Sjelden eller aldri har forventningene vært større foran en «lokal» storkonsert. Di derre kom til sine egne i Molde og blei tatt svært godt i mot.

Di derre inviterte på fest og fest blei det til gagns!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

Full fest

Ola Kvernberg og sola hadde varma opp de rundt 5500 og man kunne nesten høre det på summinga at nå skulle det bli party party med rimelig høy allsangfaktor. Her følger en gjennomgang av alle låtene som blei spilt.

14 kvinner – Popstjerne-entré fra Jo N – han kom til sine egne og de tok vel i mot han. -Vi har gleda oss – på romsdalsk. Jo vill hylle kveldens sjef som er? Seremonimester Espen «Sledgehammer» Stenhammer!!!! Allsang fra alle kvinnene blei bejubla. Snakk om sette standarden fra første takt. Jo mente det skulle være sangkonkurranse mellom publikum og Di derre og lurte på hvem som kom til å vinne. Terning: 4 – vi må jo ha noe å gå på!!

Hvor er min kvinne – Terning 4: Jo: Det er noe spesielt med å komme hjem til Molde og høre en fræning (skal ikke ha vært Ola Kvernberg) rope: I ælske de Jo!!! Ikke låta med aller størst allsangfaktor, men noen tusen var nok med likevel. I alle fall når det ordløse partiet der alle kan hekte seg på med en gang bli sunget. Jo vet hvilke knapper som skal trykkes på!

Sjelden har det kokt som det gjorde denne fredagskvelden på Romsdalsmuseet.

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

Lykkelig – Terning 4: Ny låt som Jo sier det blir noen av – i alle fall et par stykker av fra den nye skiva «Høyenhall». Mer nedpå fra voksne Nesbø, godt med et pustehull allerede nå. Bandet sitter som kammar i kram snø, som det heter i Eidsvågen som Nesbø stammer fra.

Erik Vea Terning 5 Herlig og poetisk intro til låta om antihelten som kom til mål, men relativt mye etter skjema. Her venter ikke publikum på refrenget – de er med fra første strofe. NM på skøyter blei aldri blei det samme

Lykkelig – Terning 4: Ny låt som Jo sier det blir noen av – i alle fall et par stykker fra den nye skiva «Høyenhall». Mer nedpå fra voksne Nesbø, godt med et pustehull allerede nå. Bandet sitter som kammar i kram snø, som det heter i Eidsvågen som Nesbø stammer fra.

Erik Vea Terning 5: Herlig og poetisk intro til låta om antihelten som kom til mål, men relativt langt etter skjema. Her venter ikke publikum på refrenget – de er med fra første strofe. NM på skøyter blei aldri det samme etter at onsdagsløperen la opp – før Jo vekte han til live igjen. Erik Vea gikk garantert rundetidene ned i kveld. Jo slo til med Kleive-dialekt – spæsielt har aldri vært uttalt så bredt – publikum tok over og sang refrenget aleine. Her får folket det de vil ha gitt! Noe annet skulle tatt seg ut!

Jakka mi Terning: 4 De første gjestene: The Horny Horns bedre kjent som Red Hot ved tre av dem. Bakersønn Larsen, født og oppvokst like ved Roseby, med gloheit bassolo og trompetsolo fra stålleppa Magnus Malmedal Vågen. Sjefen, Espen Stenhammer, får også anledning til å skinne med kveldens trommesolo i sin sedvanlige gulldress. Publikum reagerer på Jos minste vink – full allklapp når de får beskjed. Frøken Wilhelmsen nailer slutten!

Jo Nesbø og Unni Wilhelmsen var blant de mange som fant hverandre denne kvelden.

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

Det går fint – Terning: 4 Ny låt med Stenhammer på gitar. Nok en gang mer nedpå enn de gamle hitene. Litt allsang også denne «ukjente» hiten – i følge Jo er det bare ingen som veit det ennå – at der en hit altså. Men også allsnakk blant allmuen.

Håp – Terning: 5 Nærmest en ballade hittil, nesten en powerballade etterhvert – fra 2006. Fra samleplate med gamle sanger, men denne var henta fra Nesbøs soloalbum. Veldig fint budskap som Unni W var med på å løfte.

75 Terning: 5 Jo forteller at han tar jobben for den faste vokalisten på denne låta – Daniel Berg Hestad. Lars J med herlig banjointro. Observerte et par, tre stykker som ikke sang. Jo prøver seg på vokale allsangfinter – ingen eller alle biter på.

Huset på Nes – Terning: 6 Hyllest til de avdøde gutta fra Di derres oppstart, Sverre Beyer og Knut Nesbø. Sjølvaste gitarsjef Knut Reiersrud gjester med sin lilla hatt og grønne gitar – og for en gitarsolo!!!!!!! Denne låta blei også spilt i begravelsen til Knut i 2013. I kveld sitter Knut I Bakrommet der oppe og skulle gjerne vært med. Vi var mange som hilste til Sverre og Knut disse minuttene. Dette er kanskje Jos aller fineste og sterkeste låt.

Rumba med Gunn Terning: 5 Publikum tar over med en gang – en, to tre har aldri vært sunget heftigere og høyere noen gang, noe sted. Banjo-Lars slår til igjen. Det er så fett å være her i Molde sier Jo – tror han mener det! Masse mikrofoner ut mot publikum – trengs egentlig ikke.

