Arild Anderen er av den ustoppelige sorten – og takk for det! Her viser han fram en helt fersk trio og som det aller meste Andersen tar borti, så er dette også gull.

Arild Andersen omgitt av Helge Lien og Gard Nilssen – en ny topptrio er unnfanga.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For tre år siden bestemte de tyske jazzmagasinet Jazz thing seg for å hylle noen av de europeiske jazzmusikantene som har markert seg mest fordelaktig gjennom flere tiår og som har gjort seg fortjent til en tilnærma legendestatus. Det har så langt ført til brei redaksjonell omtale i magasinet, en konsert i Tyskland og en cd henta fra konserten. Vår egen basshelt Arild Andersen har på alle vis oppfylt "kravene" og den 15. april sto han på scena i Gütersloh foran et begeistra publikum.

Andersen har ved flere anledninger vist oss at han kan stå mutters aleine på scena og trollbinde sitt publikum. Ved denne anledninga, der vi kan høre en tydelig stolt Andersen takke for hederen mellom låtene, har han imidlertid invitert med seg to unge og en hel del mer enn lovende kolleger, pianisten Helge Lien og trommeslageren Gard Nilssen. Begge har jobba med Andersen tidligere – Lien som fjerdemann i Andersens faste trio og Nilssen i sjefens Mingus-prosjekt – men såvidt jeg vet er dette første gang de møtes som trio. Det skulle man på ingen måte tro!

Andersen har vært en foregangsmann på så mangt – ikke minst når det gjelder å ta med seg unge musikanter som har vært i stand til å utfordre han. Jon Balke og Pål Thowsen hadde ikke runda 20 da de blei løfta fram på 70-tallet og Tore Brunborg og Nils Petter Molvær var ikke mye eldre da de blei en viktig del av Masqualero på 80-tallet. Lien og Nilssen er en del eldre enn de nevnte, men tankegangen til Andersen er likevel den samme: han vil ha motstand og utfordringer og mye yngre 70-åring enn Arild Andersen finnes vel knapt.

De tre gir oss seks mer eller mindre kjente Andersen-låter i alt fra de vakreste og inderligste ballader som "The Day" og "Dreamhorse" til den kanskje mest groovy og funky Andersen-låta gjennom alle tider, "Outhouse" fra 70-tallet – ei låt som er like hip i dag som den gang. Andersen med sin usedvanlig personlige sound og sin utadvendthet i måten å uttrykke seg på og Lien og Nilssen med sitt trøkk, sin virtuositet og sine nye ideer, er med å gjøre dette til en festkveld av de sjeldne. Helt til slutt blir Andersen intervjua live fra scena og de som vil ha mer av det kan møte opp på Kongsberg om noen uker – det skal jeg sørge for:-)

"The Rose Window" er nok en bekreftelse på hvilken enorm standing Arild Andersen har også utenfor våre egne grenser. Det er også en bekreftelse på hvilken enorm musikant han er på alle slags vis. Vi snakker legende – ferdig snakka.

Arild Andersen

The Rose Window

Intuition/MusikkLosen

Multiinstrumentalistene Kristian Skaarbrevik og Bjørn Thevik har hver for seg – og sammen – tatt oss med til vakre og ettertenksomme steder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kristian Skaarbrevik og Bjørn Thevik tar oss med til steder de færreste av oss har vært på tidligere.

"MRST" er en av de mest spesielle, men samtidig fascinerende utgivelsene som har kommet min vei den siste tida. Gitaristen, synthoperatøren, elektronikeren, pianisten – og en hel del annet – blant annet naturopptakeren, Kristian Skaarbrevik, har laga de fire første spora. kun på et av dem har han fått hjelp – på vokal.

Bjørn Thevik, i utgangspunktet bassist, har laga tre låter og gjør alt aleine. Det gjør han på moog, modulær synth og også han med naturoppatak som enn viktig ingrediens. Sånn sett har de to altså ingenting med hverandre å gjøre, men det har de likevel og det hører absolutt hjemme at dette har blitt én utgivelse – de to og deres musikk utfyller hverandre på et utfordrende og interessant vis.

Hva slags musikk er det så de to har skapt? Si det – de henter i alle fall inspirasjon fra en rekke kilder som for eksempel jazz, impro, samtidsmusikk og rytmisk elektronisk musikk og skaper lydlandskap de er helt aleine om og som beveger seg og oss på et unikt vis.

På meg funker begges musikk som en slags drømmeinvitasjon der den åpner for en rekke assosiasjoner og annerledes vinklinger enn de jeg er vant til.

