Det tyske plateselskapet ACT har satt sammen ei samling med groovy låter for seine kvelder og heite dansegulv – med god norsk hjelp.

Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud er noen av de norske grooooverne.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

ACT har en svært så sammensatt katalog med jazz i bånn, men med masse soul, blues og funk på plass også. For to år siden ga de ut ei samling med låter godt egna for avslapping – nå er det heitere omgivelser som blir prioritert. Her grooooves det – kanskje spesielt mynta på eleverte dansegulv, men det går så absolutt an å nyte musikken med en kald en skuende utover sommerhimmelen også.

Jeg er faktisk så heldig at jeg kan skue over fjorden i Oslo nesten helt hjem til Solveig Slettahjell og hun er en av dem som bidrar her sammen med Knut Reiersrud og In the Country med «Holy Joe». Et av høydepunktene faktisk.

Beste Reiersrud er også representert med ei låt til: salige Mighty Sam McClain med si flotte, store og sterke stemme sammen med et norsk kremlag bestående av Bjørn Holm, David Wallumrød og Nikolai Hængsle Eilertsen gjør «I Wish I Had a Girl Like You» som bare han og de kunne det.

Ellers dukker groovemester Bernard Purdie opp sammen med WDR Big Band på souljazzklassikeren «Moanin´", Torsten Goods og Ida Sand i duett på U2-låta «When Love Comes to Town», mer svensk med Viktoria Tolstoy, Nils Landgren og Magnus Lindgren, den sør-koreanske vokalstjerna Youn Sun Nah gjør Paul Simons «She Moves On» med Marc Ribot og Muriel Zoe gir oss Steely Dans «Rikki Don´t Lose that Number», mens partyet blir avslutta med Randy Breckers versjon av Lee Morgans klassiker «The Sidewinder» og Pete Yorks «Groovin´ for Basie».

Egentlig er dette bare ei bra spilleliste som ACT har satt sammen for de av oss som ikke orker å lage slike lister sjøl. Her finnes det absolutt ikke noe nytt, men hyggefaktoren er likevel stor. Ut i det blå havner vi uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Diverse artister

Fahrt ins Blaue II

ACT/Musikkoperatørene

Karin Okkenhaug har vært en tro koretjener for en rekke store norske artister i en årrekke. Nå får hun stå lengst fremme. Det var på høy tid.

Karin Okkenhaug har mye flott på hjertet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det skulle altså ta rundt 40 år før Karin Okkenhaug fikk sjansen til virkelig å fortelle oss hvem hun var både som låtskriver og vokalist. Veldig mange i bransjen, blant andre Jarle Bernhoft, Dance with a Stranger, Lisa Nilsson, Maria Mena og Knut Anders Sørum har visst det lenge – de og mange flere har nemlig benytta Okkenhaugs utsøkte stemmekvaliteter i koresammenheng en rekke ganger.

Det finnes sikkert mange historier om bakmennesker i musikkbransjen som hadde håpet å få sjansen sjøl. Noen ganger har de lykkes også, men som oftest har de blitt værende der bak. Heldigvis skjønte Christer Falck & Co at i tilfellet Karin Okkenhaug at her måtte noe gjøres.

Okkenhaug satt på en herlig haug med låter og tekster hun hadde skrevet sjøl og når ingen ringere enn Anders Engen tok på seg produsentansvaret, så lå mye til rette for at dette skulle bli noe litt utenom det vanlige.

Okkenhaug har ei varm og tiltalende stemme og hun er en flink historieforteller med sine norske tekster. Dette er personlig og ekte popmusikk i en type singer/songwriter-tradisjon der både soul, funk og jazz er ingredienser som blir putta opp i stuinga.

Når Engen og Falck har henta inn størrelser som Audun Erlien, Bendik Hofseth, Mathias Eick og Knut Anders Sørum, som synger duett på ei låt, så sier det seg nesten sjøl at tonefølget er av den utmerka sorten.

Denne skiva, som er nydelig innramma av vakre bilder tatt av Ellen Lande Gossner, kom ut i vinter, men har blitt liggende til marinering hos meg ei stund. Jeg kan forsikre alle at den er like vakker og passer like utmerket nå når sommeren virkelig er her. Egentlig er jeg ganske sikker på at den egner seg året rundt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karin Okkenhaug

Se det du ser

C+C Records/Musikkoperatørene

Engelskmannen Andy Sheppard er en av klodens ledende saksofonsiter. Det beviser han dobbelt opp – med mange nordmenn involvert.

Andy Sheppard sammen med Michel Benita, Eivind Aarset og Sebastian Rochford – for et band!

