Aldri hørt om Jon Regen før sier du? Da er vi to i alle fall. Er musikk i gata til Jamie Cullum og Billy Joel noe for deg, så er det bare å stifte bekjentskap med en gang.
Jon Regen både synger og spiller piano som man blir i godt humør av.
Jon Regen er en 45 år gammel mer eller mindre sjøllært pianist og sanger som har vært der siden rundt 2000, men uten å få det store gjennombruddet. Noe av årsaken kan nok være at i store deler av si karriere har Regen kompa folk som Kyle Eastwood og vokallegenden Jimmy Scott. Nå er det kanskje hans egen tur. “Stop Time” er nemlig et hyggelig og varmt visittkort.
Regen, som har skrevet all musikk og alle tekster sjøl, er i bunn og grunn en jazzmann. Samtidig har han tydeligvis et nært og ekte forhold til singer-songwriter-tradisjonen. Det betyr at de som aner at det finnes spor etter artister som Harry Connick, Jr., Jamie Cullum og Billy Joel har helt rett.
Regen har med seg bassisten Davey Faragher og trommeslageren Pete Thomas – også ukjente, men høykompetente herrer.
Regen er en historieforteller og med si varme, lett nasale og uttrykksfulle stemme er han et meget hyggelig bekjentskap.
Det er nesten som man blir varm om hjertet når unge musikanter som vokalisten Anja Eline Skybakmoen og komponisten og treblåseren Anders Lønne Grønseth skuer tilbake og finner ut at de vil gå ned i den tidløse og evige lyrikken til Haldis Moren Vesaas (1907-1995).
Det betyr at de har gått ned i en skatt så vakker, så klok og så full av livsvisdom at det er mye å hente for stadig nye generasjoner.
Skybakmoen har vi møtt i en rekke settinger allerede, men her med den lyse, klare stemma si tolker hun disse sterke nynorsktekstene slik jeg aldri hørt henne tidligere i alle fall. Flott, sterkt og nydelig.
Anders Lønne Grønseth viser oss nok ei side av seg sjøl.
Lønne Grønseth stopper på ingen måte å overraske han heller. Her har han tonsatt ti av dikta til Moren Vesaas og han gjør det nok en gang på et unikt vis. Han henter hemningsløst fra både et jazzutgangspunkt og et viseståsted og blander det elegant med kammermusikalsk krydder. Ensemblet består av dyktige jazzfolk som pianist Anders Aarum og eminente strykere som avgjort har skjønt hva Lønne Grønseth har ønska seg.
Haldis Moren Vesaas er en av de viktigste lyrikerne vi noengang har hatt.
Moren Vesaas og hennes lyrikk kommer aldri til å bli glemt. Likevel er det veldig viktig at nye generasjoner som Skybakmoen og Lønne Grønseth representerer, tar tak i orda og klokskapen hennes og videreformidler det til både unge og gamle.
Det er vel 10 år siden Ålesundsjenta Hilde Marie Kjersem dukka opp via universitetet til Jon Eberson og fortalte oss omgående at her hadde kongeriket fått en ny vokalist med noe helt eget å melde. Eberson har en egen evne til mye rart, men det å finne nye vokalstemmer der er han i særklasse. Tre skiver blei det på lærer og elev sammen – så langt – jeg håper nemlig på mye mer.
Nå er det ikke Hilde Marie Kjersem, men Marie Munroe det handler om. Det er kanskje like greit at Kjersem har tatt seg et kunstnernavn – dette er musikk som ligger et godt stykke bortenfor det jazzinspirerte uttrykket hun debuterte med sammen med Eberson. Dette er enkelt og greit reinhekla og sofistikert synthpop og det kler også Marie Munroe utmerket. Bare så det er klart med en gang: Munroe-navnet har absolutt ingenting med Marilyn Monroe, med røtter i Haugesund å gjøre. Munroe har Marie henta fra farfaren som var konditor i Ålesund!!!
“Under My Skin” har blitt til i nært kompaniskap med Roar Nilsen som MM åpenbart deler det meste med. MM skriver tekster der hun tør å bruke sitt eget liv som nær referanse sjøl om det nødvendigvis ikke bare er solskinnshistorier hun har på lager. Hun skriver også låter som er både fengende og originale, men alle blir ikke limt fast i hjernebarken med en gang likevel. Arrangementene og produksjonen er gjennomført elegante og MM er heldigvis miksa herlig – som Eberson ville sagt det – langt fremme i lydbildet.
Om det er jazzinfluert musikk eller rein pop, så synger Marie Munroe det på et usedvanlig vakkert og personlig vis. Nå om dagen synger hun duett med Sivert Høyem – sikkert flott det også. Men uansett hva du gjør i åra som kommer: ikke glem Ebers!!!!
