Den amerikanske bassisten Marc Johnson satte seg fast i min bevissthet da jeg hørte han med Bill Evans i Molde noen uker før ikonet gikk bort. Siden har Johnson stadig bekrefta sitt mesterskap – igjen og igjen.
Marc Johnson var kun 24 år gammel da han blei en del av Bill Evans´ siste trio. I august 1980 gjesta trioen Molde og noen uker seinere la Evans ned sin siste akkord. Johnson, som sendte brev til Evans med forespørsel om å få prøvespille for mesteren, hadde fått sitt store ønske oppfylt sjøl om det bare blei med et par år.
Seinere har Johnson vist oss sine framifrå kvaliteter med band som Bass Desires med Peter Erskine, Bill Frisell og John Scofield og sammen med sin kone, den meget dyktige pianisten Eliane Elias. Nå møter han oss som solo-bassist og det kommer ikke som noen bombe at han fikser den rolla også på et heftig vis.
Om det er den tidligere bassisten Manfred Eicher som har en forkjærlighet for dette formatet vites ikke, men det passer i alle fall utmerket inn i ECM-filosofien og katalogen. Johnson, som nå har blitt 68, tar oss med sin store, varme og mørke tone med på en ekskursjon som åpner med Eddie Harris´-klassikeren “Freedom jazz Dance”, følges med nok en klassiker, Miles´ “Nardis”, før Johnson-“hiten” “Sumurai Fly”, der Johnson spiller med og mot seg sjøl på et vakkert og finurlig vis ved hjelp av allehånde tekniske muligheter, og filmmusikken “Love Theme from Spartacus” er den siste før fire Johnson- låter avslutter ballet.
Johnson framstår som en utsøkt melodiker med et budskap. Han trenger ikke å dra frem alle triksa i boka for å imponere, sjøl om han åpenbart er i besittelse av en fantastisk teknikk. Marc Johnson vil fortelle oss historier med bassen og musikken sin og de er alle sammen flotte, varme og interessante.
«Overpass»
ECM/Naxos Norway