Andy Sheppard (61) har gjennom samarbeid med blant andre Gil Evans, Carla Bley og George Russell fortalt oss at han hører hjemme helt der oppe sammen med de aller mest uttrykksfulle nålevende tenor- og sopransaksofonistene – uansett hvor på kloden. Både med sin egen kvartett og og som gjest med Espen Eriksen Trio bekrefter han det – på aller vakreste vis.

Under eget navn har Sheppard vært ECM-artist i en tiårs tid. Samarbeidet med den franske bassisten Michel Benita går derimot helt tilbake til 80-tallet, mens den skotske trommeslageren Sebastian Rochford, som har gått fra verdens heftigste hårmanke til nada, oppdaga jazzens hemmeligheter hjemme i Aberdeen mange år seinere og det på en konsert med akkurat Sheppard. Vår egen lydmaler par excellence Eivind Aarset på gitar og ymse EDB-maskiner – absolutt ingen likner på hans uttrykk uansett hvor man leter på denne kloden i alle fall – har jobba med Sheppard til og fra i ti år, men har vært fast medlem av kvartetten siden den forrige utgivelsen, «Surrounded by Sea», kom ut i 2014.

Her tar denne særdeles samspilte kvartetten oss med på ei så vakker og søkende reise som nesten vel tenkelig. Det er så mye luft, skjønnhet og tanke i dette uttrykket, der all musikk er skrevet av sjefen bortsett fra tittellåta som brasilianske Renato Teixeira har unnfanga, at det mottakerapparatet som blir værende igjen uberørt etter noen runder med «Romaria», anbefales profesjonell hjelp. Her føres det empatiske samtaler mellom fire likeverdige partnere som det er enn sann fryd å få være deltaker til.

Sheppard har heldigvis tid til andre samarbeidsprosjekter også. Carla Bley, som dessverre måtte avlyse Europa-turneen sin i sommer, er han en fast del av trioen til. I 2016 møtte han også vår egen Espen Eriksen Trio i London og kjemien var på plass umiddelbart. Sheppard sier at han visste fra første gang han hørte pianist Eriksen, trommeslager Andreas Bye og bassist Lars Tormod Jenset at han ville passe perfekt inn i trioens musikalske landskap.

Den følelsen var garantert gjensidig og nå har Eriksen skrevet åtte vakre, luftige og usedvanlig melodiske låter som også har et tydelig slektskap til musikken Sheppard skriver for sitt eget band.

Trioen, som har eksistert siden 2007, er like samspilt som Sheppards band og du verden som den engelske gjesten både passer inn og løfter dette møtet.

Eriksen er en lyriker i ultraklassen og det er fullt forståelig at publikum i 16 land på fire kontinenter gjerne vil ha nye besøk av dem. Om det er med Andy Sheppard som gjest vil de også en ekstra dimensjon til denne flotte musikken – det er det i alle fall mulig å få gjennom denne skiva. Anbefales veldig – begge to.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andy Sheppard som gjest med Espen Eriksen, Andreas Bye og Lars Tormod Jenset – for et møte!

Andy Sheppard Quartet

Romaria

ECM Records/Naxos Norway

Espen Eriksen Trio with Andy Sheppard

Perfectly Unhappy

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Jeg bryter sammen og tilstår: jeg er ingen diktleser. Likevel har jeg nikost meg med dikstsamlingene til Ambjørnsen, Stalsberg og Saabye Christensen.

Lars Saabye Christensen hører hjemme helt der oppe uansett hva han driver med.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Innrømmelse nummer to følger: jeg har blitt frista til å lese disse samlingene mye mer på grunn av hvem som har skrevet dem enn fordi det er diktsamlinger. Uansett motivasjon så har dette tildels vært en stor opplevelse.

Lars Saabye Christensen har vært blant av mine absolutte favorittforfattere i mange tiår – helt siden "Beatles" så dagens lys i 1984. Jeg har lest det meste han har gitt oss siden den gang – inkludert diktsamlingen "Mann for sin katt" og alt kommer inn i sjiktet veldig bra og oppover.

Her har han tatt for seg en av de han ofte løfter frem: de glemte heltene. Egentlig var vel ikke Jimmy Nicol noen helt – han var "bare" vikartrommeslager i Beatles i 13 dager fordi Ringo Starr måtte operere bort mandlene. Ingen hadde hørt om han før disse 13 dagene og ingen har hørt om han siden. Pete Best, den første Beatles-trommeslageren, er jo rene verdensberømtheten i forhold.

Den bortimot ikoniske Dagbladet-fotografen Johan Brun, han som blitza Hjallis i 1952, tok bilder av det som skjedde på og rundt en av konsertene – den i København den 4. juni 1964. De har seinere blitt liggende i en skuff, men av en eller annen merksnodig årsak dukka de opp igjen. Møtet mellom disse bildene og Saabye Christensens små, inderlige, ektefølte og stramme dikt, der Jimmy Nicol får et liv, er intet mindre enn ei fantastisk reise.

Lars Saabye Christensen har en unik evne til å se mennesker og til å løfte dem opp og frem og "En blues for Jimmy Nicol" har blitt nok et smykke av en hilsen fra en av de aller største til en av de glemte – som egentlig aldri blei huska.

Saabye Christensen og Tom Stalsberg, også han med en helt spesiell og morsom penn som mange har blitt kjent med gjennom Dagbladet, har samarbeida mye med Buicken-prosjektet. Det er absolutt ingen grunn til å bli overraska over at Stalsberg er å finne sammen med de store – i tillegg til å være en usedvanlig trivelig fyr, så er han en historieforteller av rang.

Stalsberg og Ambjørnsen, som jeg kjenner gjennom Elling-universet og i liten grad fra poesiens verden – jeg er som sagt ingen diktleser, har reist landet rundt med sin poesi. Her gir de oss ei flott samling der diktene blir "framført" av Elling og Alfons Jørgensen.

De skuer tilbake på liv som har vært, på liv som ikke blei – drømmer om ei eventuell framtid driter de stort sett i. Det gjør de med helt personlige stemmer og med masse humor. Min intellektuelle kapasitet strekker ikke til hele veien, det er altså ikke alt jeg skjønner, men det er vel kanskje like greit? Jeg koser meg uansett masse med denne samlinga også og anbefaler begge som utmerket sommerlektyre på et svaberg eller innendørs hvis det er alternativet.

Ingvar Asbjørnsen og Tom Stalsberg har begge helt spesielle stemmer.

Johan Brun er enkelt og greit en legendarisk fotograf.

Lars Saabye Christensen – Johan Brun

En blues for Jimmy Nicol

Cappelen Damm

Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg

Leilighetsdikt for hjemløse

Cappelen Damm

Paolo Vinaccia har gjort mangt og mye for å løfte musikken til andre artister. Endelig var det klart for hans egen musikk og beskjed også.

Paolo Vinaccia på hjemmebane.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Paolo – han er en av de vi har lov å være på fornavn med – er som de fleste av oss noe helt for seg sjøl. Paolo er det i større grad enn de fleste.

Det er ingen hemmelighet at Paolo Vinaccia (64) har slitt med helseproblemer i mange år nå. På Ullevål sjukehus kalles han bare for mirakelmannen og han har åpenbart en egen evne til å lure kreftsjukdommen. Akkurat som han har en egen evne til å skape noe unikt for andre musikanter, for oss og for seg sjøl.

Den 12. august 2015 fikk Paolo muligheten av Oslo Jazzfestival til å framføre sitt eget storverk, "Dommedag ifølge Paulus", et verk han hadde jobba med lenge sammen med Audun Aschim Steffensen. Ideen, scriptet og konseptet var Paolos, men fantastisk gode krefter som Eivind Aarset på gitar, Det Norske Solistkor under ledelse av Grete Pedersen, som også spiller orgel, Erlend Mikael Sæverud på multimedia og video, Tord Knudsen på lys og David Solheim på live lyd, førte til at opplevelsen for oss som hadde gleden av å være tilstede i Oslo Domkirke, var intet mindre enn voldsom.

Paolo hadde tatt utgangspunkt i sitt eget liv og møter han hadde blitt en del av gjennom sin sjukdomshistorie. På video får vi møte sterke vitnesbyrd fra en rekke mennesker som er/var ramma av kreft og hvilke tanker de hadde gjort seg. Dette hadde Paolo ramma inn med musikk, lys og videoeffekter på et vis man aldri vil glemme. Et lite minus var at et videoklipp med kvinners situasjon under IS også var en del av det hele. For meg blei det malplassert – Paolo skulle ha reindyrka ideen sin 100%.

Det å sette opp dette enorme verket er sjølsagt et enormt løft på mange vis. Derfor er det fantastisk flott at ustoppelige Christer Falck nå har gitt ut konserten både på cd og dvd. Opplevelsen nå nesten tre år seinere er minst like sterk – og det er sterkt å tenke på at vi fortsatt har Paolo med oss. Sterkere enn noen gang! Forza Paolo!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paolo Vinaccia

Dommedag ifølge Paulus

C+C Records/Musikkoperatørene