Heftig tirsdag i Molde

The MaXx sammen med Trondheim Jazzorkester – for en heftig fest!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

The MaXx med Trondheim Jazzorkester, David Sanborn og Allison Miller Boom Tic Boom – pluss en liten dose Donny McCaslin. Greit nok for en «vanlig» tirsdag det!

El Diablo Tomas Järmyr – en trommeslager i ultraklassen som kan drive det meste fremover.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Tøøøøft og tuuuungt

For mange er takk-for-prisen konserten til JazZtipendiatvinneren årets høydepunkt – i alle fall en av de konsertene det er knytta størst forventninger til. Slik også i år og du verden som de blei innfridd.

Vi snakker nemlig Norges største musikkpris med ei ramme på rundt 1 million kroner. Det betyr sjølsagt at vinnerne blir gitt helt unike muligheter til å skape og utvikle musikk, sette sammen sin drømmeutgave av Trondheim Jazzorkester – enkelt og greit en sjanse i livet som kanskje aldri kommer tilbake.

De tre svenskene i The MaXx, tangentist Oscar Grönberg, trommeslager Tomas Järmyr og gitarist og saksofonist Petter Kraft, har alle gjort trøndere av seg etter å ha fullført studiene på den berømte Jazzlinja i Trondheim.

Unikt brygg

Som alltid har det ført til et verk med helt unike dimensjoner. I bånn lå hele tida et tungt, av og til seigtflytende riffbasert låtmateriale med masse rock i seg. Når Järmyr, som ofte var igangsetteren og retningsforandreren, også er trommeslageren i Motorpsycho til daglig, så kom raskt assosiasjonen til at denne usedvanlige ekskursjonen var noe i gata jazz a la Motorpsycho.

Masse dynamikk

Sjøl om dette var tungt og tøft nesten hele veien, så var det samtidig masse dynamikk i uttrykket. Mye av dette var som sagt styrt av Järmyr som man skulle tro var utstyrt med et arsenal av trommer og en ditto mengde cymbaler. Det er han altså ikke, men med sin usedvanlige teknikk og energi skaper han uansett et rytmisk og dynamisk sentrum i dette verket som er sjeldent. Beintøft!

For et band

La det være slått fast med en gang: de cirka 80 minuttene vi fikk gleden av å tilbringe sammen med The MaXx og Trondheim Jazzorkester var så avgjort ikke egna for sarte sjeler. Det var tildels voldsomt og nesten brutalt, men for dem som gjerne ville la seg utfordre og ta til seg noe helt nytt, så var dette stedet og musikken å være i denne kvelden.

Når så de tre gutta hadde invitert med seg sin superutgave av TJO med solister i ultraklassen som Kjetil Møster, Mette Rasmussen – for et trøkk og for en kompromissløshet – Thomas Johansson og Anja Lauvdal samt nye bekjentskaper for meg som gitaristen Anton Toorell og ikke minst vokalisten Mia Marlen Berg, plassert i dronningstolen og med en vilje og evne til å gå steder de færreste ville turt å prøve seg på, så blei dette ei pakke der man satsa på å stole på sine følelser, som det blei sunget, og der man landa fjellstøtt og på et sted man ikke ante noe om for et år siden.

Full pakke

Når så lys og ikke minst lyd, kreert av maestro Tor Breivik – han skaper betingelser som er unike hver gang han er invitert, var på samme nivå som musikken, så var det ikke så mye mer som sto på ønskelista mi. La dette verket modne seg og bli spilt noen ganger, så kommer det til å bli stående som et av de store verkene fra JazZtipendiatvinnerne gjennom tidende.

Like etter krigen fikk moldenserne fantastisk støtte fra svenskene og Svenskebyen blei bygd for den sønderbomba byen. Nå fikk moldenserne, og alle andre, en ny form for svenskehjelp fra de tre gutta i The MaXx – kanskje ikke like viktig, men du verden for et herlig påfyll.

Tack så mytji – som det kanskje heter på svensk/trøndersk!!!!

David Sanborn kanskje ikke så god som før i verden, men Tonen er fortsatt der.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Tonen med stor T

For mange av oss som har levde i stund, så har tonen i altsaksofonen til David Sanborn vært en kjær følgesvenn. Den har vært innholdsrik, vakker, sterk og personlig – og den er det fortsatt.