Både Kristian Skaarbrevik og Bjørn Thevik er åpne og søkende sjeler med mye på hjertet. Her får de ut mye av det og det er ustoppelig spennende å være med på ekskursjonene deres.

Kristian Skaarbrevik – Bjørn Thevik

MRST

Atterklang/Musikkoperatørene

Den amerikanske trompeteren Dominick Farinacci er et nytt navn i mi bok. Han har mye å fare med, men må det gjøres med ei slik innpakning da?

Jeg ønsker meg mer fra Dominick Farinacci neste gang.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

33 år unge Dominick Farinacci kommer fra Cleveland i Ohio. Det gjør også produsent i superklassen Tommy LiPuma. Det er 46 år mellom dem i alder, men hvis du er ute etter å selge skiver så er så avgjort LiPuma en å alliere seg med uansett. Mannen har stått bak 35 gull- eller platinum utgivelser, 33 Grammy-nominasjoner og 3 Grammy-priser med artister som Barbra Streisand, Miles Davis, George Benson og Diana Krall – han veit hva han holder på med.

Farinacci har blitt oppdaga av andre trompetstorheter som Wynton Marsalis for lenge siden. Det er absolutt ingen tvil om hans kvaliteter som instrumentalist og han er i besittelse av en mjuk og varm tone i hornet sitt. Men likevel….

LiPuma, og sikkert også Farinacci, har plukka fram låter av artister som Tom Waits, The Gypsy Kings, Horace Silver og Dianne Reeves – samt noen originalkomposisjoner – og pakka det inn så motstandsløst og kjedelig som vel tenkelig. Er det mulig med hjelp fra folk som Steve Gadd, Larry Goldings, Christian McBride og Jacob Collier kan du spørre og svaret er altså ja.

Jeg møter gjerne Dominick Farinacci igjen – han er utvilsomt en trompeter med masse potensial. Da ønsker jeg å møte en Farinacci som ønsker å melde noe med substans – han har det helt sikkert på lager et sted.

Dominick Farinacci

Short Stories

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Når man hører navnene Nymark og Molvær, så tenker man ofte i jazzsamenheng på de strålende trompeterne Kåre og Nils Petter. Denne gangen er det Lena og Jens Arne det handler om og det holder mer enn lenge det!

Lena Nymark og Jens Arne Molvær sliter ikke med generasjonsmotsetninger akkurat.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Foto: Aslak Molvær

Jeg skammer meg ikke for det, men nok en gang må jeg nevne øya Sula når navnene Molvær og Nymark er involvert. Siden Sula, like utenfor Ålesund, må være den mest musikalske øya i kongeriket, så faller det nemlig både naturlig og riktig. Med "Utrøna", som betyr sjøbris eller solgangsbris på sunnmørsk, har den utmerkede vokalisten Lena Nymark (35) – faren hennes er søskenbarnet til Kåre – og Sulas Gandalf, som Lena kaller han, Jens Arne Molvær (75) på klarinett og tenorsaksofon – far til Nils Petter, gitt oss en herlig tilstandsrapport fra øya med kjente låter fra store deler av jazzhistoria med tekster på norsk – ofte oversatt og gjendikta av far Molvær.

Nymark, som har studert på Norges Musikkhøgskole og jobba med folk som Hanne Hukkelberg og Terje Isungset og som ga oss den flotte debutskiva "Beautiful Silence" for to år siden, har flytta tilbake til Sula og heldigvis fått i gang et fruktbart samarbeid med mannen som har betydd enormt mye for veldig mange både på Sula og i resten av landet, spesielt gjennom sitt engasjement i og bidrag til Ytre Suløens Jass Ensemble.

Her har de samla seg rundt et repertoar med låter som "Smile", "Waltz for Debby", "Autumn Leaves", "Somewhere over the Rainbow" og "What Are You Doing the Rest of Your Life?", men med tekster utelukkende på norsk. Nymark synger vakkert og ekte på sunnmørsk/nynorsk og får empatisk og flott tonefølge av Molvær og den argentinsk/norske trommeslageren Carlos Alberici, pianisten Askjell Molvær – lillebroren til Jens Arne – og bassisten Lars Martin Vik.

"Utrøna" er en herlig og flott bekreftelse på både hvem og hva Lena Nymark, Jens Arne Molvær og Norges viktigste musikkøy, Sula, er. Her er det mye livsvisdom med referanser både til sjø, fjell, fjord, vind, barndom, eldring og kjærlighet – sjølve livet altså.