Jenter Terning: 5 Ola Kvernberg er gjest – han mener låta er en springar. Lingedalens store sønn Magnus Larsen jr, som var med i Leikarringen akkurat her på Museet, viste allmuen hvordan et hallingkast skulle utføres med velvillig hjelp av Unni med stanga. Ola svingte det sjølsagt kraftig av og allmuen sang ikke bare refrenget, men også versene. Begynte kanskje å bli noen slitne matadorer etter hvert der ute også……

Faren til Ivar (alle) Terning: 5 Her er alle gjestene med: Knut, Ola og Red Hot-blåsen. Alle liggende på scena – med fotklapp!!! Prøver å ta publikum ned – lykkes bare så där!!! Går mot finale nå med ny allsang-rekord. Alle instrumenter blir lagt bort – her er det bare allsang. Det bukkes, men ingen tror vel i fullt alvor at det er over.

Ekstra

90-metersbakken (Unni) Terning: 5Alle går av, men publikum gir seg sjølsagt ikke. De er tilbake og Jo byr på en ny presang: Det er Unni som skal synge – hun er aleine på scena. Og som hun synger! Bakersønn Larsen fra Kneipen på strykebass. Annerledes og flott!

Ikke stopp Terning: 4 Fra den nye skiva. Skikkelig opp-tempo-låt som ikke har noen allsangfaktor foreløpig – kommer nok etter hvert på den også. Tøft med full blåserekke.

Børs Café – Terning: 5 Beklager at det kommer ei låt 3/4-takt – valsetakt. Synes det er flott et romsdalinger tar på hverandre midt på dagen! En av de stor hitene, sjøl om den er både melankolsk og ettertenksom. 5000, stort sett romsdalinger, svaier samtidig – rørende og bortimot vakkert. Lars Jones og Halvor Holter på munnspill – tøft!!! Stor vokalinnsats av bakeren…..Enda bedre av Unni W.

2 fulle menn Terning: 6 Folket vil åpenbart ha MFK-sangen «Her kommer Molde», men den kommer nok ikke. Det gjør Jokke Nilsens legendariske «To fulle menn» som var en av de første låtene Di derre spilte. Etter vel to timer er det nok snart slutt på årets store party party. Skal vi sees igjen? Ja kommer det fra 5000 – Jo svarer med jeg ringer deg!!!!

Steintøft fra Moaskiftet

Det har kommet mye tøft fra Fræna opp gjennom åra, men at en kar fra området rundt Moaskiftet skulle innta den store utescena på Romsdalsmuseet under Moldejazz med noe av det tøffeste og mest sjangersprengende av musikk på denne sida av det meste, det hadde gitt skyhøye odds for kun kort tid siden. Ola Kvernberg gjorde akkurat det foran et publikum som storkoste seg i sola.

Med sitt superlag bestående av trommeslagerne/perkusjonistene Erik Nylander, Olaf Olsen og Martin Winstad, elbassist Nikolai Hængsle Eilertsen, organist Daniel Buner Formo og gitarist Øyvind Blomstrøm, kom Kvernberg og musikken ut gjennom ei røyksky et heavy rockeband verdig.

Ola Kvernberg og hans Steamdome sørga for hetetokter på Museet.

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

For Ola, som har tilbragt utallige timer på Museet i sine formative år både som musikant og menneske, var det å få stå på scena her sjøl, en drøm som virkelig gikk i oppfyllelse.

Blant låtene var en hyllest til hans adopterte hjemby Trondheim og Svartlamoen – «Black Lemon» – og den var på mange vis representativ for det aller meste som blei servert publikum på dette vorspielet. Her snakker vi egentlig instrumental rockemusikk med store doser improvisasjon innebygd og Kvernberg spilte også mye på ymse tangenter og var heller ikke fjern for å bruke stemma.

«Steamdome» er på alle vis et con amore-prosjekt – det ligger i tjukke lag utenpå alle involverte at dette synes de er usedvanlig morsomt. Det er åpenbart både i måter det uttrykker seg på, fungerer sammen som kollektiv og gjennom alle smila som blei delt fra scena.

Når musikkjinj (litt i tvil om den siste j-en) – som det vel heter der Ola kommer fra rundt Moaskiftet i Fræna en liten time fra Molde – blir så suverent formidla av lydmaestro Tor Breivik, så var denne timen bortimot den beste måte å sette folk i stemning for det de fleste nok hadde kommet for, Di derre med gjester – blant andre Ola Kvernberg!

Det er lite stykke tid og en enorm mengde med musikk som er unnagjort siden Kvernberg stod i Storgata som guttunge under en festival for vel 20 år siden og fikk noen velfortjente kroner i plastkoppen. Nå er toget «Steamdome» noe så veldig i gang og lar seg neppe stoppe av noe som helst. Hvilken stasjon det vil ankomme neste gang aner vi heldigvis ingenting om – kanskje ikke Ola Kvernberg heller. Tut tut!!!!

Cross Currents Trio, med Dave Holland, Zakir Hussain og Chris Potter, og Ingebjørg Bratland sørga for en stor og variert torsdagskveld på Moldejazz.

Cross Currents Trio – for et band!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

En enorm opplevelse

Det å møte på amerikanske såkalte supergrupper, kan være så ymse. Cross Currents Trio er ei slik gruppe, men tok livet av alle mulige fordommer.

Zakir Hussain – for en tablaist!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Bassist Dave Holland, tablaist Zakir Hussain og tenor- og sopransaksofonist Chris Potter er hver for seg noen av de mest uttrykksfulle musikantene som finnes på sine respektive instrumenter. Det trenger som kjent ikke å bety at det blir stor musikk ut av det når slike mestere møtes. For noen er det nemlig slik at egoene blir for store – de kolliderer enkelt og greit. Det skjedde på ingen måte denne Molde-kvelden. Det blei derimot en opplevelse for evigheten – intet mindre.

