Hva med 4.6 kilo Clapton under juletreet? Det er nemlig vekta på denne fantastiske samlinga med Eric Clapton-klassikere fra 1980- og 90-tallet.

Dette har lenge vært en av de viktigste inntektskildene til både plateindustrien og mange av de store stjernene: det å forvalte katalogen på best mulig måte. Pakke den inn på en attraktiv måte, freshe opp lyden og gjerne spe på med alternative opptak og ting som ikke slapp gjennom på den opprinnelige utgivelsen.

Det har også skjedd i dette tilfellet. Noen må gjerne mene dette er å melke kua til siste dråpe – jeg er blant dem som synes dette er flott og så får det være opp til hver enkelt om de vil spandere de kronene som kreves.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne praktutgava av Clapton-musikk fra hans storhetstid koster flesk, men du verden for en gullklump som blir servert da! Innholdet er som følger: “Money and Cigarettes” fra 1983, “Behind the Sun” fra 1985, “August” fra 1986, “Journeyman” fra 1989, “From the Cradle” fra 1994, “Pilgrim” fra 1998 pluss “Rarities 1983 – 1998” – blant annet med en del sjeldne liveopptak.

Gitaristen, med den særegne blå tonen i hornet, vokalisten, med den helt unike stemma, og komponisten, med et høyst personlig låtskriver- og blues-gen i bagasjen, serverer her bortimot seks timer med noe av det beste han har skapt – det sier ikke reint lite. Her står hitlåtene i kø og hele tida omgir han seg med kremmusikere. som sørger for at dette har blitt en katalog av det totalt tidløse slaget.

Dette er julepresangen til noen du er spesielt glad i – eller til deg sjøl. Denne boksen, som blir lansert i et begrensa opplag, kommer garantert til å bli et samleobjekt blant de mange ihuga Clapton-tilhengerne rundt om på Tellus. Hard pakke på 4.6 kilo er ikke det verste å finne under juletreet. God Clapton-jul – og vel så det!

De som var tilstede i Bjørnsonhuset under Moldejazz den 18. august 2020 og fikk oppleve sjøsettinga av Hedvig Mollestads bestillingsverk “Maternity Beat”, vil aldri glemme det. Nå foreligger også studioversjonen og du verden så tøft det låter fortsatt.

Jeg måtte slå opp i arkivet for å lese min egen anmeldelse av konserten for Romsdals Budstikke dagen etter premieren på Mollestads særs ambisiøse verk denne vakre kvelden i like vakre Molde. Jeg kunne raskt slå fast at jeg er usedvanlig enig med meg sjøl. Det låt fantastisk den gangen i liveversjon og det låter minst like bra denne gangen unnfanga i smått legendariske Athletic Sound i Halden i oktober i fjor.

Jeg har vært så heldig å få følge Mollestads karriere mer eller mindre fra starten og den utviklinga hun har stått for siden hun blei tildelt talentprisen under Moldejazz i 2009 og fram til hun nå skal være Artist in Residence under Moldejazz i 2023, er intet mindre enn formidabel. Bestillingsverket “Maternity Beat”, skapt av tobarnsmora Hedvig Mollestad (40) midt under pandemien og innspilt også før verden hadde åpna skikkelig opp igjen, er intet mindre enn et verk for evigheten og som et stort publikum hvor som helst på Tellus bør få anledning til å oppleve.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Maternity Beat” er av typen verk som har det meste i seg. Det er voldsomt, det er nedpå, det er melodisk, det er rocka, det er fritt, det er åpent, det er tatt i bruk enorme dynamiske virkemidler – det er enkelt og greit jævlig tøft i godt og vel 63 minutter.

Gitaristen Hedvig Mollestad har skjemt oss bort i en årrekke allerede og fortsetter å bekrefte den delen av seg sjøl. Her imponerer komponisten og arrangøren i minst like stor grad og riffmesteren er sjølsagt noe veldig på plass også denne gangen.

