Den klassiske gitaristen Petter Richter tar oss med inn i et vakkert og inderlig musikalsk landskap.

Jeg kjenner ikke til Musikkhøgskole-læreren og gitaristen Petter Richter (42) fra før. Jeg er heller ikke veldig kjent med musikken han har valgt å dele med oss på dette vakre visittkortet. Det gjør sånn sett ingen verdens ting – det Richter formidler er nemlig så flott og så tidløst som vel tenkelig.

Med inderlige, sensuelle og høyst personlige tolkninger av sarabander skrevet av komponistene Joaquin Rodrigo, J. S. Bach, Marcus Paus, Darius Milhaud, Francis Poulenc, Alexandre Tansman og Leo Brouwer, tar Richter oss med til steder som mange av oss alt for sjeldent avlegger besøk. Jeg er dessverre blant dem.

Richter er på mange vis vokst opp med denne musikken og det er åpenbart at dette uttrykket og den formidable teknikken Richter er utstyrt med, spiller sammen på alle mulige slags vis. Richter gir musikken all den luft og alt det rommet den spør om og med dynamikk og masse temperament blir dette et møte med Petter Richter og «hans» sarabander – opprinnelig navnet på en dans – som for meg har vært både overraskende, vakre og øreåpnende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det å ha tilbragt flere uker sammen med den spanske forfatteren Ildefonso Falcones og hans på alle vis store roman «Jorden arvinger», har vært en av mine største leseopplevelser.

I løpet av den godt og vel 900 sider lange mursteinen av en roman, tar Falcones (60) oss med på ei reise i forlengelsen av hans gjennombruddsroman «Havets katedral». Dette er uansett en frittstående roman som man kan ha stor glede av å lese sjøl om «Havets katedral» ikke har stått på menyen. Jeg er blant dem som kun har lest «Jordens arvinger», men som skjønner at jeg nesten må gå bakover i Falcones´ forfatterskap nå.

Falcones, som er glitrende oversatt av Lene Stokseth, tar oss med til Barcelona på slutten av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet. Vi får følge fattiggutten Hugos dramatiske livsreise som Falcones har benytta faktiske, historiske fakta og kobla det med sin egen enorme kreativitet til å skape rammene rundt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Falcones innlemmer oss i ei historie og i en epoke som forteller mye om bakgrunnen for hvor vi befinner oss i dag. De enorme klasseforskjellene og konfliktene mellom religioner spiller viktige roller og mye kan vi lett kjenne oss igjen i den dag i dag, sjøl om det sjølsagt  ga seg helt andre utslag den gangen.

Falcones er en historieforteller av Guds nåde og har, samtidig som han har gitt oss en fantastisk historieleksjon, også skrevet en spenningsroman som det er vanskelig/umulig å legge fra seg.  Vi følger Hugo og hans familie gjennom flere tiår og vi får enorm sympati for denne fighteren av et menneske som simpelthen nekter å gi seg.

Dette har vært mitt aller første møte med Ildefonso Falcones og jeg har umiddelbart fått meg en ny favorittforfatter. Det har vært en tidkrevende reise å lese «Jordens arvinger», men du verden så flott og lærerikt på alle vis.

Gary Clark Jr. er kanskje den aller viktigste musikanten når det gjelder å fornye og forlenge bluestradisjonen. «This Land» er nok en bekreftelse på det.

Sjøl om gitaristen og vokalisten fra Austin, Texas fortsatt bare er 35 år ung, så har han vært på banen helt siden han platedebuterte allerede i 2001. Likevel skulle det ta over ti år til før det virkelig tok av – i forbindelse med overgangen til storselskapet Warner Bros. I 2011/12 fikk verden en stor overraskelse med først EP-en «The Bright Lights»  som blei fulgt opp av «Blak and Blu». Mange så for seg at bluesen hatt fått en redningsmann etter at B.B. King la ned Lucille – navnet han ga gitaren sin – for godt.

Nå har han stått på scena sammen med både Rolling Stones, Eric Clapton og den nevnte gudfaren B.B. King – det sier en hel del om hvilken anseelse han nyter i mange kretser. Den vil ikke bli noe mindre etter at «This Land» – inspirert av hans anskaffelse av en en hesteranch i Kyle, Texas, dit han har flytta med familien – nå har fortalt oss at Clark er mannen som sitter i førersetet for å ta vare på og forlenge/fornye bluestradisjonen.

I løpet av de 17 spora, som han har skrevet sammen med gode venner, forteller han oss at han er en urheftig gitarist og vokalist – han har så til de grader begge deler inne.

Når han så på et høyst personlig vis makter å inkorporere impulser fra både blues, rock, soul og hip hop til et helt eget brygg, så er det lett å skjønne at et stort publikum kloden rundt har fått et nært og godt forhold til budskapet og uttrykket til Gary Clark Jr. Det er tøft, det er hipt, det er blues anno 2019 og garantert med elementer som vil ta han med, og oss, på ei reise i mange tiår fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trioen Moskus har i flere år vist oss noe helt eget. Med «Mirakler» i større grad enn noensinne.

Med platetitler som «Salmesykkel», «Mestertyven» og «Ulv ulv» så ligger det nesten i korta at det ikke er noe A4-aktig over det Moskus bringer til torgs. Slik har det vært og slik er det i enda større grad med «Mirakler». Bassist Fredrik Luhr Dietrichson, trommeslager, og veldig mye mer, Hans Hulbækmo og tangentist Anja Lauvdal har enkelt og greit gjennom hele dette tiåret skapt et eget lite univers og «Mirakler» har blitt høydepunktet – så langt.

