaende musikk kun Marilyn Mazur kunne ha vært fødselshjelper for.

Britt-Synnøve Johansen overrasker mange med ei herlig og livsbejaende plate. Egentlig burde vi ikke bli så veldig overraska faktisk.

Britt-Synnøve Johansen? Ei klokke eller to ringer sikkert hos flere enn meg når navnet nevnes, men hvor var det nå? For den store hop så er det slik at vi må tilbake til 1989 da Britt-Synnøve Johansen (52), en ukjent 18-åring fra Karmøy ved Haugesund, gikk bort og vant Grand Prix. Sjølvaste Grand Prix!

Til tross for at talentet var voldsomt og åpenbart, så blei det aldri noen stor nasjonal karriere på Johansen, men i nærområdet som etter hvert fikk Stavanger som base, så har hun skapt seg ei flott karriere og “Mørk salong” forteller oss at hun så absolutt fortjener mye oppmerksomhet – langt utenfor Rogalands grenser.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg lurer seriøst på hva det er med Stavanger og usedvanlig dyktige vokalister i grenselandene som også Britt-Synnøve Johansen befinner seg i. Eva Bjerga Haugen og Randi Tytingvåg er to andre som løfter det flotte miljøet i den vakre byen opp til det aller øverste sjiktet i kongeriket.

Jeg har lest meg til at Johansen har sunget mye Piaf de seineste tiåra. Det overrasker på ingen måte når jeg hører “Mørk salong” – sjøl om materialet er originalt. Johansen har skrevet tekstene, som blir framført på uforfalska Karmøy-dialekt og med Piaf r-er som klinger nydelig, og med musikk skrevet av Ragnvald Wernøe.

Melankoli, varme, lys, inderlighet, om å ta sjansen når den byr seg – ikke utsette avgjørelsene. Det er nå som gjelder. Med masse dynamikk og drama i stemma formidler Johansen tekstuniverset sitt tonesatt på et flott fransk chanson-vis med impulser av Django Reinhardts jazzverden av Wernøe. Jeg tror på henne – det er et gedigent kompliment i mi bok.

Et høykompetent band, Salongorkesteret, med Bendik Andersson på trommer, Magnus Røed Haugland på bass, Vidar Kenneth Johansen på klarinett og bassklarinett, Bjarte Mo på fiolin, Rasmus Solem på piano, Allan Vigre på gitar og andre strengeinstrumenter samt Sebastian Gruchot som gjest på fiolin, er det perfekte reisefølget for Britt-Synnøve Johansen.

Det betyr med andre ord at “Mørk salong” er et mørkt-lyst visittkort som egner utmerket til å ta med seg videre inn i høsten, i vinteren, våren, sommeren og….

Troy Andrews, bedre kjent som Trombone Shorty, er en funky multiinstrumentalist fra New Orleans som det grooover noe infernalsk av.

De som har hatt gleden av å oppleve Trombone Shorty (36), som altså ikke er blant de aller største fysisk sett, i levende live, vet at det blir bydd opp til party. Trombonisten, som også spiller trompet, orgel, tuba, trommer og synger, har hele den moderne amerikanske musikkhistoria innabords og her kommer det nok et strålende eksempel på det.

Trombone Shorty er av typen som sprer glede og godt humør med musikken sin. Om det er jazz? Om det er funk? Om det soul? Om det er rhythm and blues? Svaret er ja på alt det der og mye mer – det er en ekte musikalsk New Orleans gumbo Trombone Shorty serverer denne gangen også.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

I tillegg til sitt eget band Orleans Avenue, har Shorty invitert med seg en del gjester. Bluesens supergitarist Gary Clarke, Jr. briljerer, vokalisten Lauren Daigle trøkker til og New Breed Brass Band tar oss veldig med til New Orleans.

Det skjer absolutt ikke noe oppsiktsvekkende eller nytt på “Lifted”. Det som skjer er uansett ei herlig partystund som er egna til å få frem smil og varme på kalde og sure høstdager.

Tenorsaksofonisten Mona Krogstad har vist seg frem i bandet JUNO og blant annet sammen med Hedvig Mollestad og Heidi Skjerve. Her debuterer hun under eget navn og det er en svært lovende musikant, komponist og bandleder vi møter.