Når hun så har håndplukka Ingebjørg Loe Bjørnstad (vokal), Ellen Brekken (bass), Thomas Johansson (trompet), Trine Knutsen (fløyter), Petter Kraft (tenorsaksofon), Torstein Lofthus (trommer), Martin Myhre Olsen (sopran-, alt- og barytonsaksofon), Mai Elise Solberg (vokal), Ståle Storløkken (tangenter), Ingvald André Vassbø (perkusjon), Adrian Løseth Waade (fiolin) pluss Erlend Skomsvoll som dirigent for herligheten, så er alt i de beste hender og hoder – du verden som de har skjønt Mollestads intensjoner og tilført “Maternity Beat” alt både Mollestad og vi kunne ønske oss.

Bedre oppspill til det som skal skje under neste års Moldejazz er faktisk vanskelig å tenke seg. Hedvig Mollestad har tatt et megasteg i retning verdensherredømme med dette verket. Forventningenes bue blir spent veldig nå, men jeg er ikke i den minste tvil om at Hedvig Mollestad kommer til å leve opp til dem.

PS For dere som kanskje stusser aldri så lite over tittelen Årre steikande de, så er forklaringa som følger: I Mollestads hjemby Ålesund er det et kraftuttrykk når man virkelig setter pris på noe.

Vibrafonisten og multiinstrumentalisten Karl Berger har fått alt for lite oppmerksomhet her hjemme. Møtet med den “unge” kornettisten Kirk Knuffke bør få en orden på det.

Vibrafonist, pianist – både akustisk og elektrisk – og melodica-spiller Karl Berger, opprinnelig fra Heidelberg i Tyskland, men bosatt i USA i flere tiår, har rukket å bli 87 år. Han har rukket mye mer også, blant annet har han skapt nydelig musikk sammen med kornettisten Kirk Knuffke (42) som han altså nesten kunne ha vært bestefar til. Når denne utmerkede kvartetten blir komplettert med bassisten Jay Anderson (67) og trommeslageren Matt Wilson (58), så sier det seg sjøl at dette er et generasjonsmøte av de sjeldne – et svært vellykka sådan.

Sjøl om Berger, som har vært en sentral skikkelse i det moderne og til dels alternative miljøet i New York og dalstrøka nordafor – inkludert Woodstock, er en musikant jeg har hørt mye om, så er dette med skam å melde den første skiva her i heimen med Berger som leder. Det er bortimot årets underdrivelse å hevde at det var på høy tid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sjøl om Berger er en svoren modernist som har jobba mye med folk som Don Cherry, Steve Lacy, Pharoah Sanders, Ornette Coleman, Carla Bley, Anthony Braxton og Lee Konitz, så er han en tilhenger av at det skal swinge. Det gjør det her fra ende til annen i komposisjoner av Cherry, Lacy, Sanders samt flere bidrag fra både Berger og Knuffke – en strålende kornettist med hele jazzhistoria innabords.

Når så den framifrå bass-trommer-kohorten Jay Anderson og Matt Wilson – ingen av de hadde spilt med Berger før denne innspillinga – holder toget i gang på et utmerket vis, så har dette blitt en hyggelig overraskelse der vi får nok et eksempel på at jazz ikke kjenner noen grenser – heller ikke aldersgrenser.

Jeg har fått med meg at Charlotte Dos Santos har fått stor oppmerksomhet i de hippe kretser de siste åra. Med “Morfo” henger også uhippe meg på. Det er intet mindre enn veldig bra.

Charlotte Dos Santos (32), med brasiliansk og norsk opphav, har fått mye oppmerksomhet blant annet for ep-en “Cleo” som kom i 2017. Både her hjemme og internasjonalt blei ørene sperra opp og godorda sto i kø. Nå debuterer hun med en full-lengder og det er absolutt ingenting som tyder på at oppmerksomheten kommer til å avta. Tvert i mot!

Dos Santos har brukt pandemitida godt. Hun har skrevet mye ny musikk og samarbeida med en rekke produsenter for å skape de lydlandskapa hun har vært ute etter.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Med si inderlige, flotte og ofte sensuelle stemme og ditto uttrykk tar hun oss med inn i et univers som henter hemingsløst fra soul, funk, r&b, samba og tilsatt en dose jazz også. Seinest i høst samarbeida hun også på duo med Tord Gustavsen under Bærum Jazzfestival – ryktene skal ha det til at det var både spennende og vellykka.

Temamessig er det kjærlighet av både det slaget som fører noe godt med seg og den smertefulle det handler om – inkludert tillit og svik. Hun synger om og formidler et levd liv.

De nesten 43 minuttene forteller oss om ei stemme og et uttrykk med potensial til å nå nesten hvor som helst. Charlotte Dos Santos er en verdensartist i mine ører.

PS Hvem som spiller hva underveis her, kan jeg dessverre ikke fortelle. Coveret er fritt for slike opplysninger – bortsett fra produsentene. Ikke bra!

Den unge skotske saksofonisten og komponisten Matt Carmichael tar oss med både til hjemlandets kystlinjer og  til høylandet. Der forteller han oss at det både er dramatisk og vakkert.

Det har seg ofte slik at hvis det dukker opp ei ledestjerne på et område i et land, så følger det ofte mange etter. Se bare på hva som skjedde med norske alpinister etter at giganter som Kjus og Aamodt tok steget opp til det øverste trinnet. Det kom et ras av andre storheter og det fortsetter det å gjøre. Eller se hva som skjedde på jazzfronten i Norge etter at Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal åpna dørene på 60-tallet. Kvaliteten og kvantiteten har vært voldsom – intet mindre.

I Skottland etablerte saksofonisten Tommy Smith seg som en gigant allerede som tenåring. Andre så at det var mulig å ta steget opp og ut og etter hvert har det kommet flere fra Skottland i hans kjølvann. Det ferskeste skuddet på stammen er Matt Carmichael (23) – et sjeldent talent.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Han debuterte under eget navn så seint som i 2021 med “Where Will the River Flow” – ei plate som gikk meg hus forbi. Dave Stapleton & Co i det fremragende engelske selskapet Edition Records fikk både den og det store talentet til Carmichael med seg, signa han og nå foreligger altså hans oppfølger på et selskap med verdensomspennende distribusjon.

Carmichael er allerede i besittelse av en personlig tone både i tenorsaksofonen og ikke minst som komponist. Han har tatt med seg masse inspirasjon fra den livsbejaende skotske folkemusikken – det betyr et musikalsk uttrykk som er både vakkert og vilt.

Med seg har han ei gruppe med særs empatiske unge landsmenn. Den eneste jeg kjenner fra før er pianisten Fergus McCreadie – fremragende både med egen trio og her som sidemann med mange glitrende bidrag. Trommeslager Tom Potter, fiolinist Charlie Stewart og og bassist Ali Watson sørger for at Carmichaels komposisjoner og intensjoner blir fulgt opp på best mulig vis.

Det er mange høydepunkter underveis her, men tittellåta “Marram” som har det vakre og melankolske skotske på og ved seg og som i tillegg minner meg om Abdullah Ibrahim på det vakreste, har alt i seg til å bli en klassiker.

Matt Carmichael er så vidt i gang med karriera si. Det aller meste tyder på at den kommer til å bli like flott som det skotske høylandet og den skotske kystlinja.

Mimmi, som også reagerer vil jeg tro hvis etternavnet Tamba blir nevnt, viser nok en gang hvilket særpreg hun er utstyrt med både som låtskriver, sanger og formidler.

Sanger, låtskriver og skuespiller Mimmi Tamba (31) kler mange roller og hun kler dem veldig bra også. I disse dager er hun i prøveperiode med en teaterversjon av “Semper Eadem” – albumet hun ga ut for to år siden og som blei nominert til Spellemannpris i åpen klasse. Hun har også vært nominert til Heddapris for sin rolle i David Bowie-musikalen “Lazarus” – begge deler på Det Norske Teatret.

Med “Titanic” tar hun oss med inn i et popunivers der hun også henter fra mangt og mye annet, blant annet afrikanske toneganger og gospel. Tekstmessig, på engelsk for det aller meste, men også med et lite nordnorsk innsmett, er det en personlig og fascinerende drømmeverden Mimmi trekker opp for oss.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mimmi skriver fine, iørefallende låter som det er lett å flytte inn i og bli begeistra for. Den smakfulle og nedpå innpakninga, som hele tida løfter opp stemma og budskapet til Mimmi, med universalgeniet Geir Sundstøl ofte i ei viktig rolle med sine allehånde strengeinstrumenter og strykearrangement av Ole Henrik Moe, er med på å gjøre “Titanic” til ei popinnspilling langt utenfor a4-formatet.