Dave Holland – for en bassist!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Med et repertoar satt sammen av låter de alle hadde skrevet, blei vi invitert inn i et musikalsk landskap så empatisk, virtuost, og så rytmisk og melodisk spennende som nesten vel tenkelig.

Chris Potter – for en saksofonist!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Det at jazz royalty, som Hussain kalte Holland, og Potter hadde funnet sammen igjen, var for så vidt ingen overraskelse. De har ved flere anledninger i flere band vist oss at de har noe helt spesielt å melde sammen. Det at tablamesteren over alle, Zakir Hussain, som vi først blei kjent med gjennom John McLaughlins Shakti, skulle bli en del av et nytt kollektiv med de to, var nok en overraskelse for mange. Det skulle i alle fall vise seg å bli et lykketreff av de sjeldne.

Her det snakk om å utfylle og utfordre hverandre på et inderlig og herlig hele veien. Egoene står aldri i veien for det kollektive sjøl om alle får anledning til å skinne – og du verden som de skinte alle tre!

Hussain, som skapte mote både med spillet sitt og sveisen sin (!), rundt Shakti-tida, hadde blant annet skrevet ei hyllest-låt til sin gamle sjef John McLaughlin som blei et av mange høydepunkt. Hussain er intet mindre enn en trollmann ved, rundt og på sine tablas. Holland er en musikalsk virtuos som spiller bass som får det til å virke så lett – det er det garantert ikke – og Potter med sin enorme teknikk, tar arven etter Michael Brecker videre på sitt eget vis.

De tre stortrives tydeligvis sammen. Det var nesten som om dette var det første møtet, noe det ikke var. Det var bare et sjeldent møte – for evigheten.

Den nye røysta

De seineste åra har det blitt mer og mer klart at arva etter Kirsten Bråten Berg og Sondre Bratland er i de beste hender. Hun heter Ingebjørg Bratland.

Ingebjørg Bratland – for en historieforteller!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Det er en sterk og flott tradisjon under Moldejazz at det er blir presentert kirkekonserter som vil bli huska. Jeg føler meg ganske sikker på at denne stunda med nok ei stor og personlig stemme fra Telemark, nærmere bestemt Vinje, Ingebjørg Bratland (28) kommer til å føye seg inn i den rekka. Som sine læremestre, som jeg nesten tar for gitt at Bråten Berg og Sondre Bratland er, så starta Ingebjørg Bratland med kveding i ung alder – som 5-åring for sikkerhets skyld. Denne folkemusikkinnflytelsen bærer hun fortsatt med seg i uttrykket sitt på et inderlig og ekte vis.

Gjennom sine fire plateinnspillinger på fem år, med voldsom respons både på strømming og i fysisk platesalg, har Bratland med si urvakre røyst skapt sitt eget lett melankolske popunivers, men hele tida med klare røtter til sin oppvekst i folkemusikkland og fortsatt på sin uforfalska og nydelige Vinje-dialekt.

Endelig Molde

Etter masse turnering, stod Molde på reiseruta for aller første gang. Publikum kjente åpenbart sin besøkelsestid og tok på alle vis vel i mot henne og hennes empatiske band bestående av bass, piano/tangenter, gitar og trommer. De var der for at Bratland skulle skinne – og det gjorde hun.

Repertoaret, som Bratland hadde satt sammen fra store deler av sin produksjon, hadde hovedvekt på hennes seineste plate, «Hjarteskjell». Det er en melankolsk, litt sår og litt sart overtone i uttrykket til Bratland som det gjør det godt å forsvinne inn i, reflektere til og drømme seg bort i. Med sanger som kjærlighet, avstand, nærhet, savn, ensomhet og ekthet – også i coverlåter av Leonard Cohen, «Songen om Bernadette», Bob Dylans «You Make Me Feel My Love» som har blitt til «Fordi eg elskar deg» i Bjarte Hjelmelands oversettelse og Joachim Thåströms «Over sundet», som blei servert som avskjedspresang, fortalte Bratland oss at hun allerede er en artist med noe viktig og evig på hjertet.

Trygg og ekte

Det skal bli spennende å følge Bratlands videre ferd mot sitt eget univers. Hun er allerede en historieforteller av klasse og live binder hun det hele sammen på et sjarmerende vis med humor og sjølopplevde erfaringer. Det er ei frisk fjelluft i røysta til Ingebjørg Bratland som ikke kunne ha kommet fra noe annet sted enn Vinje. Det var godt å rusle ut i den vakre Moldenatta med denne presangen av en Ingebjørg Bratland-konsert som følge.

Van Morrison (72) er en av de artistene på denne kloden som har gitt meg mest glede gjennom sin store katalog og sitt helt særegne uttrykk. Denne kvelden på et småkaldt og regntruende Romsdalsmuseum i Molde er ikke blant dem jeg vil huske veldig lenge.

Van Morrison er fortsatt desidert best som vokalist.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Mange generasjoner musikkelskere har funnet mye å glede seg over gjennom den fantastiske katalogen Van Morrison har skapt. Slik vil det garantert fortsette å være – han har nemlig skrevet musikk som har tidløshetens stempel på seg. Derfor gleda helt sikkert de vel 4000 seg veldig til den sky nord-iren skulle varme dem. Dessverre hadde de fleste sikkert grunn til å være skuffa denne onsdagskvelden. Vi fikk nemlig hilse på en ganske så uinspirert Van the Man som aldri fikk løfta publikum i noen særlig grad – bortsett fra helt mot slutten.