Johannes S. Andersen, bedre kjent som Gulosten, levde et liv som ingen andre. Heldigvis får stadig nye generasjoner stifte bekjentskap med kjeltringen, motstandsmannen og kongevennen gjennom denne biografien.
Johannes S. Andersen – Gulosten – hadde et nært og godt forhold til Kong Haakon.
Flere hundre tusen nordmenn fikk møte Johannes S. Andersen (1898-1970) – alias Gulosten – i Fredrik Horn Akselsens dokumentar “Gulosten – gangsteren som ble kongens venn” da den blei vist på NRK for et års tid siden. Heldigvis var folka i Juritzen forlag blant dem og de var raskt frempå og spurte dokumentarskaperen om han kunne tenke seg å lage bok om denne spesielle mannen med den utrolige historia. Han takka ja og sammen med journalisten Tormod Halleraker har han laga en biografi over en mann som satte spor etter seg på så mange slags vis. Det betyr at enda flere får anledning til å lære mannen og historia å kjenne og bra er det.
Gulosten hadde en trang oppvekst for å si det mildt, i Oslo og på to skolehjem – Bastøy og Toftes Gave. Veien til utstrakt kriminalitet var kort og oppholda i diverse fengsel blei både mange og lange. Gulosten – et tilnavn han fikk på et av skolehjemmene – blei på sett og vis den første kjendiskjeltringen i Norge og han fikk mye avisomtale.
Gulosten gjorde en viktig jobb som motstandsmann.
Forfatterne greier på et flott vis å fortelle oss hvorfor Gulosten blei som han blei og hvor “viktig” andre verdenskrig skulle bli for han. Etter han hadde lagt ei “stor” karriere som spritsmugler bak seg – der han hadde en god del kontakt med tyskere – så skulle krigen vise at Gulosten hadde menneskelige kvaliteter som sikkert ikke mange tiltrodde han. Han gjorde en viktig innsats for Norge, men han blei også drapsmann – flere ganger både under og etter krigen.
I løpet av sin tid i England fikk han også etterhvert nær konatkt med Kong Haakon – en kontakt som skulle vare livet ut.
Kontakten med Kongen førte blant annet til at Majesteten stilte opp som personlig økonomisk garantist for Gulosten da han skulle etablere sin snekkerbedrift i Horten og Gulosten besøkte også Kongen på Slottet en rekke ganger. Det spekuleres også kraftig i om det var Kongen som sørga for at Gulosten blei “benåda” for et dobbeltdrap på to tyske krigsfanger – et drap Gulosten beviselig var mannen bak etter at freden var et faktum. Fram til Gulosten gikk bort i 1970 levde han et relativt lovlydig liv – med et par feilskjær.
For de aller fleste av oss er historia om dette spesielle mennesket ukjent fram til dokumentaren og denne biografien dukka opp. Herrene Halleraker og Horn Akselsen skal ha all mulig slags ære for å ha gjort et meget solid stykke arbeid med å løfte fram en på sett og vis viktig del av vår nære historie og Juritzen forlag for at de tar sjansen på å gi ut slike ganske smale, men viktige biografier.
I forbindelse med at bassisten, komponisten og bandlederen Gary Peacock runda 80 i fjor, ga ECM ut “Now This” med sjefens nye trio. Jeg fikk dessverre ikke anledning til å gratulere Peacock med dagen, men gjør det nå i stedet: Denne musikken og denne mannen går nemlig aldri ut på dato.
Innspillinga er gjort hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow studio i Oslo i juli 2014 og sammen med en av verdens aller beste og mest allsidige trommeslagere, Joey Baron, og den alt for underkjente pianisten Marc Copland, har Peacock nok en gang vist oss at han er en usedvanlig musikant og bandleder.
Pianister er sjølsagt veldig opptatt av bassister og når Paul Bley, Bill Evans og Keith Jarrett alle har gått for Peacock, så sier det det aller meste. Peacock er en en lyttende melodiker av helt sjelden klasse – han har aldri vært av typen som har ønska å briljere med sin teknikk. Han har, som Bill Evans, ønske om at alle instrumentene i trioen skal “spille” ei ilke viktig rolle og med Baron og Copland som de to andre, så fungerer det helt etter intensjonen.
Repertoaret er ei blanding av gamle Peacock-hits, nye låter fra sjefen, låter også av de to andre samt bassidol Scott LaFaros “Gloria´s Step”. Dette er enkelt og greit så tidløs, personlig og flott jazzmusikk som man kan ønske seg og herved er 80-års gratulasjonen overbragt – seint, men svært godt meint.
Vokalisten Benedicte Torget har dukka opp med alt for sjeldne mellomrom siden hun debuterte i 2008 med “After a Day of Rain”. For to år siden ga hun oss sine tolkninger av Karin Boyes lyrikk sammen med pianisten Øystein Sevåg og med elegant bruk av strykere. Nå er hun endelig tilbake og denne gangen er det kun Torget med sin vidunderlige stemme med eget pianofølge.
