Partybandet Red Hot er etter 10 år sammen endelig klar med si første studioinnspilling. Om de har makta overgangen fra liveband til platestudio? Overraskende bra.

Fullt hus, fullt trøkk = Red Hot

Sjøl om Red Hot etter hvert har blitt et meget heftig 11-manns band, så er det ikke mye tvil om at The Voice-vinner Knut Marius Djupvik er frontfigur på alle slags vis. Og om det skulle være noen tvil om det. Djupvik har både stemme og uttrykk til å fronte både denne typen band og denne typen musikk.

Alle sjangre

Det Red Hot-soundet publikum, det være seg i Alexandra-parken under jazzfestivalen eller under fullsatte Bjørnsonhuset-julesamlinger, har blitt vant til er en herlig miks av soul, funk, rock, jazz og ikke minst rhythm and blues. Det er også der de befinner seg nå med egetskrevet materiale. Stort sett er det låter med fullt trøkk og varemerket til Red Hot i tillegg til Djupvik: den heftige blåserekka. Arrangementene er uten unntak fine og kler musikken og Red Hot perfekt. Og sjøl om det er heftigheten, svetten og testosteronen som preger Red Hot fortsatt, så er det også en del dynamikk i låtene her slik at det er mulig å puste ut mellom slagene.

Heftig vokal

Denne typen musikk og uttrykk er fullstendig avhengig av en vokalist med et solid trøkk i stemma og presentasjonen. Hele Norges – etter at han vant “The Voice” – Knut Marius Djupvik har så avgjort det som trengs i saken anledning. Jeg er fan av Djupvik og digger inderligheten hans – han er av typen du tror på når han formidler noe. Sjøl om tekstene ikke nødvendigvis kommer til å bli nominert til Nobels Litteraturpris, så greier Djupvik hele tida å fortelle ei historie og heldigvis er hans miksa langt fremme i lydbildet. Likevel ønsker jeg meg mer dynamikk i måten hans å tolke en tekst på: her blir det ofte litt for mye å gå ut i 120 og aldri trykke på bremsepedalen, hvis du skjønner. Live fungerer det bedre enn i en studiosetting – der må man og skal man ha med seg publikum fra første takt.

Sikker vinner

For de mange die hard-Red Hot tilhengerne der ute, vil helt sikkert “Social Medicine” bli en højdare med sikker plass både på vorspiel, nachspiel og i andre sammenhenger. De får akkurat det de har blitt så begeistra for i 10 år nå, men for meg er og blir Red Hot først og fremst et usedvanlig flott liveband. Når det er sagt så har jeg absolutt kost meg kraftig helt aleine også med “Social Medicine”. Det er bare å ønske lykke til med de neste 10 åra også – her kommer det ikke til å bli spart på noe.

Knut Marius Djupvik sparer seg ikke akkurat.

Red Hot

Social Medicine

Red Hot Records

Bandet Naked Truth, med “norske” Roy Powell på laget, leverer originale og knalltøffe saker.

Naked Truth med Roy Powell nummer tre fra venstre leverer godsaker.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Naked Truth forteller oss med sin tredje cd at vi har med en usedvanlig hip kvartett å gjøre som fusjonerer jazzrock med røtter i Miles Davis´ “Bitches Brew”-periode og tøff progrock.

De to første skivene kom i 2011 og året etter. Den første med Pat Metheny-trompeteren Cuong Vu og deretter med Graham Haynes på elektrisk kornett. En liten periode mellom de to var også Nils Petter Molvær innom.

Helt fra starten har Naked Truth bestått av den italienske elbassisten Lorenzo Feliciati, King Crimson-trommeslageren Pat Mastelotto og “vår egen” Roy Powell på allehånde tangenter. Manchester-fødte Powell har nå bodd så lenge og jobba så mye med norske musikanter at vi nesten kan kalle han norsk.

Graham Haynes, sønn av trommelegenden Roy Haynes forøvrig, har henta mye både fra Miles´unike tilnærming og fra en annen innovatør, Steve Coleman, som Haynes har samarbeida mye med.

Materialet til “Avian Thug”, unnfanga av bandet i felleskap, kom til etter en turné på høsten 2013. Bandet gikk rett i studio etter turneen og det høres at det er et samspilt ensemble vi har med å gjøre. Det at innavatøren Bill Laswell har bidratt som co-produsent har så absolutt vært med å bidra til det tøffe og røffe lydbildet.

Det er mye rock i musikken, det er mye jazz der og det er faktisk en del impro også, men på et Laswellsk vis. Vi har med et usedvanlig tight og empatisk band å gjøre og vi har også med fire meget uttrykksfulle solister å gjøre. Her hjemme tar vi kanskje Roy Powell for gitt etter hvert, men i mine ører har han ikke fått den anerkjennelsen han fortjener. Sammen med Naked Truth viser han oss nok en gang hvilken enorm kapasitet han er i besittelse av. Få bandet på ei norsk scene snarest mulig!

Naked Truth

Avian Thug

RareNoise Records/MusikkLosen