Ingen entertainer

Det kommer absolutt ikke som noen bombe at legenden ikke er noen entertainer. Her blei det ikke sagt et et ord utover det aller nødvendigste og det blei sjølsagt heller aldri smilt. De som husker tilbake til konserten hans på samme scene i 1996, da han også gjesta Bob Dylan dagen før, minnes en noe redusert Morrison som likevel leverte med et godt band med Georgie Fame i spissen.

Nå fikk vi møte en Morrison som spilte alt for mye saksofon, noe han aldri har gjort veldig bra. Til å begynne med sang han surt også, men det kom seg etterhvert. Når han så omga seg med et band med ikke noe mer enn kompetente musikanter åpenbart med mye jazzbakgrunn, men som heller ikke lot seg inspirere til store høyder, så blei denne småsure kvelden akkurat det.

På jazzklubb

Som vanlig på de Van Morrison-konsertene jeg har vært, så kjørte han gjennom låtene sine så og si uten stans mellom sangene. Jo da, han serverte oss sjølsagt storslåtte sanger som «Moondance» og «Days Like This» og en cover av Bo Diddleys «I Can Tell», men det tok liksom aldri av og det var mulig å merke på publikum. Heldigvis gikk det et lite sukk gjennom publikum da «Brown Eyed Girl» kom – det var som om det var derfor de hadde kommet. Det var likevel ikke nok til at dette blei en minneverdig Van Morrison-konsert, men den tok seg i alle fall opp mot slutten. På en intim jazzklubb, som han pleier å spille ganske ofte, hadde dette settet egna seg bedre enn på den store utescena en sur onsdagskveld.

Og som ekstra: sjølsagt kom «Gloria» – det hjalp også!

Van Morrison – vokal/altsaksofon, Paul Moore – bass, Paul Moran – keyboards/trompet, David Keary – gitar, Teena Morcombe – trommer/perkusjon/keyboards.

Pluss fiolinist og korist

Stanley Clarke kan fortsatt tillate seg å gjøre hva som helst med sine basser.

Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke

Det skulle ta 46 år

Stanley Clarke var et bortimot ukjent stjerneskudd da han besøkte Molde forrige gang – i 1972. Nå var han tilbake som en av jazzens og funkens superstjerner og ga oss nesten det vi kunne vente oss fra en med en slik status.

Clarke har benytta ventetida siden han spilte med Chick Corea og Return to Forever i 1972 godt. Både som bassist, komponist, arrangør og produsent innen de fleste sjangere har Clarke inntatt en solid posisjon. I mange år forsvant han nesten fra livescena og «bosatte» seg i platestudio, men nå har heldigvis lysta kommet tilbake for å møte publikum i større grad.

Funky shit

De som kom for å høre jazzbassisten Stanley Clarke (67), blei nok skuffa. Tror egentlig ikke mange som kom av den grunn heller – her var det funkmesteren som ga slaphandstilen et nytt ansikt som viste seg fram.

Med seg hadde han en helt ny generasjon musikanter fra prøvede steder på kloden: Georgia, Afghanistan og Bronx! Gutta var alle i 20-åra og tangentist Cameron Graves, som kommer fra West Coast Get Down-«bevegelsen» i Los Angeles med blant andre Kamasi Washington og Kendrick Lamar i stallen, har like sterke røtter i hip hop som i jazz og funk.

Verdensmusikk a la Clarke

Giganten Clarke, som behandler den store fela som en liten baby, ga publikum en liten time som fin oppvarming til det som skal komme med Van Morrison, og med den afghanske tablavirtuosen Salar Nader som ekstra krydder, blei det også en mer verdensmusikkaktig klang over det hele.

Trommeslager Shariq fikk vist seg solid frem, mens tangentgutta blei i stor grad fargeleggere.

De som forventa grensesprengende saker fra Clarke denne gangen, fikk ikke det. De som håpte på en funkoppvarming hadde mye mer å glede seg over og til slutt hylla han også ikonet John Coltrane som gikk bort i går for 51 år siden.

Da er det bare å håpe at det ikke tar 46 år til neste gang Stanley Clarke legger turen innom Molde. Da vil hans tilfelle være 113 år…..

The Stanley Clarke Band

Stanley Clarke – kontrabass og elektrisk bass

Beka Gochiashvili – piano, keyboards

Cameron Graves – keyboards  

Salar Nader – tablas

Shariq Tucker – trommer

The MaXx sammen med Trondheim Jazzorkester – for en heftig fest!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

The MaXx med Trondheim Jazzorkester, David Sanborn og Allison Miller Boom Tic Boom – pluss en liten dose Donny McCaslin. Greit nok for en «vanlig» tirsdag det!

El Diablo Tomas Järmyr – en trommeslager i ultraklassen som kan drive det meste fremover.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Tøøøøft og tuuuungt

For mange er takk-for-prisen konserten til JazZtipendiatvinneren årets høydepunkt – i alle fall en av de konsertene det er knytta størst forventninger til. Slik også i år og du verden som de blei innfridd.

Vi snakker nemlig Norges største musikkpris med ei ramme på rundt 1 million kroner. Det betyr sjølsagt at vinnerne blir gitt helt unike muligheter til å skape og utvikle musikk, sette sammen sin drømmeutgave av Trondheim Jazzorkester – enkelt og greit en sjanse i livet som kanskje aldri kommer tilbake.

