In a Køben State of Mind

Det har alltid vært noe med Køben. Noe som har dratt oss dit. Noe stort. En smak av den store verden liksom. Det at det arrangeres en helt spesiell jazzfestival der skader heller ikke.

For andre året har Copenhagen Jazz Festival blitt den foretrukne start på sommerfestivalene for min del. Fjoråret blei et herlig møte som på alle slags vis frista til gjentakelse og årets treff, som var festivalens 40 års jubileum, blei på ingen måte noen skuffelse. København er enkelt og greit en opplevelse i seg sjøl og sjøl om man bare får med seg en brøkdel av de 1300 konsertene som preger hele byen, så var de dryppene vi fikk med oss nok til – sammen med Køben i seg sjøl – at vi har booka inn begynnelsen av juli neste år også i hjernebarken.

Den danske mastodontfestivalen er ganske så forskjellig fra jazzfestivaler slik vi kjenner dem her hjemme som Kongsberg og Molde. Her er det festival over alt og en rekke småarrangører som gjør det meste sjøl under en stor paraply som heter Copenhagen Jazz Festival. De aller fleste konsertene er gratisarrangementer og det er som de fleste allerede har skjønt mer enn nok å velge i for de fleste smaker.

To You

Mitt første stopp var rett rundt hjørne for hotellet der vi blei tatt godt vare på. Det er forresten alltid konserter rett rundt hjørnet under denne festivalen sjøl om det er en millionby vi snakker om. Ved den flotte og særdeles danske restauranten Puk – hvilket lunt leverposteismørbrød de byr på……- fikk vi stifte bekjentskap med musikken på et legendarisk dansk album som feirer 50 års-jubileum i år: Carsten Meinerts «To You».

Albumet er ukjent for meg, men visstnok et klenodium i Danmark. Bandet bestod av kompet fra skiva med bassisten Henrik Dhyrbye, pianisten Ole Matthiessen og trommeslageren Ole Streenberg pluss «ungkalven» Jesper Løvdal på tenorsaksofon. Det sterkt Coltrane/Sanders-inspirerte musikalske landskapet fikk stor oppmerksomhet den gang for 50 år siden og har så avgjort noe å si oss også nå i 2018. En hyggelig overraskelse var det også at Meinert sjøl dukka opp som gjest med sin sopransaksofon på noen av låtene. Han har nok vært i bedre musikalsk slag tidligere i sitt liv, men uansett var det hyggelig å få hilse på han og når Løvdal tok seg av de solistiske oppgavene på ypperlig vis, så var det likevel i de beste hender.

Kongemøte

Den første kvelden blei tilbragt i royalt tenorsaksofonselskap på klubben/butikken JazzCup – Købens svar på Bare Jazz. Den svenske mesteren Bernt Rosengren (80) og vår egen gigant Knut Riisnæs (72) satte hverandre stevne med et nordisk komp i samme klasse: svenske Hans Backenroth på bass, danske Ben Besiakov på piano og en av Hunndalens aller største sønner, Tom Olstad, på trommer.

Vi snakker fem herrer som ER bebopmusikken og dens avleggere legemliggjort. Her var det ikke satt opp noen settliste – det var heller ikke nødvendig. Disse gutta kan nemlig cirka tusen låter tilsammen og kan hele tida plukka fram det eller den de føler for uten at de skal leiter i tjukke notebunker før man setter i gang; tempo og toneart holder lenge.

Rosengren har vært bedre til beins før i verden, men når han setter saksofonen til leppene så er det fortsatt en sånn styrke, kraft og identitet i det han formidler som gjør at jeg nok en gang slår fast at Rosengren hører hjemme i den ypperste verdenselite når det gjelder dette uttrykket.

Riisnæs låter helt annerledes, men like personlig og hører hjemme i samme liga som Rosengren og de kler hverandre perfekt. Måten de tolka Sonny Rollins-klassikeren «Oleo» på – der straighten blei spilt en kvarttone «feil» – var bare et mange høydepunkt og med et empatisk superkomp i ryggen, så var to timer i slikt selskap strålende påfyll for både kropp og sjel.