Lena Nymark – Jens Arne Molvær

Utrøna

New Field Music/Musikkoperatørene

De som har vært utsatt for Fire! Orchestra, glemmer det aldri. Mange har blitt avhengige av denne unike musikalske organismen og jeg bryter sammen og tilstår: jeg er en av dem. Mer enn noen gang faktisk.

Fire! Orchestra i et stille øyeblikk. De finnes, men de er ikke i flertall.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I 2009 dukka det opp en trio jeg aldri hadde hørt maken til tidligere, nemlig svenske Fire! Bassisten Johan Berthling, saksofonisten Mats Gustafsson og trommeslageren Andreas Werliin hadde funnet sammen til noe verden ikke hadde opplevd tidligere. De tok med seg impulser fra hvor det enn var i den musikalske floraen og miksa det med en solid porsjon impro og som vanlig hadde Rune Kristoffersen i Rune Grammofon øre for nok en nyskapning og har nå gitt ut den svenske trioen ved fem anledninger.

Når Mats Gustafsson er involvert så finnes det vanligvis ikke så mange grenser. Umeås store sønn lar seg heldigvis sjelden stoppe og da ideen dukka opp rundt 2012 om å lage et stooooooort Fire!, så Gustafsson & Co høyst sannsynlig bar mulighetene og ikke problemene. De kontakta nærmere 30 av sine "nærmeste" musikalske venner og noe forteller meg at de aller, aller fleste takka ja – de ville være med på galskapen!

Etter en del jobber ga Fire! Orchestra oss live-innspillinga "Exit" i 2013. Året etter kom "Enter" og nå, etter at vi fikk "She Sleeps, She Sleeps" med trioen tidligere i år, er det altså klart for Fire! Orchestras kanskje heftigste og mest funky utblåsning til nå: "Ritual".

Vokalistene Sofia Jernberg og Mariam Wallentin tar for seg tekster av lyrikeren Erik Lindegren og musikken, som er komponert av triomedlemmene og Wallentin, er en blanding av urfunky, fri, søkende toneganger og så sjangerutslettende som vel tenkelig, men samtidig basert på improfundamentet som hele tida har ligget i ryggmargen til de tre.

Fortsatt består bandet av kremen av svenske musikanter fra en rekke utspring og band som trombonisten Mats Äleklint, tubaisten Per Åke Holmlander, saksofonistene Anna Högberg, Per "Texas" Johansson og Jonas Kullhammar – pluss danskene Lotte Anker og Mette Rasmussen – tangentisten Martin Hederos. Harald og Sonja har sendt hornisten Hild Sofie Tafjord som sin representant.

Savnes det funky trøkk i uante mengder og det gjort på et unikt vis, så anbefales Fire! Orchestra mer enn noen gang. Urtøft – intet mindre!

Fire!Orchestra

Ritual

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Jazz med større J enn det Bill Charlap Trio serverer er nesten ikke mulig å finne på bygdene nå til dags.

Med Manhattan som kulisse serverer Bill Charlap Trio så hardtswingende og groovy bebopbasert jazz som vel tenkelig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I fjor høst kom ikonet Tony Bennett med "The Silver Lining – The Music of Jerome Kern" i svært tett samarbeid med pianisten Bill Charlap. Noe forteller meg at den solgte i noe som likner på millionopplag og det fullt fortjent. Nå kommer Charlap med "oppfølgeren" "Notes from New York", men denne gangen uten Bennett, men med sine faste og langvarige triomedlemmer Kenny og Peter Washington på trommer og bass. Den kommer ikke til å selge i nærheten av fjorårets utflukt med Bennett, til tross for at kvaliteten er like høy.

Årsaken til at salget ikke vil bli det samme er jo åpenbar – her er ikke Bennett til stede. Ei instrumentalskive uten et vokalikon snakker ikke til så mange – slik er det bare. Når det er sagt så får vi her vite så tydelig som mulig hvorfor Bennett spurte akkurat Charlap, og herrene Washington også for den sakens skyld, om å bli med på fjorårets Kern-hyllest.

Vi snakker nemlig om en av klodens aller mest smakfulle pianister med base i The Great American Songbook. Det har Charlap (49), som forøvrig er gift med en annen pianist i samme klasse, Renee Rosnes, fortalt oss med en rekke trioinnspillinger tidligere. Det er altså så inderlig, ekte og – nok en gang og i mangel av et bedre ord – smakfullt det Charlap foretar seg sammen med sine musikalske siamesiske tvillinger, mistrene Washington som ikke er i slekt, at det bare er å nyte fra ende til annen.