De tre svenskene i The MaXx, tangentist Oscar Grönberg, trommeslager Tomas Järmyr og gitarist og saksofonist Petter Kraft, har alle gjort trøndere av seg etter å ha fullført studiene på den berømte Jazzlinja i Trondheim.

Unikt brygg

Som alltid har det ført til et verk med helt unike dimensjoner. I bånn lå hele tida et tungt, av og til seigtflytende riffbasert låtmateriale med masse rock i seg. Når Järmyr, som ofte var igangsetteren og retningsforandreren, også er trommeslageren i Motorpsycho til daglig, så kom raskt assosiasjonen til at denne usedvanlige ekskursjonen var noe i gata jazz a la Motorpsycho.

Masse dynamikk

Sjøl om dette var tungt og tøft nesten hele veien, så var det samtidig masse dynamikk i uttrykket. Mye av dette var som sagt styrt av Järmyr som man skulle tro var utstyrt med et arsenal av trommer og en ditto mengde cymbaler. Det er han altså ikke, men med sin usedvanlige teknikk og energi skaper han uansett et rytmisk og dynamisk sentrum i dette verket som er sjeldent. Beintøft!

For et band

La det være slått fast med en gang: de cirka 80 minuttene vi fikk gleden av å tilbringe sammen med The MaXx og Trondheim Jazzorkester var så avgjort ikke egna for sarte sjeler. Det var tildels voldsomt og nesten brutalt, men for dem som gjerne ville la seg utfordre og ta til seg noe helt nytt, så var dette stedet og musikken å være i denne kvelden.

Når så de tre gutta hadde invitert med seg sin superutgave av TJO med solister i ultraklassen som Kjetil Møster, Mette Rasmussen – for et trøkk og for en kompromissløshet – Thomas Johansson og Anja Lauvdal samt nye bekjentskaper for meg som gitaristen Anton Toorell og ikke minst vokalisten Mia Marlen Berg, plassert i dronningstolen og med en vilje og evne til å gå steder de færreste ville turt å prøve seg på, så blei dette ei pakke der man satsa på å stole på sine følelser, som det blei sunget, og der man landa fjellstøtt og på et sted man ikke ante noe om for et år siden.

Full pakke

Når så lys og ikke minst lyd, kreert av maestro Tor Breivik – han skaper betingelser som er unike hver gang han er invitert, var på samme nivå som musikken, så var det ikke så mye mer som sto på ønskelista mi. La dette verket modne seg og bli spilt noen ganger, så kommer det til å bli stående som et av de store verkene fra JazZtipendiatvinnerne gjennom tidende.

Like etter krigen fikk moldenserne fantastisk støtte fra svenskene og Svenskebyen blei bygd for den sønderbomba byen. Nå fikk moldenserne, og alle andre, en ny form for svenskehjelp fra de tre gutta i The MaXx – kanskje ikke like viktig, men du verden for et herlig påfyll.

Tack så mytji – som det kanskje heter på svensk/trøndersk!!!!

David Sanborn kanskje ikke så god som før i verden, men Tonen er fortsatt der.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Tonen med stor T

For mange av oss som har levde i stund, så har tonen i altsaksofonen til David Sanborn vært en kjær følgesvenn. Den har vært innholdsrik, vakker, sterk og personlig – og den er det fortsatt.

Vi skal være glade for at Sanborn (72) ikke fulgte rådet til legen som mente at han ikke burde spille noe blåseinstrument fordi han var rammet av polio. Det har nemlig ført til usedvanlige flotte bidrag til musikken til artister som David Bowie, Stevie Wonder, Rolling Stones og en rekke andre megastjerner.

Forrige og eneste gang vi har hatt gleden av å høre Sanborn i 6400 var i 1997 samme med bandet Legends på Romsdalsmuseet. De andre het Eric Clapton, Steve Gadd, Marcus Miller og Joe Sample – stjernelag var vel bare forbokstaven.

Ny versjon

Etter å ha hørt Sanborn i Købehavn i fjor sammen med blant andre Randy Brecker, Mike Stern og Lenny White, var ikke forventningene skyhøye til hans andre Molde-opptreden. Grunnen var at fusionselskapet fra Køben ikke passa han noe særlig lenger. Nå var det heldigvis i en annen setting han hadde tatt Europa-turen denne sommeren og det stemte mye bedre.

Ambisiøs

Sanborn har en usedvanlig ambisiøs måte å uttrykke seg på. Han beveger seg i instrumentets yttergrenser og det var ikke hver gang teknikken satt slik den gjorde i hans velmaktsdager, men stort sett var det godt innafor i den relativt akustiske utgava han presenterte oss for.

Sympatiske Sanborn takka publikum for å holde Moldejazz i live på det nivået festivalen befinner seg, noe han åpenbart syntes veldig om i disse tider der levende musikk står under press fra en rekke kanter. Han begynte også å snakke om Trump, men tok seg i det…..

Musikken bestod blant annet av flere låter skrevet av Sanborns gamle kollega Michael Brecker, Marcus Millers nydelige «Maputo» med en afrikansk vri, en gammel rolig trøckare uten trommer – «All in the Game» – og Roy Hargrove og D´ Angelos «Spanish Joint».

Sammen med et trommer/bass-team fra den aller øverste hylle med Billy Kilson og Ben Williams samt den langt framskredne trombonisten Michael Dease og tangentisten Andy Ezren, ga Sanborn oss en fin tilstandsrapport anno 2018 der han fortalte oss at tonen – den med stor T – intensiteten og personligheten fortsatt er veldig på plass.

Allison Miller´s Boom Tic Boom – herlig og forfriskende.