Danmarks stolthet

De som tror at det kun er Åge Hareide og Ståle Solbakken av norsk avstamning som har tatt over store danske stoltheter, tar faktisk feil. Birger Carlsen har nemlig sittet i sjefsstolen for Danish Radio Big Band siden 2013 og i år feirer bandet festivalens 40 år med storkonsert. Markeringa kom i form av en heidundrende konsert utendørs på Islands Brygge – de eneste timene regnet meldte sin ankomst i Køben de dagene jeg var der.

Til tross for VM-semifinale og regn, så tok en fulltallig og svært så velvillig storbandmenighet i mot DRBB og de hadde stor grunn til å kose seg i bortimot to timer. Bandet, under ledelse av Nikolai Bøgelund, tok oss gjennom en rekke låter og arrangement som bandet har vært gjennom disse 40 åra. Kollektivet, med norske Erik Eilertsen på trompet og Annette Saxe på trombone, låter så tett, samspilt, emaptisk og groovy som vel tenkelig.

Bandet har en rekke egne solister av meget solid kaliber, men hadde i tillegg for anledninga invitert med seg en rekke gjester. Saksofonister som Jerry Bergonzi og Scott Robinson, pianisten Christian Sands, munnspilleren Mathias Heise – for et supertalent i tradisjonen etter Toots Thielemans – og vokalisten Sinne Eeg var med på å løfte dette til en konsert verdig et verdensband som DRBB – og en slik festival.

Litt norsk også

Tor de Jazz både starta og avslutta sin siste dag på festivalen med konserter med norske innslag. Først starta det hele med et altfor kort innhopp på en garantert hyggelig og intim konsert med vokalisten Birgitte Soojin. Soojin, opprinnelig fra Nøtterøy, har gjort danske av seg etter å ha lagt teologistudiene på hylla og gitt seg jazzen i vold for fullt. Det er i alle fall jeg veldig glad for, og til tross for alt jeg måtte stikke for fort for å rekke neste konsert, så fortalte hun meg nok en gang at hun er en vokalist i standardtradisjonen som vi skal få mye glede av i tiåra som kommer. Sammen med den svenske pianisten Calle Brickman og bassisten Thomas Vang har Soojin et hyggelig lite ensemble som egner seg for stor og intim hygge når som helst og hvor som helst.

Grunnen til at jeg måtte stikke, var en av mange konsertkollisjoner – noe som er helt umulig med 1300 konserter på ti dager.

Jazz Clash – en presentasjon av store deler av jazzens historie – var et møte mellom tre av Danmarks store jazznavn, Benjamin Koppel på altsaksofon, Cæcilie Norby på vokal og selveste Alex Riel på trommer og det amerikanske triumviratet Ralph Alessi på trompet, Uri Caine på piano og Johannes Weidenmueller på bass, samt to dansere og resitatør som bandt det hele sammen, fortalte oss på et flott og originalt vis hva jazzen hadde «utretta» disse 100 årene.

Danserne tilførte ikke noe spesielt for meg, men Norby og unikumet Riel (77), lik hip, smilende og uttrykksfull som noensinne, viste oss at de holder verdensklasse i et repertoar bestående av spennende arrangement av stort sett standardlåter.

Alessi og Caine, som jeg hørte for første gang live, imponerte også kraftig med personlige bidrag og Koppel, som jeg har mistenkt for å være mannen bak det hele, fortjener så avgjort mye mer oppmerksomhet også her hjemme.

Etter å ha fått med meg ekstraomgangene der Kroatia slo England på bar på Fredriksberg, var siste stopp på reisa et heftig møte med Gard Nilssen Acoustic Unity. Sammen med den svenske bassisten Petter Eldh og tenor- og sopransaksofonist André Roligheten, tok trommeslager extraordinaire innen alle slags uttrykk, Skiens store sønn Gard Nilssen, oss med på ei heftig reise basert på låter skrevet av alle tre.

Det er altså en intensitet, en personlighet og vilje og evne til å skape noe sammen, av tre strålende individualister, som fører denne trioen opp på høy internasjonal hylle. Svært høy faktisk.

