Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Bendik Hofseth legger lista høyt. Med det særdeles ambisiøse fire cders-prosjektet “Forest” er den lagt høyere enn noen gang og heller ikke denne gangen river han. Han går derimot over med god margin.

Bendik Hofseth (59) har hatt og har ei karriere som går i bølger. Talentet og kvaliteten på det han har gitt oss har det aldri vært noen tvil om, men plutselig så har det blitt stille fra han. Når han så melder seg til tjeneste igjen, så tar det sjølsagt bare noen få omdreininger for å slå fast at han befinner seg på det nivået han har skjemt oss bort med. Slik er det også denne gangen – med ikke mindre enn to bevis på det.

Nå har han for sikkerhets skyld satt seg fore å lage en kvadrologi – hvis det er noe som heter det. I alle fall er det fire skiver på kort tid med fellesbetegnelsen “Forest”. Det hele begynte med “Trunks” som så dagens lys på seinsommeren 2020. Nå blir den fulgt opp av “Branches” og “Roots” og siste kapittel blir skrevet med “Leaves” som utgis til høsten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Branches” er kanskje Hofseths flotteste popalbum til dato. Det sier ikke reint lite. Han skriver altså så vakre og inderlige låter og tekster at det hjertet som ikke er i stand til å åpne seg for dem, må være ganske så kaldt. Denne gangen har Hofseth alliert seg med den engelske vokalisten Simon Daltrow, som blant annet har skrevet Grace Jones´ storschlager “Slave to the Rhythm”, og som har ei flott stemme som kler Hofseths univers perfekt.

Dette er ikke noe pophit-album – det er et gjennomført stykke herlig musikk bestående av åtte låter som utgjør en helhet der også vokalist Hofseth “gjester” på to spor og ellers bidrar med sin unike saksofontone, litt piano og programmering. Når så Sidiki Camara (perkusjon), Mats Eilertsen (bass), Helge Iberg (piano), Per Oddvar Johansen (trommer) og Eivind Aarset (gitar) tar seg av det de kan best på et empatisk vis, så kan dette faktisk vise seg seg å bli musikk som vil bli spilt i årevis i denne heimen i alle fall. Sett på “Moonshine”, avslutningssporet, så skjønner du hva jeg mener. Eller du vil aldri skjønne det.

“Roots” er ei annen side av komponisten og musikeren Hofseth, men som Jan Garbarek ordla seg en gang han blei spurt om å beskrive ei ny plate: det er akkurat det samme som før, men helt forskjellig.

Her hyller Hofseth mange av sine avdøde venner og helter som Paolo Vinaccia, Jon Christensen og Nana Vasconcelos samt Fela Kuti, Franz Schubert, John Coltrane, Lyle Mays, John Lennon og Johann Sebastian Bach

Hofseth har fått litt skrivehjelp av Aarset, men det er så avgjort bumerket til Hofseth som preger dette kapitlet også. Her synger kun Hofseth og gjør eller det samme som på “Branches” og med seg har han, i tillegg til Johansen og Aarset, den langt framskredne Engegårdkvartetten – vi snakker strykere som hører hjemme helt der oppe og som har skjønt Hofseths intensjoner til fulle.

Er det pop eller er det jazz eller det klassisk musikk? Jeg har faktisk ikke noe godt svar på det og dessuten så er jeg ikke så veldig opptatt av det heller. “Roots” faller, som alt Hofseth skaper, inn under kategorien god musikk og det holder lenge for meg.

Bendik Hofseth er og har ei unik stemme både som komponist og utøver. Her kan vi bare bukke og takke for to nye fantastiske prov på det.