Nok en gang – og i større grad enn noensinne – tar hun oss med til steder som er hennes helt egne. Alle melodiene og mange av tekstene har hun skrevet sjøl og tillegg har hun fått “hjelp” av poeter som William Blake som takka for seg allerede i 1827.
Det Torget makter her på sitt inderlige vis er å komme inne under huden på tekstene og greie å formidle ei historie hele tida. Hun har noe å melde og hun greier det på et vis som får tankene til å gå tilbake til ingen andre enn Radka Toneff.
Torget henter inspirasjon fra det meste – inkludert country, singer-songwriter-tradisjonen og jazz. Hun gir hele tida både tekst og melodi luft og rom – det er plass til å puste her. Torget er ingen stor pianist sett med jazzøyne eller hørt med jazzører, men hennes enkle nedlegg og melodiske låter passer tekstene godt. Min eneste innvending er at låtene kan bli noe for like eller for enstonige – det er ikke alle som har satt seg like godt fast hos meg for å si det slik.
Benedicte Torget har en ekthet og inderlighet ved seg og ved måten å formidle på som gjør at man blir sittende ytterst på stolen for å få med seg alle de små detaljene. Det er tegnet på en Artist med stor A det.
Her om dagen blei Karin Krog innlemma i Rockheims Hall of Fame – sammen med Svein Finjarn og Motorpsycho. Det sier en hel del om hvilken anseelse Karin nyter også langt utenfor jazzmenigheta. Det skulle forsåvidt bare mangle: vi har med en musikant å gjøre som i snart 60 år har staka ut ny kurs både for seg sjøl og for generasjoner av artister og sangere som har fulgt i fotspora hennes.
I fjor kom det ut en antologi med hennes musikk i USA som markerte seg solid på listene til det legendariske magasinet Rolling Stone og like før jul fikk vi også et herlig eksempel på hennes store kjærlighet til standardjazz i samarbeid med den utmerkede amerikanske saksofonisten Scott Hamilton – “The Best Things in Life”.
Men Karin Krog er så mye og til tross for at hun har rukket – hvordan har hun forresten rukket det? – å bli 78 år, så er hun minst like aktiv som i sine tidligere seks tiår som artist. Høsten 2014 stod hun på scena i Henie Onstad Kunstsenter sammen med sin livsledsager og en av verdens beste og mest særpregede saksofonister, Stabæk-supporteren John Surman, med hans sønn Ben – en av klodens mest ettertrakta lydmenn – på lyd og elektronikk.
Her tar Krog og the Surmans oss med på ei personlig og spennende reise så langt fra standardverdenen som vel tenkelig. Den forteller oss hvor enorm tilnærminga til musikk og til det å skape annerledes rom er hos disse to. Det er kontemplativ og søkende musikk, der alle tekster og all musikk er skrevet av de to, i lydlandskap som er unike med mye elegant elektronikkbruk rundt de to fantastiske stemmene til Krog og Surman. De er to av de på denne kloden det tar meg kun nanosekunder å kjenne igjen – tonen i både baryton- og sopransaksofonen til Surman har heldigvis ingen greid å etterlikne foreløpig.
Det var aldri meninga at denne konserten skulle bli plate, men heldigvis tok Ben Surman med seg opptaksutstyret. Det har ført til en strålende start på nok et nytt jazzår – ikke overraskende at det kommer fra Karin Krog og John Surman.
Iiro Rantala er en 46 år gammel pianist, komponist og bandleder som først “sjokkerte” store deler av jazzmenigheta kloden rundt med Trio Töykeät fra slutten av 80-tallet og fram til de avslutte reisa i 2006. Seinere har han fortsatt å imponere i en rekke konstellasjoner – vi snakker om en stor melodiker og en usedvanlig uttrykksfull instrumentalist.
Født og oppvokst i Helsingfors i et sykkelverksted som foreldrene drev, befant Rantala seg langt unna de finere lag og det var vel ikke så veldig mye som antyda at det var en langt framskreden pianist Iiro skulle bli. Så feil skulle man altså ta. Han har faktisk blitt en pianist i verdensklasse og nok en gang imponerer og overrasker han: her tolker han nemlig et dusin av John Lennons tildels klassiske melodier.
Rantala stifta bekjentskap med Lennons musikk lenge før jazzen tok han. Allerede på ungdomsskolen sang han “Happy Xmas” med skolekoret ved juleavslutninga og unge Iiro var allerede solgt. Det var ærligheten og ektheten i John Lennons måte å skrive melodier på som forførte Rantala og disse kvalitetene har han så avgjort greid å videreføre med denne hyllesten.