Dett var dett for i år, men vi lover å være tilbake neste år for mer hygge, mer strålende musikk og flere lune leverposteismørbrød.

Datter av sin mor

De fleste kvinner er vel akkurat det. Når mora heter Dee Dee Bridgewater så betyr det likevel noe spesielt i jazzsammenheng.

China Moses har arva mye etter si mor Dee Dee Bridgewater.

China Moses (40) hadde kanskje ikke så stort valg med et slikt opphav. Med mor som en av vår tids aller største jazzvokalister og entertainere, så var i alle fall sannsynligheten for at det skulle ende der det har endt relativt stor. I alle fall når man er utstyrt med et meget anstendig talent sjøl også.

Moses har så definitivt spilt andrefiolin i forhold til sin mor. Årsaken er forsåvidt åpenbar: sjøl om hun er dyktig både som vokalist og som entertainer, så når hun ikke mora til anklene en gang.

Det opplevde jeg på den første skiva jeg hørte med henne, «Crazy Blues», for seks år siden og bekreftelsen kommer med «Nightintales».

På elleve låter skrevet av Moses sammen med Anthony Marshall, alle i et blues-, standard- og Tin Pan Alley-landskap, framstår hun som en dyktig og helt ok artist med solide røtter i den amerikanske jazztradisjonen – til tross for at hun har bodd store deler av livet i Frankrike – men som likevel ikke har det som skal til for å ta steget opp på øverste hylle.

Med seg har hun en sympatisk trio med ukjente herrer for meg samt diverse gjester og «Nightintales» egner seg sikkert utmerka i en svett klubbsetting, men China Moses evner fortsatt ikke å ta det store steget altså.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

China Moses

Nightintales

MPS/Edel/Naxos Norway

Unike landskap

Bak bandnavnet Morild skjuler det seg en helt spesiell duo – fra Horten. De gir oss helt spesiell musikk også.

Dag Einar Eilertsen og Marius Noss Gundersen i litt andre landskap.

Dag Einar Eilertsen spiller alttrombone og Marius Noss Gundersen trakterer klassisk gitar. De som innbiller seg at det fører til ganske så unike musikalske landskap har helt rett.

Det er ikke vanskelig å høre at Eilertsen og Noss Gundersen har spilt mye sammen – i mange år. De to, i utgangspunktet, umake instrumentene får de to til å klinge usedvanlig vakkert sammen, noe kun langt framskreden musikalitet og stor kunnskap om hverandre og de muligheter og begrensninger som er tilstede i en slik konstellasjon byr på.

Noss Gundersen har skrevet sju og Eilertsen fire låter der ymse aspekter ved den nordiske naturen har vært utgangspunktet. Alt er vakkert må vite med slike tanker i bakhodet og de skaper flotte linjer, klanger og stemninger i sitt særdeles melodiske univers som det er herlig å dykke ned i og bli værende i.

Er det klassisk musikk? Er det jazz? Svaret er ja takk begge deler og spesielt Eilertsen er en framifrå improvisator, mens Noss Gundersen er en ditto premissleverandør.

Musikken er unik og duoen likeså. Det er svært så hyggelig å tilbringe tid sammen med både musikken og Morild.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Morild

Nordic Landscapes

Gvito Records/Musikkoperatørene

Som det swinger!

Pianisten Hank Jones hadde to lillebrødre som oppnådde verdensberømmelse: Elvin og Thad Jones. For mange er likevel Hank den største.

Hank Jones – en av jazzens aller største pianister.

Vi kan vel trygt si at familien Jones, som vokste opp i Pontiac, Michigan, var av den musikalske sorten. Mer elegant, musikalsk og smakfull storebror enn Hank er ikke mulig å finne, noe de vel 1000 innspillingene han bidro på sier alt om. Her får vi møte han på ei liveinnspilling som aldri har vært utgitt tidligere og som er så tidløs at den kunne ha vært spilt inn i morra.