Vi skal være glade for at Sanborn (72) ikke fulgte rådet til legen som mente at han ikke burde spille noe blåseinstrument fordi han var rammet av polio. Det har nemlig ført til usedvanlige flotte bidrag til musikken til artister som David Bowie, Stevie Wonder, Rolling Stones og en rekke andre megastjerner.

Forrige og eneste gang vi har hatt gleden av å høre Sanborn i 6400 var i 1997 samme med bandet Legends på Romsdalsmuseet. De andre het Eric Clapton, Steve Gadd, Marcus Miller og Joe Sample – stjernelag var vel bare forbokstaven.

Ny versjon

Etter å ha hørt Sanborn i Købehavn i fjor sammen med blant andre Randy Brecker, Mike Stern og Lenny White, var ikke forventningene skyhøye til hans andre Molde-opptreden. Grunnen var at fusionselskapet fra Køben ikke passa han noe særlig lenger. Nå var det heldigvis i en annen setting han hadde tatt Europa-turen denne sommeren og det stemte mye bedre.

Ambisiøs

Sanborn har en usedvanlig ambisiøs måte å uttrykke seg på. Han beveger seg i instrumentets yttergrenser og det var ikke hver gang teknikken satt slik den gjorde i hans velmaktsdager, men stort sett var det godt innafor i den relativt akustiske utgava han presenterte oss for.

Sympatiske Sanborn takka publikum for å holde Moldejazz i live på det nivået festivalen befinner seg, noe han åpenbart syntes veldig om i disse tider der levende musikk står under press fra en rekke kanter. Han begynte også å snakke om Trump, men tok seg i det…..

Musikken bestod blant annet av flere låter skrevet av Sanborns gamle kollega Michael Brecker, Marcus Millers nydelige «Maputo» med en afrikansk vri, en gammel rolig trøckare uten trommer – «All in the Game» – og Roy Hargrove og D´ Angelos «Spanish Joint».

Sammen med et trommer/bass-team fra den aller øverste hylle med Billy Kilson og Ben Williams samt den langt framskredne trombonisten Michael Dease og tangentisten Andy Ezren, ga Sanborn oss en fin tilstandsrapport anno 2018 der han fortalte oss at tonen – den med stor T – intensiteten og personligheten fortsatt er veldig på plass.

Allison Miller´s Boom Tic Boom – herlig og forfriskende.

Foto: Tor Hammerø

Flott og annerledes

Trommeslageren og bandlederen Allison Miller besøkte Molde i fjor med kvinnebandet Woman to Woman. I år var hun tilbake med sin egen gruppe, Boom Tic Boom. Minst like tøft det.

Miller har vært en ledende trommeslager innen flere sjangre en årrekke nå. Hun har jobba med poprock artister som Ani DiFranco og Natalie Merchant og ikke minst i en rekke jazzsettinger. Noe forteller meg uansett at det er sitt eget Boom Tic Boom-band hun trives aller best. Slik hørtes – og så det – i alle fall ut på konserten i Molde.

Sammen med et originalt kremlag bestående av kornettisten Kirk Knuffke, klarinett- og bassklarinettisten Jeff Lederer, den svært spennende og altfor lite hørte pianisten Myra Melford, fiolinisten Jenny Scheinmann og bassisten Todd Sickafoose, tok Miller oss gjennom musikk fra tidligere innspillinger og nye saker som kommer på skive over nyåret.

Her blei vil bydd på alt fra klezmer, via latin til frijazz, blues og svært groovy sekvenser. Strålende solister på alle plasser og spesielt interessant var det å få høre Melford live for aller første gang – hvilken allsidig og personlig pianobegavelse.

Alle fikk sagt det de hadde på hjertet, men innenfor ganske så stramme rammer – Miller hadde lagt opp til en ganske så strukturert seanse, men med masse frihet.

Allison Miller må gjerne gjøre det til en vane å komme tilbake til Molde – ofte!

Donny McCaslin sammen med blant andre Jeff Taylor.

I Bowies fotspor

Kvelden blei avslutta sammen med tenorsaksofonisten Donny McCaslin, David Bowies høyere hånd mot slutten av ikonets liv. Jeg fikk bare med meg de siste låtene av McCaslins nye og originale musikk i nye grenseland mellom rock og jazz – absolutt i Bowies ånd – og skal derfor nøye meg med å si at hans nye musikk og nye band med Jason Lindner på tangenter, Jonathan Moran på elbass, Jeff Taylor på vokal og Nate Wood på trommer, både er fascinerende, sjangersprengde og tøft så det holder.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg