Vil den ingen ende ta denne voldsomme strømmen av unge, spennende norske jazzmusikere? Veldig lite tyder heldigvis på det og Sigrid Aftret føyer seg inn i denne rekka på et høyst personlig vis.

For kort tid siden stifta jeg bekjentskap med bassisten Henrik Sandstad Dalen sitt band Passe Planta. Det var en hyggelig overraskelse og i bandet fikk jeg også høre saksofonisten og fløytisten Sigrid Aftret for første gang.

Nå er det Sigrid Aftret (30) sin tur til å ta over ansvaret. Lillestrømlingen bruker kun kort tid til å fortelle meg, og andre med et åpent sanseapparat, at hun har veldig mye vakkert og originalt på hjertet og bandet Bêl er en utmerket kohort til å formidle det i.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Aftret, med studier både i Stavanger og Paris samt på Musikkhøgskolen bak seg, har skrevet all musikken bortsett fra ei låt. Der forteller hun oss om ei solid retning i hvem hun er og hva hun ønsker å melde.

Jeg får en kammerjazzfeeling fra musikken til Aftret/Bêl. En moderne kammerjazzfeeling der alt fra Jimmy Giuffre og Paul Bley til Chicago-kollektivet AACM kan ha vært inspirasjonskilder – eller kanskje ikke. Sigrid Aftret er nemlig på veldig god vei til å finne sitt eget, høyst personlige uttrykk – sine relativt få år på Tellus til tross.

Musikken er til dels åpen, fri og løs, men samtidig melodisk og med sterkt fokus. Den franske alt- og den sjeldent spilte C-melodisaksofonisten Sol Léna-Schroll, trommeslageren Tore Ljøkelsøy, tubaisten Magnus Breivik Løvseth og cellisten Joel Ring er mer eller mindre jevnunge med Aftret og har noe så voldsomt forstått hvor Aftret vil med musikken sin. Dessuten gir den uvanlige besetninga musikken et høyst annerledes preg.

Både individuelt og kollektivt, det er mye kollektiv improvisasjon underveis her også, holder Bêl svært høyt nivå. Jeg gleder meg til å følge Bêl og innbyggerne i dette samfunnet i åra som kommer. Potensialet skal det ikke stå på.