Hank Jones (1918-2010) spilte med «alle» og «alle» ville spille med han. Årsakene er mange og åpenbare. Mer stilsikker og elegant pianist, kompmusikant og solist med full oversikt over alt fra swingperioden til bebopepoken som blei unnfanga etter andre verdenskrig, og som han var en del av, var nemlig ikke mulig å oppdrive. Når han i tillegg visstnok var en usedvanlig hyggelig fella, så var det mest på plass.

Nå har det har seg slik at når disse linjene forfattes, så befinner jeg meg på Copenhagen Jazzfestival – i dronningens by med andre ord. Der er det intet mindre enn hyggelig å oppholde seg og det har også en rekke amerikanske jazzmusikanter ment opp gjennom årene.

Hank Jones var en av dem og et av mange besøk han avla byen fant sted i 1983 – nærmere bestemt den 6. juni. Det får vi altså være med på her og så hyggelig det må ha vært på legendariske Jazzhus Slukefter denne kvelden.

Sammen med sin landsmann Shelly Manne (1920-84) på trommer og den danske toppbassisten Mads Vinding (1948-) gir Jones oss ei rundreise i jazzens standardskatt, i alle slags tempi, som har alt man måtte ønske seg av skjønnhet, spontanitet, melodiøsitet, samspill og empati.

Hank Jones, og de to andre for den sakens skyld, er denne musikken og dette uttrykket og vi skal alle være glade for at vi slipper inn på Slukefter – 35 år etterpå. Dette er nemlig tidløs musikk og er garantert like hip i 2053 også – om 35 år.

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Hank Jones

In Copenhagen – Live at Jazzhus Slukefter 1983

Storyville Records/MusikkLosen

Vakkert og overraskende

Oddgeir Berg Trio. Et helt nytt navn for meg – og helt ny musikk. Slikt som gjør det herlig å være mottaker og opplever.

Oddgeir Berg omringa av Klaus Robert Blomvik og Karl-Joakim Wisløff – og god musikk.

Foto: CF Wesenberg

Det virker altså som om strømmen av ny tilflyt når det gjelder norsk jazz ikke har noen ende. Gjerne for meg – når kvalitet er så god som den viser seg å være også her.

Jeg mener jeg har rimelig godt grep om det som skjer og hvem som er involvert i norsk jazz. Likevel kom pianisten og tangentisten Oddgeir Berg altså ut av det store intet for min del. Hans medsammensvorne, trommeslager Klaus Robert Blomvik og bassist Karl-Joakim Wisløff, har jeg derimot støtt på i flere eleverte sammenhenger. Det gjorde sitt til at forventningene absolutt var tilstede – et godt stykke oppe på skalalen.

Her har de møttes rundt et knippe låter, skrevet av Berg. som blei spilt inn våren for to år siden. Plata blir gitt ut på det tyske selskapet Ozella Music, som også gir ut den svensk/cubansk/tyske-trioen Tingvall Trio. Den har oppnådd stor suksess spesielt nedover i Europa med sin melodiske og vakre triojazz, og det vil ikke forundre meg om musikken på «Before Dawn» vil snakke til mange av de samme menneskene.

Det hevdes at inspirasjonskilder er stilskapere som Herbie Hancock, Keith Jarrett og Horace Silver og fra vår side av dammen, Esbjörn Svensson Trio.

Mye av dette er mulig å begripe, men Berg & Co har så avgjort makta å skape sitt eget vakre, lille univers med klare folkemusikalske overtoner også fra tid til annen.

Alle tre får stor plass underveis og trives åpenbart utmerket sammen. Det er også veldig lett å trives sammen med Oddgeir Berg Trio og musikken deres.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oddgeir Berg Trio

Before Dawn

Ozella Music/MusikkLosen

Tøff ECM-funk

Det er vel ikke akkurat funk stjerneselskapet ECM blir forbundet med, men det sveitsiske Nik Bärtsch´s Ronin gir oss er akkurat det. På sitt hippe vis.

Nik Bärtsch´s Ronin – usedvanlig tøffe saker.

Pianisten Nik Bärtsch (46) har holdt laboratoriet Ronin i gang helt siden 2001. ECM-sjef Manfred Eicher oppdaga originaliteten raskt og siden 2007 har vi fått stadig nye tilstandsrapporter fra klokkelandet. Det ene hippere enn det andre.