Hvem er Mimmi? Hvor vil hun? Dette er spørsmål hun søker svar på gjennom “Titanic”. Hun gir seg sjøl og oss mange og fine svar.

Mimmi

»Titanic»
Subsonic Society Audio/Musikkoperatørene

Den danske gitaristen Morten Haugshøj er et ganske så nytt bekjentskap for meg. Møtet med han, bandet og musikken hans frister til påfyll.

Sjøl om det bare en kort tur med dans(k)ebåten før vi fjellaper ankommer det yndige land, så er et veldig mye sjøl de som mener seg godt oppdatert om dansk jazz ikke vet. Jeg hører hjemme i den kategorien, men heldigvis blir jeg med jevne mellomrom fora med hyggelige påminnelser om dette. Slik som denne fra Morten Haugshøj (43) – en særdeles kompetent gitarist med base i Aarhus.

Av naturlige årsaker har det vært slik at vi kjenner best til det som skjer i København, men de seineste åra har jeg i stadig større grad blitt gjort oppmerksom på et blomstrende miljø også i Aarhus – Danmarks neste største by. Der hører også Morten Haugshøj hjemme og med sitt andre album med dette bandet, føyer han seg elegant i en sterk dansk tradisjon med sterke røtter til amerikansk jazz der bebop og 60-tallsjazz er viktige ingredienser, men samtidig tilsatt med nordiske farger anno 2022.

Det er en varme og inderlighet i Haugshøjs spill og låter som er av det tidløse slaget. En av låtene er tilegna den nylig avdøde gitarmaestroen Pat Martino og da skjønner vel mange hvor denne musikken befinner seg.

Med seg har Haugshøj og hans Gibson ES 175 pianisten Simon Eskildsen, trommeslageren Espen Laub von Lillienskjold, tenorsaksofonisten Jesper Løvdal og bassisten Thomas Sejthen. Et høykompetent lag som åpenbart stortrives i selskap med Haugshøj og hans musikk.

Det flyttes ikke musikalske merkesteiner med “Double Up”, men det serveres derimot masse god, hardtswingende og varmende musikk. Det holder veldig lenge det!

Vil den ingen ende ta denne voldsomme strømmen av unge, spennende norske jazzmusikere? Veldig lite tyder heldigvis på det og Sigrid Aftret føyer seg inn i denne rekka på et høyst personlig vis.

For kort tid siden stifta jeg bekjentskap med bassisten Henrik Sandstad Dalen sitt band Passe Planta. Det var en hyggelig overraskelse og i bandet fikk jeg også høre saksofonisten og fløytisten Sigrid Aftret for første gang.

Nå er det Sigrid Aftret (30) sin tur til å ta over ansvaret. Lillestrømlingen bruker kun kort tid til å fortelle meg, og andre med et åpent sanseapparat, at hun har veldig mye vakkert og originalt på hjertet og bandet Bêl er en utmerket kohort til å formidle det i.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Aftret, med studier både i Stavanger og Paris samt på Musikkhøgskolen bak seg, har skrevet all musikken bortsett fra ei låt. Der forteller hun oss om ei solid retning i hvem hun er og hva hun ønsker å melde.

Jeg får en kammerjazzfeeling fra musikken til Aftret/Bêl. En moderne kammerjazzfeeling der alt fra Jimmy Giuffre og Paul Bley til Chicago-kollektivet AACM kan ha vært inspirasjonskilder – eller kanskje ikke. Sigrid Aftret er nemlig på veldig god vei til å finne sitt eget, høyst personlige uttrykk – sine relativt få år på Tellus til tross.

Musikken er til dels åpen, fri og løs, men samtidig melodisk og med sterkt fokus. Den franske alt- og den sjeldent spilte C-melodisaksofonisten Sol Léna-Schroll, trommeslageren Tore Ljøkelsøy, tubaisten Magnus Breivik Løvseth og cellisten Joel Ring er mer eller mindre jevnunge med Aftret og har noe så voldsomt forstått hvor Aftret vil med musikken sin. Dessuten gir den uvanlige besetninga musikken et høyst annerledes preg.

Både individuelt og kollektivt, det er mye kollektiv improvisasjon underveis her også, holder Bêl svært høyt nivå. Jeg gleder meg til å følge Bêl og innbyggerne i dette samfunnet i åra som kommer. Potensialet skal det ikke stå på.