Foto: Tor Hammerø

Flott og annerledes

Trommeslageren og bandlederen Allison Miller besøkte Molde i fjor med kvinnebandet Woman to Woman. I år var hun tilbake med sin egen gruppe, Boom Tic Boom. Minst like tøft det.

Miller har vært en ledende trommeslager innen flere sjangre en årrekke nå. Hun har jobba med poprock artister som Ani DiFranco og Natalie Merchant og ikke minst i en rekke jazzsettinger. Noe forteller meg uansett at det er sitt eget Boom Tic Boom-band hun trives aller best. Slik hørtes – og så det – i alle fall ut på konserten i Molde.

Sammen med et originalt kremlag bestående av kornettisten Kirk Knuffke, klarinett- og bassklarinettisten Jeff Lederer, den svært spennende og altfor lite hørte pianisten Myra Melford, fiolinisten Jenny Scheinmann og bassisten Todd Sickafoose, tok Miller oss gjennom musikk fra tidligere innspillinger og nye saker som kommer på skive over nyåret.

Her blei vil bydd på alt fra klezmer, via latin til frijazz, blues og svært groovy sekvenser. Strålende solister på alle plasser og spesielt interessant var det å få høre Melford live for aller første gang – hvilken allsidig og personlig pianobegavelse.

Alle fikk sagt det de hadde på hjertet, men innenfor ganske så stramme rammer – Miller hadde lagt opp til en ganske så strukturert seanse, men med masse frihet.

Allison Miller må gjerne gjøre det til en vane å komme tilbake til Molde – ofte!

Donny McCaslin sammen med blant andre Jeff Taylor.

I Bowies fotspor

Kvelden blei avslutta sammen med tenorsaksofonisten Donny McCaslin, David Bowies høyere hånd mot slutten av ikonets liv. Jeg fikk bare med meg de siste låtene av McCaslins nye og originale musikk i nye grenseland mellom rock og jazz – absolutt i Bowies ånd – og skal derfor nøye meg med å si at hans nye musikk og nye band med Jason Lindner på tangenter, Jonathan Moran på elbass, Jeff Taylor på vokal og Nate Wood på trommer, både er fascinerende, sjangersprengde og tøft så det holder.

Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk har hylla både Elvis og jula tidligere. Nå står gospelboka for tur.

Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk – gutta sine det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Telemarks – i alle fall tre av dem – store sønner har funnet både hverandre og nå: gospelskatten.

Hvordan de tre fant fram til hverandre, aner jeg ikke. Det var vel kanskje ikke så merkelig med den geografiske nærheten de har og at de sikkert av den grunn har kjent hverandre i en årrekke.

Uansett hvordan eller hvorfor så kler de hverandre fra hvert sitt musikalske utgangspunkt på en herlig måte. Det opplevde vi både gjennom Elvis-skiva og jule-utflukten og, etter å ha spilt titalls og sikkert vel så det med konserter, så var nok veien til gospelland også ganske kort.

Her gir de oss dusinet fullt med låter vi i stor grad kjenner ganske så godt: «A Thing Called Love» og «You´ll Never Walk Alone» er to av de mest kjente og herrene, enten hver for seg eller kollektivt, gir sammen med et knippe utmerkede medmusikanter og korister alle sangene nytt og ekte liv.

Jeg likte juleplata godt og synes minst like godt om gospelplata – sjøl om jeg ikke bekjenner meg til noe som helst. Det er jeg ikke helt sikker på om de tre herrene gjør heller…..

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Flaata – Ackles – Busk

A Thing Called Love: The Gospel Album

Grappa/Musikkoperatørene

Maria Schneider fikk en lapp da hun begynte på barneskolen i Windom, Minnesota. Der stod det: hvordan har du det?

Maria Schneider leder Ensemble Denada med autoritet og innlevelse. Her med Moldes egen Hayden Powell som solist.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Jeg tar sjansen på at jeg kan svare for et stort flertall av den bortimot fullsatte Bjørnsonsalen etter åpningskonserten hun ga oss sammen med det norske storbandet Ensemble Denada. Og svaret er jo takk, bare bra!!!

For heftigere, mer original og mer personlig storbandkonsert har jeg knapt nok opplevd. Schneider (57), fra den lille «skandinaviske» byen Windom i Minnesota, har fem Grammy-priser på CVen og blei i forrige uke tildelt den største utmerkelsen en amerikansk musiker kan få – fra National Endowment for the Arts blei hun nemlig utnevnt til Jazz Master – hadde tatt med seg et knippe låter fra store deler av si karriere og for en komponist og arrangør vi har med å gjøre.

Sør-Afrika 2014

Moldejazz hadde tenkt på å hente Schneider til byen i flere år, men uten suksess. I 2014 blei det sådd et frø i og med at norske Ensemble Denada jobba med henne i Sør-Afrika. Beundringa var tydeligvis gjensidig og etter møter i New York for et par år siden blei avtalen om 2018 spikra.

Det norske bandet er i mine ører et band i verdensklasse per 2018, noe også Schneider – som altså kan velge og vrake mellom alle storband på Tellus i alle fall – ga tydelig uttrykk for: I love this band.

Maria Schneider hadde all grunn til å smile. Det hadde vi også.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Autoritet

Det er en autoritet i måten Schneider «behandler» bandet på, sammen med en klangverden som er hennes egen og som jeg ikke vet om noen andre som er i nærheten av. Jovisst har hun lært av den beste; hun var Gil Evans´ assistent de siste åra han levde og hun har tatt med arven videre inn til sin egen verden.