Det er nå seks år siden Ronin ga oss det siste livstegnet på cd – dette er det femte på ECM og det åttende totalt. For to år siden kom det et «mellomspill» med bandet Mobile – en helakustisk variant av Ronin. Uansett hvor Bärtsch & Co dukker opp så er det med noe helt eget på kjøreplana.

Årsaka til at Ronin har fått hvile såpass lenge er at Bärtsch har bygd om bandet litt og samtidig ønska å benytte de ukentlige offentlige «øvelsene» på en klubb i Zürich til å utvikle tanken, musikken og konseptet.

Ronin har gått fra å være kvintett til å bli kvartett – perkusjonisten Andi Pupato er borte. Dessuten er elbassist Thomy Jordi ny. Ellers er trommeslager Kaspar Rast og altsaksofonist og bassklarinettist Sha fortsatt svært hjertelig tilstede sammen med sjefen på hovedsakelig piano, men også ymse andre tangenter.

Zen-funk med impulser fra både rituell japansk musikk, moderne klassisk musikk og ikke minst funk er ingredienser som stadig finnes i Ronins nærhet. Her får vi relativt lange, sakteflytende og, akkurat, funky låter som ofte er basert på eldre, originale melodier som har blitt videreutvikla og gitt ny drakt.

«Awase» er japansk og betyr å bevege seg sammen. Det gjør Nik Bärtsch´s Ronin på et tøffere og hippere vis enn noensinne med «Awase».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nik Bärtsch´s Ronin

Awase

ECM/Naxos Norway

Stemma for fremtida

Siril Malmedal Hauge – det er bare å merke seg navnet med en gang. Hun kommer nemlig til å bli værende ei viktig stemme i norsk jazz i mange tiår fremover.

Siril Malmedal Hauge og Jacob Young – en herlig duo.

Foto: Tore Sætre

De dukker opp med ujevne mellomrom. Stemmene som du bare veit vil være med deg og oss og sette preg på musikken vi skal glede oss over og med for så langt frem vi bare kan skue. Siril Malmedal Hauge (25) fra Langevåg på Sunnmøre er ei slik stemme. Her møter vi henne i to duosammenhenger: med gitaristen Jacob Young og med pianisten Alf Hulbækmo.

Malmedal Hauge kommer altså fra øya der "alle" blir musikanter på høyt nivå: Nils Petter Molvær, Brazz Brothers, Kåre Nymark jr, Lena Nymark og Ytre Suløens Jass-ensemble er noen av de ypperlige eksemplene på hva og hvem denne unike øya har frembrakt.

Etter å ha fullført utdannelsen på Jazzlinja i Trondheim, har Malmedal Hauge satt kursen for hovedstaden og stadig nye samarbeidsprosjekter. Vi har møtt henne både i Martin Myhre Olsens MMO-ensemble og i det jazza Prøysen-prosjektet "Lillebror", men jeg har en følelse av at via disse to duoene så får vi høre i stadig større grad hvem hun er anno 2018.

Gitarist Jacob Young, med duoerfaring med sjølvaste Karin Krog fra før på "Where Flamingos Fly", hørte Malmedal Hauge og foreslo raskt at de skulle utforske dette intime formatet. Som sagt så gjort og med originallåter av Young og Bendik Hofseth, Beatles-låta "I Will", Jimi Hendrix-klassikeren "Little Wing" og standardlåter som "Skylark", "So in Love" og "Ballad of the Sad Young Men" – ikke så mange som våga seg på den etter Radka Toneffs endelige versjon – så møter vi en moden, sterk og følsom vokalist og formidler med ei personlig stemme som hilser oss med en overbevisning og trygghet i det hun vil fortelle oss som antyder at hun har mye mer livserfaring enn hun virkelig har.

Gitarspillet til Young kler henne perfekt og han lar henne skinne akkurat som hun skal. Dessuten bidrar Young også med sine stemmebånd – han kan faktisk synge også!