Det nærmer seg tre år siden jeg oppdaga det allsidige og heftige trønderske kollektivet Gras. Nå har de heldigvis gitt lyd fra seg igjen. Godlyd – masse godlyd.

Jeg er blant de privilegerte som som blir overøst med mye og god musikk fra de fleste verdenshjørner – inkludert Trøndelag. Det betyr at det er ganske mye som ikke når opp til overflata.. Dumt – ikke minst for meg.

Jeg husker ikke helt hva som fikk meg til å kaste meg over debuten “Våryr”. Det kan være at jeg blei trigga over gitarist Tora Dahle Aagård, som kjente godt til allerede, sin tilstedeværelse. Uansett så blei jeg begeistra over det flotte budskapet og uttrykket til Gras – et uttrykk på tvers av mangt og mye.

Nå har Dahle Aagård forlatt skuta, men mannskapet bestående av Ingrid Elise Andersen på på vokal og ymse småinstrumenter, Jeanette Hoseth på vokal, Solveig Salthammer Kolaas på vokal, tangenter, fløyte og harpe, Anne Merete Kveldstad på vokal og fiolin og Kathrine Rømmen på gitar og trekkspill samt lettmatrosene Andreas Helland på trommer og Jan Inge Tjørhom på bass, holder fortsatt stø kurs og Gras har så definitivt fortsatt mye flott å by på.

Med et repertoar unnfanga av Andersen, Hoseth og Salthammer Kolaas, blir vi invitert inn i et univers der impulser fra folkemusikk, viser, rock, klassisk musikk tilsatt krydder fra en rekke andre herligheter også, tar oss med til usedvanlig vakre stoppesteder.

Når så Frode Fjellheim bidrar med joik og tangenter og Knut Anders Vestad har skrevet arrangement for sjølvaste TrondheimSolistene, så har “Barfot” blitt nok et visittkort både det vokal- og instrumentalsterke kollektivet Gras har all grunn til å være stolte av. Og det formidles på trøndersk, må vite.

“Barfot” er enkelt og greit et herlig påfyll til mørke høstkvelder – og sikkert til vinterkvelder og vår- og sommernetter også.

I høst er det 50 år siden et av kongerikets heftigste rockeband, Popol Ace, lanserte si første plate. Bedre anledning til å hente frem to tidligere uutgitte konserter finnes knapt.

For oss som har levd ei stund så vekker Popol Ace, tidligere kjent som Armand Sumpe Dur-Express og Popol Vuh, svært gode minner. I bandets storhetstid på 70-tallet var det så avgjort landets heftigste og beste progrockband – et band som satte spor i mange tiår etter at de slutta å eksistere.

Årsakene til det var nok mange, men stemma og uttrykket til en Jahn Teigen, de strålende musikantene som befolka bandet og det sjeldne trøkket de leverte live, var nok noen av de viktigste ingrediensene.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå har musikkarkeologene funnet fram to liveopptak fra henholdsvis 1974 i Sveriges Radio og en gjenforeningskonsert på Rebekka West i Oslo i 1994 og her viser de oss hvorfor de oppnådde den statusen de nesten var aleine om.

Spesielt 1974-konserten er av skyhøy standard. Bandet var enkelt og greit på sitt beste og med hitlåter som “Hunchback”, “Queen of All Queens” og Joe Cocker-hiten “Feelin´ Alright”, holdt de på å rive ned studioene i Sveriges Radio.

I 1977 var det hele over etter at Jahn Teigen begynte å prioritere solo-karriera si. Likevel var det duka for flere comeback og i 1994 var det det herlige utestedet til Knut Helgaker, Rebekka West, som var stedet for gjenforeninga. Kvaliteten var vel vel ikke helt den samme, men Thor Andreassen (trommer), Pete Knutsen (gitar og tangenter), Terje Methi (bass), Arne Schulze (gitar og synth) og Jahn Teigen (vokal) syntes åpenbart det var moro å komme sammen igjen og at de kom til sine egne er hørbart og vel så det.

“All We Have Is the Past” og de andre hitlåtene er med også her og denne praktutgivelsen bestående av tre lp-er i flott innpakning og Andreassens egne ord om hele Popol Ace-historia, er spennende lesefølge til musikken som var tøff i i 1974 og 1994 – og i 2022.