Måten Schneider løfter og tar ned bandet på gjennom sin levende måte å lede på, var en sann nytelse å oppleve. Spesielt i saksofonrekka var det mye dobling av instrumenter, noe som ga bandet en helt spesiell klang.

Når det finnes solister i bandet som Shannon Mowday, Atle Nymo, Nils Jansen, Marius Haltli, Kristoffer Kompen, Børge-Are Halvorsen, Irene Tillung, Moldes egen Hayden Powell og ikke minst Olga Konkova og Jens Thoresen – for noen lyrikere – som alle sjølsagt tok musikken til nye steder, så blei dette et møte av typen uforglemmelig.

PROMOTIONmed annonselenker

Gant-salget du må få med deg

Bowie

Som en liten ekstra prikk over i-en, som om det var nødvendig, fikk vi urframføring av Schneiders samarbeid med David Bowie. Hun fortalte at den første samtalen mellom henne og superstjerna skjedde per mobil på en buss til Boston og hun nesten ropte til sin ukjente sidemann etter at hun hadde lagt på: That was David Bowie!!!!

Samarbeidet førte til låta «Sue (Or in a Season of Crime)». I Molde for konsert på tirsdag var også Bowies samarbeidspartner på ikonets siste plate, «Blackstar», saksofonisten Donny McCaslin. Sammen med sin vokalist Jeff Taylor steppa de inn som gjester på låta og du verden for en presang det blei! Mørkt, sterkt, vakkert og noe så veldig i David Bowies ånd med Maria Schneiders klo herlig tilstede.

Vi blei tatt med til Schneiders Midtvesten, vi blei tatt med på fuglesafari, vi blei enkelt og greit tatt med inn i en unik verden med verdens kanskje største storbandkomponist- og arrangør de seineste åra: Maria Schneider. Når så lyd, lys og video også var i ultraklassen, så var det ikke mer å ønske seg.

Du må gi terningkast sju fikk jeg streng beskjed om av ei venninne etter konserten. Det er dessverre ikke mer enn seks prikker på terningen min – men den sekseren er schwær!

I morra er det fuglekikking med Schneider på Moldefjorden. Det er bare å melde seg – det kommer garantert også til å bli en stor opplevelse – både for mennesker og fugler!

Hudson

På grunn av deadline for Romsdals Budstikke, blei opplevelsen med supergruppa Hudson, bestående av nyanmeldt bassist Scott Colley, trommegigant – og vokalist – Jack DeJohnette, tangentist John Medeski og gitarhelt – og vokalist – John Scofield, noe avkorta dessverre.

Herrene, alle bosatt i Hudson Valley nord for New York, kom sammen for noen år siden og samla seg rundt et repertoar de er vokst opp med som Jimi Hendrix´ «Castles Made of Sand», Dylans «A Hard Rain´s A-Gonna Fall», Joni Mitchells «Woodstock» samt en del originalmateriale.

John Medeski, Scott Colley, Jack DeJohnette og John Scofield – Hudson. What a band!

Foto: Tor Hammerø

Det jeg fikk med meg, spesielt «Woodstock», fortalte oss om fire toppmusikanter som fortsatt har det noe så voldsomt og som synes det er like spennende og inspirerende nå som da de satte i gang for mange tiår siden.

Her er Hudsons egen setliste. Rop ut hvis du har lyst på originalen.

Foto: Tor Hammerø

Hudson blir karakterisert som noe av det mest attraktive jazzband på veien om dagen. Det er det mulig å skjønne

Moldes store trompetsønn Kristoffer Eikrem og lydskulptøren Bendik Baksaas har tatt samarbeidet sitt til nye høyder.

Bendik Baksaas og Kristoffer Eikrem har skapt egne grenseland.

Foto: Jan Tore Eriksen

Det begynner å bli noen år siden de to møttes for første gang. Det skjedde i forbindelse med en jobb de hadde sammen under Oslo Jazzfestival i 2014 der bandet Eikrem var/er en del av, Mopti, møtte Baksaas til en musikalsk ekskursjon. Moptis akustiske verden møtte Baksaas´ elektroniske univers, de to verdenene utfordra hverandre med ganske så løse utgangspunkt og resultatene blei både en vellykka konsert og ei påfølgende skive, «Bits & Pieces».

Den eneste avtalen de to «universene» gjorde på forhånd var at Eikrem og Baksaas skulle gjøre et duostrekk under konserten. Dette blei så vellykka at de to herrene bestemte seg for å videreutvikle samarbeidet. Strekket de spilte på konserten, «This Is Nothing Personal», har også blitt med på denne skiva og står seg godt i denne samlinga som nå består av 20 spor.

Hva slags musikk er det så trompeter Eikrem og field recorder – han benytter opptak gjort ute i den virkelige verden og manipulerer dem på sitt personlige og finurlige vis – og ymse annet Baksaas gir oss? Jeg ser at det kan kalles minimalistisk og cinematisk ambient-musikk. Det er faktisk mulig å begripe for det er mange bilder i disse sakteflytende stemningene og låtene.

Eikrem har tidligere vist oss at han liker og er langt framskreden når det gjelder melodisk musikk med lange, logiske linjer. Det fortsetter han med her også med sin vakre og luftige trompettone og han og Baksaas har utvikla et musikalsk språk de er aleine om. Musikken snakker både til folk med jazztilknytning og til andre med forkjærlighet for elektronika blant annet.

Musikken, som varer i vel 80 minutter, er vakker, personlig, spennende og annerledes. Tøffe saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristoffer Eikrem – Bendik Baksaas

Duets

Mutual Intentions

Musikken er kun utgitt digitalt og på dobbelt kassett!!!!