På "Last Things" synger Malmedal Hauge utelukkende på engelsk. For to år siden kom også ei annen duoskive på markedet – "Jeg går og drømmer" – sammen med en annen Jazzlinje-musikant, pianisten Alf Hulbækmo. Den har passert under alle mine radarer til nå, men heldigvis er dette misforholdet nå retta opp i.

Her synger Malmedal Hauge på norsk – på sulisk faktisk – og det er dikt av Nils Yttri, pluss ett hver av de to hovedrolleinnhaverne og "Jeg gikk en tur på stien", som er basisen for låtene Hulbækmo har skrevet.

De to kler hverandre på et nydelig og nedstemt vis i denne melodiske, vakre, skjøre og luftige utflukten og gir oss nok en bekreftelse på at fremtida er her og i de beste hender/stemmer.

Siril Malmedal Hauge – ikke kom å si at du ikke blei advart!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alf Hulbækmo og Siril Malmedal Hauge – gode venner fra Jazzlinja i Trondheim.

Siril Malmedal Hauge – Jacob Young

Last Things

Oslo Session Recordings/Musikkoperatørene

Siril & Alf

Jeg går og drømmer

Athletic Records/lydmuren.no

Fra Cuba med sjel

Pianisten Aruán Ortiz viser oss nå at han er i ferd med å unnfange noe helt eget.

Aruán Ortiz med Brad Jones og Chad Taylor – en unik trio.

Foto: Michelle Ettlin

Aruán Ortiz (44) fra Cuba, men bosatt i New York, har ved flere anledninger, blant annet sammen med den norske vokalisten Grete Skarpeid, fortalt oss at han er på vei mot det ypperste tetsjiktet i jazzverdenen. Denne liveskiva er kanskje den beste bekreftelsen så langt.

Ortiz har jobba med «alle» – Don Byron, Greg Osby, Wallace Roney og Esperanza Spalding er bare en håndfull av dem som har benytta seg av pianovirtuosens tjenester. Likevel trives han kanskje aller best med egen musikk, egne band ellers helt aleine. Både på trio og solo har han stått frem de seineste åra og det er hevet over tvil at det er ei helt spesiell pianostemme vi har med å gjøre.

Trio ser kanskje ut til å være hans foretrukne format og på denne konserten i Zürich i Sveits den 26. november 2016, får vi hilse på en helt ny trio som avslutta en to ukers turné med en strålende hilsen til publikum i salen – og til oss.

Sammen med bassist Brad Jones og trommeslager og mbira-spiller Chad Taylor, som blant har jobba mye med både Ingebrigt Håker Flaten og Håvard Wiik, tar Ortiz oss med på ei rundreise som inneholder en 34 minutters «gjennomgang» av to komposisjoner han skrev for lenge siden og som de finner stadig nye innfallsvinkler til, en bassimprovisasjon, en Chopin-etyde, en Ornette Coleman-låt samt standardlåta «Alone Together» som etterrett.

Ortiz hadde et nært personlig og musikalsk forhold til legenden Muhal Richard Abrams (1930-2017). Hans tankegods og musikalske innfallsvinkler er helt tydelig en del av Ortiz´ måte å tenke på også, men han inkorporerer også sjølsagt sine cubanske røtter. Det har ført til et ganske så unikt og dermed personlig triospråk der Ortiz sitt virtuose, rytmisk komplekse, men hele tida melodiøse uttrykk er en sann fryd å dukke ned i. Det er mulig å skjønne den varme applausen fra det sveitsiske publikummet godt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aruán Ortiz Trio

Live in Zürich

Intakt Records/Naxos Norway

Full funkfest

Mer funky «oppvarmer» til Van Morrison enn Stanley Clarke Band er det vanskelig å forestille seg. Superbassisten er nemlig på plass i Molde om noen dager.

Stanley Clarke sammen med Quincy Jones og tangentgutta i Montreux for noen dager siden.

Stanley Clarke (67) er ikke blant dem som renner ned dørene på Moldejazz. Det er nemlig 46 år siden forrige gang Clarke inntok 6400 – da som 21-årig supertalent i Chick Coreas legendariske band Return to Forever. Siden den gang har han lagt musikkverdenen for sine føtter både som straight akustisk jazzbassist og som superfunky elbassist.

