Jeg innrømmer det gjerne og lett: jeg har vært avstandsforelska I Highasakite lenge. Nå har vi tilbragt kvalitetstid sammen og jeg kommer ut av anmelderskapet og slår fast at dette er noe så inn i helvete bra.
Det er absolutt ingen grunn til å se verken ned eller bort for Highasakite. Vi snakker nemlig verdensklasse.
Duke Ellington sa det slik det er: det finnes bare to typer musikk, nemlig god og dårlig. Grunnen til at jazz-hertugen blir trukket inn her er at musikken Highasakite har gitt oss helt siden debuten i 2012 med "All that Floats Will Rain" og ikke minst med kjempesuksessen som oppfølgeren "Silent Treatment" førte til fra 2014 og fram til nå, nok i utgangspunktet ligger en meter eller to utafor den musikalske verdenen jeg stort sett befinner meg i. Den kvaliteten og originaliteten Highasakite bringer til torgs gjør likevel sitt til at jeg digger det de har å melde noe så inn i granskauen – jeg mener enkelt og greit at dette er musikk og et band i verdensklasse.
I jazzens veden er det ofte slik at man leiter etter særpreget – The Sound. Det tar liksom bare et ei takt eller knapt nok det å slå fast at det er Jan Garbarek, Stan Getz eller Pat Metheny som spiller. Slik er det definitivt innenfor andre sjangre også og sjøl om jeg ikke har bøttevis med referanser innen Highasakite-gata, så er det åpenbart at bandet og musikken har noe de er helt aleine om. Sjøl om dette er popmusikk av aller ypperste merke, så ser jeg ikke bort fra at bakgrunnen både vokalist og låtunnfanger Ingrid Helene Håvik, tangentbehandlerne og vokalistene Marte Eberson og Øystein Skar, gitarist, tubaist, flugabonist og vokalist Kristoffer Lo og trommeslager, perkusjonist og vokalist Trond Bersu har fra jazzens verden, har vært viktig for både evnen og ønsket om å skape sin egen sound.
Håvik er en bortimot fantastisk vokalist med en slags kald/varm måte å uttrykke seg på. Hun er heldigvis miksa så langt fram i lydbildet at det er lett å oppfatte tekstene som har substans langt bortenfor det vi er vant til fra popverdenen – hun har enkelt og greit noe, eller for å si det enda mener korrekt, mye å melde. Lydlandskapet Highasakite har skapt og fortsetter å skape er både intenst, hipt, groovete og usedvanlig tøft. Vi har med fem musikanter å gjøre som er akkurat det: usedvanlig dyktige MUSIKANTER som greier å legge vekk tilstrekkelig av egoene sine til å skape Highasakite-verdenen.
"Camp Echo" har hitlåter som "Someone Who´ll Get It" og "Golden Ticket" som går rett i øret og blir værende i hele kroppen – lenge. Ellers er skiva breddfull av strålende låter med mange lag, du verden for en (pop)komponist Håvik er! Og du verden for et band Highasakite er – jeg skjønner godt at publikum over store deler av kloden er overbegeistra for musikken og bandet. Noe annet ville vært blodig urettferdig – ferdig snakka.
Highasakite
Camp Echo
Propeller Recordings/Musikkoperatørene