Aldri hørt om den nederlandske saksofonisten, arrangøren og orkesterlderen Marike van Dijk? Da er vi to, men hun er vel verdt å sjekke ut.

Saksofonisten Marike van Dijk er også en arrangør av solid klasse.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Et av de store privilegiene ved å skrive om musikk er at postmannen dukker opp med helt ukjent påfyll fra tid til annen. Fra Nederland, via USA, har 36 år unge Marike van Dijk funnet veien og det har blitt et hyggelig og annerledes møte.

van Dijk har tilbragt de seineste åra vekselvis i Amsterdam og i New York. Det er åpenbart at hun har henta inspirasjon fra begge sider av Atlanterhavet og her møter vi henne i to forskjellige settinger – eller kanskje ikke?

Det er arrangøren van Dijk som er den sentrale her og på mange vis får jeg tanker som går i retning Maria Schneider – årets Artist in Residence i Molde.

Hun samarbeider med to vokalister for å sette musikken deres inn i en spennende sammenheng. Først ut er amerikanske Jeff Taylor, som også skal til Molde sammen med Donny McCaslin – som også skal spille med Schneider. Alt henger altså sammen med alt som Gro sa det. Musikken er arrangert for blåsere, strykere og komp og befinner seg i et landskap som henter like mye fra rock som fra jazz.

Slik er det også med med del to der van Dijk har flytta seg til Europa og omfavner musikken til den fransk/walisiske vokalisten Katell Keineg. Vi befinner oss i liknende musikalske landskap, men singer/songwriter Keineg låter helt annerledes enn Taylor og gir det hele et annet særpreg.

Marike van Dijk er et nytt navn for meg som byr på noe eget. Jeg gleder meg til å høre henne i større grad som saksofonist også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marike van Dijk

The Stereography Project Feat. Jeff Taylor and Katell Keineg

Herr Records/membran.net

Djevelens rytter er Jan Ove Ekebergs andre roman om Harald Hardråde. Alle gode ting er som kjent to.

Jan Ove Ekeberg både skriver godt og har en herlig historieforståelse.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

«Krigens læregutt» kom for to år siden og tok publikum, meg inkludert, med storm. Så er det dette med å følge opp en suksess da. La det være klart med en gang: «Djevelens rytter» er enda bedre.

Ekebergs mesterskap ligger i at han makter å ta oss tilbake cirka 1000 år, gi persongalleriet sitt kjøtt og blod slik at vi mener vi kjenner dem om de er nordmenn, svensker, russere, vendere, khazarer eller væringer. Noen er historiske personer, andre er oppdiktede og Ekeberg er flink til å sette det historisk korrekte sammen med det han nødvendigvis må ha skapt sjøl.

Dette er underholdningslitteratur på sitt aller beste. Samtidig tar Ekeberg oss med på en historietime som vi alle har godt av. Slik budde dei der a la vel år 1000 og du verden så spennende det er å dykke ned i en tidsalder de fleste av oss kan lite om og som vi blir oppdatert på her, samtidig som det er ei historie så spennende som en krimroman.

Ekeberg har gått djupt ned i materien og til å begynne har jeg visse problemer med å plassere alle der de hører hjemme – det blir enkelt og greit litt for mange å holde styr på for ei enkelt sjel. Etterhvert går det seg elegant til og jeg stortrives med å være med på ekskursjon med både Harald Hardråde og Jan Ove Ekeberg.

Jeg har både lært mye samtidig som jeg har blitt underholdt i godt og vel 300 svært så velskrevne sider. Jeg krever faktisk ikke så mye mer.

PS For ordens skyld: Jeg har vært kollega med Ekeberg i TV 2 i nærmere 20 år.

Jan Ove Ekeberg

Den siste vikingkongene – Djevelens rytter

Gyldendal

Det er etterhvert mange generasjoner som har et forhold til Terje Formoe – i alle fall til hans livsverk Kaptein Sabeltann. Han er så mye, mye mer.

Terje Formoe har noe eget å melde.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det de aller fleste ikke vet, er at Formoe er en visesnekrer og sanger og formidler av meget høy byrd. Vi fikk en bekreftelse på det i fjor med «Hjemvendt» og her kommer nok et dusin sanger som reetablerer Formoe høyt oppe på viselista her til lands.

Den innerste krets av musikkinteresserte her til lands har «alltid» visst at Formoe har hatt mye å melde et godt stykke utenfor sitt fantasiunivers med Sabeltann. Der har han også spilt ei bakrolle som artist/sanger, men heldigvis har ønsket om og behovet for å melde om det ekte livet vokst fram igjen.

Jeg blei vel egentlig ikke overraska da han «dukka opp» igjen for et år siden – jeg mener jeg ante hva som fantes der. Derfor har forventningene vært på plass til oppfølgeren også og nok en gang følger Formoe opp med sanger og historier vi alle, som har smakt på livet, kan kjenne oss igjen i.

Formoe skriver om Livet nok en gang – om kjærlighet, sorg, tap, forhold som gikk åt skogen samt et skråblikk på vår digitale tidsalder og han formidler tankene sine på et inderlig vis som får oss til å lytte.

Når han så har alliert seg med produsent Alf Emil Eik og flinke musikanter, så har «Minnebrikker» blitt nok en bekreftelse på at Terje Formoe hører hjemme i det ypperste sjiktet av våre viseformidlere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Terje Formoe

Minnebrikker

Terje Formoe Records/Musikkoperatørene