Både som sjef, som svært ettertrakta sidemann og som produsent har Clarke vært på toppen av lista helt siden han besøkte Molde i 1972. I perioder har han forsvunnet fra scena som utøvende musikant og tilbragt tida i studio som film- og tv-komponist og produsent. Heldigvis har det utadvendte genet til Clarke alltid vært så sterkt at han har hatt lyst å komme ut til sitt store publikum igjen med ujevne mellomrom og nå står endelig Molde på reiseruta igjen!

Det Clarke har lyst å formidle til oss nå er nok en livsbejaende utgave av seg sjøl. Den straighte jazzbassisten får nok i stor grad hvile – her er det funksjefen med elbassen som får styre i alle fall basert på «The Message». Sammen med de to unge og genierklærte tangentvirtuosene Beka Gochiashvili, opprinnelig fra Georgia, og Cameron Graves, en av grunnleggerne av West Coast Get Down-«bevegelsen» rundt Kendrick Lamar og Kamasi Washington, og trommeslageren Mike Mitchell, som blir erstatta av Shariq Tucker på turneen, tar Clarke oss nemlig med på en funkutflukt som garantert vil få fart publikum på Museet.

På skiva har Clarke invitert med seg en rekke gjester, både blåsere, vokalister og rappere. Det sier en hel del om at han at han er av typen tidløs musikant som mer enn gjerne snakker til stadig nye generasjoner musikkelskere. Det er så absolutt mest funk og tildels pop på årets visittkort fra giganten, bokstavelig talt, Stanley Clarke. Likevel gir han oss også en straight triojazzlåt og Bachs «Cello Suite 1» – preludiumet – på solobass slik bare han kan trylle det fram.

De mange som har sikra seg billett til dobbeltkonserten med Clarke og Van Morrison, har garantert mye å glede seg til. «The Message» forteller oss i alle fall om en Stanley Clarke i storform.

The Stanley Clarke Band

The Message

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Velkommen til gjesteværelset

Ut av det store intet – for min del – dukker Augur Ensemble opp. Kvintetten har beboere fra Norge, Sveits og Sverige og har noe unikt å melde.

Augur Ensemble gir oss grenseløs kammerjazz.

Foto: Ramòn Giger

Med Eirik Dørsdal fra Norge på trompet, Anni Elif Egecioglu på cello og vokal og Jon Fält fra Sverige på trommer og Kaspar von Grünigen på bass og Fabian M. Mueller fra Sveits på piano, så gir Augur Ensemble oss original kammerjazz med mye personlighet i seg.

Til tross for at Augur Ensemble, som sveitserne von Grünigen og Mueller tok initiativet til, har eksistert siden 2011, så er dette mitt første møte med kvintetten. De har gitt ut ei skive tidligere, "The Daily Unknown" i 2013, der også den norske trommeslageren Øyvind Hegg-Lunde var en del av truppen.

Bedre seint enn aldri er jo et godt, gammelt uttrykk og nå har endelig våre veier krysset hverandre. Med ei ganske så spesiell instrumentering, der Egecioglu sin cello og stemme setter en ekstra spiss på uttrykket, møter Augur Ensemble oss med et kammermusikalsk uttrykk der komposisjonene til alle, bortsett fra den framifrå trommeslageren Jon Fält, tar oss med til et univers der komposisjoner, arrangement og improvisasjon spiller like viktige roller.

De fem kler hverandre og musikken på et herlig vis og for oss her hjemme er det spesielt hyggelig å høre at vi har nok ei flott trompetstemme blant oss i 34 år unge Eirik Dørsdal fra Risør.

Ekskursjonen som "Gästezimmer" tar oss med på, er av den relativt stille, ettertenksomme, melodiske, søkende og luftige typen der alle får tid og rom til å komme med det de har på hjertet. Det er vakker og original musikk som man skal og bør ta seg tid til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Augur Ensemble

Gästezimmer

NORCD/Musikkoperatørene