Charlap skal være en av i de jazzverdenen som har størst oversikt over den amerikanske sangskatten – han kan visstnok det som er av låter – og her gir han oss ni mer eller mindre kjente melodier som "I´ll Remember April", "A Sleepin´Bee", Thad Jones´ "Little Rascal on a Rock" samt en nydelig og akk så saaaaakte soloversjon av "On the Sunny Side of the Street".

Bedre tradisjonell og tidløs triojazz enn det det vi blir servert på "Notes from New York" er ikke mulig å ønske seg – sånn er det med den saken.

Bill Charlap Trio

Notes from New York

Impulse!/Universal

Mongrel betyr bastard eller blandingsrase og med det i bakhodet er det lett å påstå at Mongrel er å foretrekke. Denne bastardmusikken er nemlig av det ypperlige slaget.

Mongrel med Ayumi Tanaka, Stian Andreas Egeland Andersen, Thomas Husmo Litleskare og Tore Flatjord er en kvartett med mye originalt på lager.

Høsten 2014 kom debuten til kvartetten Mongrel, "Taskenspill". I mine ører etablerte både kollektivet og alle fire individuelt seg som noe og noen av de mest spennende unge musikantene kongeriket hadde frambrakt på lang tid. Det var derfor med store forventninger jeg ga meg i kast med oppfølgeren, "Thick as Thieves", innspilt i Losens eget studio i Spania i fjor høst. La det være klart med en gang: alle forventninger og vel så det har blitt innfridd.

Som sist består Mongrel av bassist Stian Andreas Egeland Andersen – fra Stavanger, trommeslager Tore Flatjord – fra Nannestad og trompeter Thomas Husmo Litleskare – fra Trondheim. Svenske Johan Lindvall har overlatt pianokrakken til japanske Ayumi Tanaka, men fellesnevneren er uansett for alles del Norges Musikkhøgskole i Oslo.

Åtte av de ni låtene er skrevet av enten Egeland Andersen eller Husmo Litleskare, mens den siste er kollektivt unnfanga. Hele veien makter Mongrel å kombinere sine inspirasjonskilder fra det moderne, akustiske landskapet helt fra det amerikanske 60-tallet via et slags søkende nordisk-ECMsk klangbilde sammen med noe de er helt aleine om.

Det er en ro og vilje til å finne fram til noe sammen her som er unik. Her blir egoene lagt til side, samtidig som alle får vist seg fram, på et vis som forteller oss om en modenhet av sjeldent kaliber. Ro og oversikt kombinert med masse kollektiv energi er ofte en suveren oppskrift og den følger Mongrel fra start til mål. Mye kunne vært sagt om hver enkelt her – alle er strålende solister allerede – men først og fremst er det kollektivet Mongrel som tiltaler meg også denne gangen.

Mongrel

Thick as Thieves

Losen Records/MusikkLosen

Nå er det på høy tid at mange får opp ørene for Ingvild Koksvik. Grunnen er enkelt og greit at hun synger så uendelig vakkert og ikke minst uhyre personlig.

Ingvild Koksvik – lytt og nyt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har stifta bekjentskap med Ingvild Koksvik tidligere – da med duoen Orvilsk! Der sang hun tekster av Ernst Orvil sammen med tangentektemannen Lars Jakob Rudjord. Det tok kun kort tid å oppfatte at hun hadde ei stemme det var lett å bli forført av. Det er nå hele seks år siden og det er godt, svært godt faktisk, å få gjenoppfriska møtet Koksvik og med "Og sangen kom fra havet" bekrefter hun på alle vis førsteinntrykket. Her har hun skrevet alle tekstene sjøl og nesten alle melodiene også – Rudjord har bidratt på tre av dem.

Koksvik er bosatt på Lista – det vil si så langt sør du kommer i landet. Det betyr igjen at hun, til tross for at hun egentlig kommer fra Lørenskog, har et nært og sterkt forhold til havet, slik alle som enten er oppvokst eller bor der har. Som hun synger: "Jeg kommer ikke herfra, men jeg er hjemme nå".

Havet byr på så mye: lengsel, styrke, savn, kjærlighet, håp, drømmer. Alt dette og mere til har Koksvik greid å beskrive i tekstene sine og hun formidler dem på et vakkert og usedvanlig personlig vis. Hun har ei lys, inderlig og sterk stemme som bærer veldig godt.