Mona Krogstad (27) fra Trondheim hører hjemme i den nye generasjonen jazzmusikanter som har tilbragt sine formative år på jazzlinja i hjembyen. Det sier automatisk noe om kvaliteten, det er kun de mest lovende som kommer inn der. Krogstad har også studert ved Musikhögskolan i Stockholm og har, sine unge år til tross, mye ballast å lene seg på.

Med sin store og varme tone i hornet, legger hun i sine komposisjoner og sitt uttrykk ikke skjul på at giganter som Joe Henderson og Wayne Shorter har vært og er store inspirasjonskilder. Det betyr at Krogstad har gått solid inn i jazzhistoria – hun har lært leksa si, men samtidig benytta den til å skape noe hun har satt sitt eget bumerke på.

Hun har invitert med seg et ungt kremlag til å formidle tankene og ideene sine og bassist Bjørn Marius Hegge, trommeslager Veslemøy Narvesen og pianist Joakim Rainer Petersen – vi snakker virkelig et ungt a-lag her – er med på alle veivalgene til Krogstad og bidrar veldig til at “VIrgo Sun”, med sju flotte, melodiske og utfordrende låter ført i pennen av Krogstad, har blitt en debut sjæfen kan skue tilbake på i åra som kommer og være veldig stolt av.

Fra de fleste verdenshjørner strømmer det inn musikk jeg ikke ante fantes. Den israelske bassisten Yosef Gutman Levitt er et eksempel på det – et svært godt eksempel faktisk.

Bassisten, komponisten og bandlederen Yosef Gutman Levitt (43) er født og oppvokst i Sør-Afrika, studerte på Berklee og jobba i New York i flere år med folk som Lionel Loueke og Ben Monder. I 2009 flytta han til Jerusalem, blei ortodoks jøde og forlot musikken i mange år og jobba som teknisk entrepenør. I 2018 blei lengselen etter musikk for stor og han plukka opp igjen bassen – heldigvis.

Her møter vi han kun iført den akustiske bassgitaren. Den har en varm, flott lyd og kler det nydelige melodiske landskapet Gutman Levitt har skapt. Med et par unntak har han skrevet all musikken og trioen han har etablert har skjønt hans intensjoner fullt ut.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med seg har han landsmennene Omri Mor på piano og Ofri Nehemya på trommer. To usedvanlig empatiske, lyttende og dyktige herrer som er med på å gjøre denne utflukten til noe vakkert og direkte minneverdig.

I ei urolig tid som vi opplever nå, er musikk og andre kulturopplevelser viktigere enn noen gang. Vakre ekskursjoner som Yosef Gutman Levitt gir oss, er påfyll som gjør godt og som er umåtelig viktige.

Bento Box Trio er et ektefødt barn/band av jazzlinja i Trondheim. Det er lite kollektiv som har funnet mye unikt allerede.

Med islandske Benjamín Gísli Einarsson på piano, Tuva Halse fra Molde på fiolin og Øyvind Leite fra Trondheim på trommer, er en spennende og unik trio unnfanga. Det er mulig ei slik besetning finnes tidligere i jazzhistoria også, men jeg kommer uansett ikke i farten på noen slik. Det har sjølsagt ført til et helt spesielt lydbilde – et lydlandskap som sørger for at jeg blir sittende helt ytterst på stolsetet for å få med meg alle detaljene.

Einarsson og Halse har delt broderlig/søsterlig på komponistansvaret og her hentes det impulser hemningsløst fra både klassisk musikk, samtidsmusikk og impro. Det er en enorm intensitet i uttrykket, samtidig som det er masse dynamikk. De tre er åpenbart glade i den gode melodien også og med et gjennomsiktig og ofte melankolsk preg i seg, har trioen skapt et univers de er ganske så aleine om.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Alle er i begynnelsen av 20-åra hvis jeg har skjønt det rett, men uttrykker seg likevel med en modenhet som skulle tilsi at de har masse musikk- og livserfaring å lene seg på. Vi har med tre svært så lyttende musikere å gjøre som gir både seg sjøl, hverandre og oss herlige utfordringer.

Bento Box Trio, som kohort og hver enkelt også, skal det bli veldig spennende å følge i åra som kommer. “Boxed” forteller oss at de har kommet svært langt allerede.