Kvinner har kommet for å bli – også i jazzen. Med fem medsøstre sammen med seg, ga Cæcilie Norby oss intet mindre enn en herlig aften.
Foto: Francesco Saggio
Etter å ha tilbragt tid sammen med sekstettens debut-cd, «Sisters in Jazz», var det absolutt ingen overraskelse at møtet med den danske vokaldronningen, som denne kvelden viste oss store deler av sin store bredde og høyst personlige uttrykk som vokalformidler, sveitsiske Nicole Johänntgen på altsaksofon, italienske Rita Marcotulli på piano, polske Dorota Piotrowska på trommer, tyske Lisa Wulff på bass og norske Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, blei av både det hyggelige og ikke minst inderlige slaget.
Med et repertoar bestående av noe eget stoff, som Norbys «First Conversation» – en herlig «filosofisk» teskt om hvor våre barn kommer fra, og en rekke låter skrevet av sterke kvinner, blei dette en manifestasjon av kvinnelige styrke på så mange måter.
Om det var Rickie Lee Jones´ – «Easy Money», Ann Ronells – «Willow Weep for Me», Betty Carters – «Droppin´ Things», Joni Mitchells – «Man from Mars» og «Big Yellow Taxi» eller Carole King/Gerry Goffins – «Will You Still Love Me Tomorrow», som blei tolka, så blei det jo gjort med en ekthet og livsbejaenhet som er sjelden å oppleve fra ei scene.
Om det var spesielt å oppleve seks kvinner sammen på ei scene? På mange måter var det det. Både fordi det er uhyre sjeldent, men også fordi empatien de utstrålte både seg i mellom og overfor oss i salen, var av slaget vi aldri – ALDRI – opplever med kun menn på scena.
Kvinner kan, kvinner vil – også som jazzmusikere. Dette bandet hadde vært en umulighet av så mange årsaker for bare noen få år siden. Så fantastisk flott at verden har gått videre – i alle fall på noen områder.
Alle foto: Francesco Saggio
Cæcilie Norby Sisters in Jazz
Victoria Nasjonal Jazzscene, 29. mars 2019