Her tar han for seg blant andre “Norwegian Wood”, sjølsagt “Working Class Hero”, “Woman”, “Imagine”, “Help”. “Happ Xmas, War Is Over” og “All You Need Is Love” på et så inderlig, vakkert og personlig vis at det hjertet som er uberørt etter dette møtet trenger hjelp fra høykompetent hold – raskt.
En gal mann ville ikke at John Lennon skulle få være sammen med oss i mer enn 40 år. På den korte tida skapte han likevel uendelig mye udødelig og tidløs musikk og Iiro Rantala tar den videre til helt nye steder også. Kan noen sørge for at herr Rantala kommer til Norge og spiller denne musikken for oss så snart som mulig? Please, please me!!!!!
Jan Guillou er meget godt i gang med sitt aller største litterære prosjekt. Med “Blå stjerne” er bind fem i havn og bedre historieundervisning er det vanskelig å ønske seg.
Jan Guillou leverer fortsatt på øverste hylle.
Jan Guillou har skrevet mer enn 40 bøker siden han sjøsatte sitt etterhvert fantastiske forfatterskap i 1971. Det spørs om noe av det kan måle seg med hans nåværende prosjekt, nemlig å skrive og beskrive 1900-tallets historie. Jeg skal ta noen voldsomme forbehold, jeg har nemlig verken lest alt Guillou har skrevet tidligere og jeg har heller ikke lest de fire første i hans pågående maratonprosjekt. Uansett: basert på “Blå stjerne” så er dette en litterær maktdemonstrasjon.
I sin søken etter å beskrive det forrige århundre har Guillou nå kommet fram til andre verdenskrig – den aller styggeste og blodigste delen av dette århundret. Guillou har bedrevet usedvanlig god research, noe en forventer fra den kanten. I sin beskrivelse av motstandskampen på begge sider av den norsk-svenske grensa, gjør han det så livaktig at jeg innbiller meg at alt han skriver om, persongalleriet han gir liv til og spionorganisasjonene og fluktrutene vi blir tatt med på, må virkelig ha skjedd i de grusomme årene.
Jeg er så heldig å ha fått studere historie med selveste Edvard Bull som foreleser. Han kunne sin krigshistorie kan man trygt si – han var faktisk en del av den. Det har så avgjort satt sine spor. Det kommer også “Blå stjerne” til å gjøre. Jan Guillou har nemlig makta på en spennende og innsiktsfull måte å fortelle en viktig del av vår samtidshistorie – forhåpentligvis også til nye generasjoner. Den historia er faktisk viktigere enn noen gang nå med folk på flukt slik vi nordmenn var det for ikke altfor lenge siden. Det er en del av historia som ikke passer en del mennesker i dag.
PS Jeg skulle gjerne sett at noen hadde lest en ekstra runde med korrektur. Da hadde man lett unngått formuleringer som på etterhånd, enrom og hvilke mål han hadde skutt – i fotball. Undødvendig slurv kalles slikt, men er kun pirk i den store sammenhengen.
Beskjedent i overliggerhylla fra i fjor høst har det ligget et pappcover med det spesielle navnet på bandet, Time Is a Mountain, og med tittelen “II”. Noe mer var det ikke å finne av opplysninger. Et raskt lite sjekk avslørte imidlertid at bak dette befant følgende tre herrer seg: bassisten Johan Berthling, tangentmannen Tomas Hallonsten og trommeslageren Andreas Werliin. Det var forsåvidt mer enn nok til å vekke interessen – her har vi nemlig med tre av de mest spennende musikantene Carl XVI Gustaf og Silvia har å by på – uansett sjanger. Dessuten er ingen av de tre plagsomt opptatt av sjangre heller – her forteller cven om alt fra Fire! Orchestra til Ane Brun og en hel masse mellom der.
For tre år siden ga trioen, som er Hallonstens baby opprinnelig, ut sin første cd. Den har gått meg hus forbi, så dette er mitt første møte med bandet – sjøl om jeg har hatt mye glede av de tre hver for seg tidligere.
Og la det være klart med en gang: denne popaktige instrumentalmusikken med masse jazzelementer har vært noe nær en åpenbaring. Den er altså så vakker, så unik og så djupt personlig som vel tenkelig og de skaper en lydverden jeg aldri har vært invitert inn i tidligere.
For mange år siden hadde jeg store opplevelser med den inderlige danske trioen med Kenneth Knudsen, Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen. Time Is a Mountain låter helt annerledes, men på et vis har de flytta de samme idealene inn i vår tid med sine forutsetninger og sine redskaper og ideer.
Time Is a Mountain har vært en stor overraskelse, men burde kanskje ikke ha vært det når jeg først oppdaga hvem som stod bak. Sitter det en festivalarrangør bak skjermen akkurat nå, så er det bare å kaste seg over mobilen. Vi snakker nemlig en sikker vinner!