Innspillinga er gjort så langt borte fra den bløde kyststribe som vel tenkelig – i New York. Koksvik har nemlig blitt "oppdaga" og hennes agent over there henta henne over dammen for at hun kunne få gjøre denne innspillinga med nye musikanter og ny inspirasjon. Rudjord spiller fortsatt ei sentral rolle, men produsent og trommeslager Joel Hamilton (Elvis Cotello, Black Keys, Tom Waits) har også henta inn et kremlag av NY-musikanter som gitaristen Marc Ribot, også han med Tom Waits- og masse alternativ jazzbakgrunn, til å kle de vakre, nesten sfæriske melodiene til Koksvik.

Det er godt å dukke ned i Ingvild Koksviks nesten drømmeaktige verden. Hun har historier å fortelle og hun har evnen til å fortelle dem – inderlig og sterkt. Når så tekstene er omfavna av dette vakre pop/vise/jazz-landskapet i tillegg så har Ingvild Koksvik tatt seg inn i mitt sanseapparat for å bli der værende vil jeg håpe.

Ingvild Koksvik

Og sangen kom fra havet

Fyrlyd Records/digerdistro.no

Når tangentsjef Jeff Lorber byr opp til fest så veit vi stort sett hva vi får. Også denne gangen får vi mer av det samme og de som liker vestkystfusion har nok en gang mye å glede seg til.

Jeff Lorber med blant andre Jimmy Haslip på elbass er like funky som han alltid har vært.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeff Lorber er en utmerka tangentmann, komponist og bandleder som aldri har slått skikkelig gjennom her hjemme. Årsaken er garantert ikke hans kvaliteter på de nevnte områdene – de holder nemlig mer enn lenge nok. Grunnen er nok mer at sjangeren Lorber har sverga til gjennom mange år aldri har blitt "godtatt" i de musikkpolitisk riktige kretsene. Det vil ikke skje denne gangen heller, men de som digger denne formen for fusion vil garantert juble – nok en gang!

Mange opplever musikken til Lorber som glatt. Jeg gjør ikke det, men jeg opplever den heller ikke som særlig utfordrende. Han er tilhenger av den gode melodien og det er lett å bli med på ferden – låtene sitter i bakhodet etter første gjennomlytt for å si det sånn. Det er også mange som kaller slik musikk for instrumental pop, men jeg mener det er jazzkvaliterer i det som blir servert som går langt forbi Kenny G og hans likemenn.

Lorber har med seg den tidligere Yellowjackets-bassisten Jimmy Haslip som et urheftig fundament og ellers bidrar solister som gitaristen Robben Ford, saksofonisten Bob Mintzer og trommeslageren Vinnie Colaiuta -vi snakker på øverste hylle med andre ord.

Sola og sommertemperaturer har begynt å melde seg. Musikken til Jeff Lorber Fusion egner seg egentlig ypperlig i slikt vær. Den varmer ekstra faktisk.

Jeff Lorber Fusion

Step It Up

Heads Up

De kommer fra hele landet og nå er det jazzstudenter fra Oslo og Stavanger som viser seg fram med jazzprogbandet Mothman.

Mothman sparer ikke på kruttet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den ene dagen er det band med utgangspunkt i jazzutdanninga i Kristiansand, den neste er det Oslo eller Trondheim. Nå er det altså Stavanger og jazzlinja ved universitetet der, og Oslo, som viser oss hva de har "skapt". Kvartetten Mothman, som har eksistert helt siden 2010 og som har turnert mye både her hjemme og utenlands, består av bassgitaristen Alexander Hoholm, elpianisten og synthoperatøren Tarjei Lienig, gitaristen Mads Røksund og trommeslageren og perkusjonisten Martin Ulvin og de kommer opprinnelig fra jazzmetropoler som Granvin og Furnes, men Stavanger har altså ført dem sammen til et kollektiv som absolutt har noe eget å melde.

Mothman kaller seg sjøl et jazzprogband og musikken deres forsvarer så absolutt en slik betegnelse. De åtte låtene er kollektivt unnfanga og forteller oss om en gjeng som har henta inspirasjon fra en rekke kilder: rock, impro, straight jazz, støy er noen av kildene som renner meg i hu i møte med musikken. Ofte låter det tøft, hardt, kompromissløst, men likevel melodisk, og de unge herrene viser også at de er svært samspilte og evner å ta i bruk dynamiske virkemidler slik at musikken ikke blir enstonig.

Mothman består av enkeltmusikere med mye på hjertet og som samtidig er et kollektiv med felles retning. Dette har vært mitt første møte med alle sammen, såvidt jeg kan huske, men jeg gleder meg allerede til flere – både med Mothman og sikkert i en rekke andre konstellasjoner også.

Mothman

Mothman

Ulv, Ulv Records/barejazz.no/tigernet.no