Musikken, som i stor grad er kollektivt unnfanga eller som Hulbækmo har laga utgangspunkt for, er av slaget som oppstår når tre unike personligheter med evner langt utenom det gjennomsnittlige til å ta spontane veier og dermed utfordre hverandre og oss på den andre sida. Det fører til at vi blir sittende ytterst på setet for å få med oss alle detaljer og ideer – og det er ikke få.

Her utspiller det seg meningsfulle samtaler i et akustisk/elektrisk-landskap som ikke likner på noen som helst andre musikalske samtaler jeg har blitt invitert til i alle fall. Mye av årsaken er sjølsagt at de tre kjenner hverandre svært godt etter at de møttes på jazzlinja i Trondheim for rundt ti år siden.

Moskus er et av de aller beste eksemplene på det spennende som skjer i norsk jazz om dagen. Linja fra de fire store som la lista skyhøyt på 60-tallet har pekt i den samme kvalitets-og originaltetsretninga hele tida siden og Moskus er så definitivt med på å stake ut kursen videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stefan Bellnäs er nesten som en institusjon å regne – i Göteborg. Nå får endelig alle vi andre muligheten til å møte han også.

De finnes mange rundt om på Tellus – og ofte er de bassister. Vi snakker om musikanter som kan brukes til alt – fordi de kan alt og fordi de alltid gjør en bra og svært så pålitelig jobb.

Her hjemme finnes det flere i denne kategorien, blant andre Jørun Bøgeberg, Audun Erlien og Bjørn Holm. Svært sjelden brøyter de seg fram for å stjæle rampelyset for sin egen del – de spiller som oftest andre bra. Jeg er ganske sikker på at de finnes rundt om i Sveariket også, men vi får sjelden høre om dem.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå skjer det heldigvis i tilfellet Stefan Bellnäs (61) som med «Podunk» gir ut sin aller første skive under eget navn. Om det dreier seg om jazz, americana, folkemusikk eller andre herligheter, så er komponisten, gitaristen, bassisten og/eller tangentisten Bellnäs veldig på plass og viser oss en enorm allsidighet og musikalitet.

Med seg på de forskjellige utfluktene har han Johan Håkansson, Anders Kjellberg eller Johan Kylén på trommer og perkusjon – sistnevnte også på klarinett og saksofon, Acka Matérn på trekkspill, Lisen Rylander-Löve på tenorsaksofon, Shree Sundarkumar på kanjira og Staffan Svensson på trompet. Her finnes det både kjente og ukjent navn for meg – fellesnevneren er at kvaliteten er meget solid.

Bellnäs har skrevet all musikken bortsett fra bassikonet Paul Chambers´ «Whims of Chambers». Jeg skjønner Bellnäs godt: når han først har fått sjansen til å lage soloskive, så ville han vise fram de fleste sider av seg sjøl. Det kan enten ses på som en stor godtepose, som en Twist-pose med noe for enhver smak, eller som at det blir for mye sprik i løpet av ett visittkort.

Jeg velger den første varianten siden det neppe blir nye skiver fra Stefan Bellnäs hvert år – siden han har venta til han blei 61 med å debutere. «Podunk» har blitt et svært hyggelig møte med Stefan Bellnäs og hans allsidige og store musikalske verden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bandene Mosambique, Bangkok Lingo og Slow Is the New Fast har minst to fellesnevnere: topp kvalitet og Lyder Øvreås Røed.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Tangentist, komponist og mannnen bak Rohey-bandet blant annet, svenske Ivan Blomqvist, er en av mange svensker som har lagt turen innom jazzlinja i Trondheim.

Nå har ferden gått videre til Oslo og etter at en venn som skulle arrangere festival spurte om han hadde et band som kunne skape god stemning til litt elevert dansemoro litt utpå kvelden, svarte Blomqvist ja.

Det var en sannhet med relativt mange modifikasjoner, men i løpet av ei uke hadde Blomqvist skrevet masse musikk med røtter i alt fra EDM, afrobeat, verdensmusikk, hip hop, funk og jazz sjølsagt.

I tillegg til å skrive muskkken, så hadde han også satt sammen et band med to av vennene sine fra Rohey-bandet, Kristian B. Jacobsen på elbass og Henrik Lødøen på trommer, pluss blåserne Lyder Øvreås Røed på trompet og Lauritz Lyster Skeidsvoll på tenorsaksofon.

Det har ført til urgroovy og hip musikk anno 2019 i de fleste grenseland som et ungt publikum langt utenfor jazzmenigheta også vil ha stor glede av.

Frontrekka bestående av Øvreås Røed og Lyster Skeidsvoll, sistnevnte fra Kleive ved Molde, kommer med nok et bevis på at de både stortrives sammen, at de utfordrerer hverandre og at de bekrefter at de – bortimot uansett musikalsk landskap – er to av kongerikets aller mest lovende solister.

Begge befinner seg i midten av 20-åra og har tilbragt de siste åra på Musikkhøgskolen i Oslo. Bangkok Lingo har jeg en følelse av har mange av sine røtter fra akkurat den skolen og trommeslager Henrik Håland har skrevet mesteparten av musikken enten aleine eller sammen med Øvreås Røed. På perkusjon finner vi Ivar Myrset Asheim og på bass Olav Imerslund.

Bangkok Lingo gir oss tøff, frisk og livsbejaende musikk med spor fra en rekke verdenshjørner – Håland har åpenbart vært i Bangkok og henta smaker og lukter fra den store byen ved elva der alt kan skje – og skjer.

Kvintetten låter veldig homogent og samspilt – de vil den samme veien alle sammen. De to hovedsolistene «stjeler» likevel mye oppmerksomhet og for noen talenter det åpenbarer seg i Øvreås Røed og Lyster Skeidsvoll.

Bandet, uten akkordinstrumenter, men med en heftig rytmeseksjon, minner av og til om Ornette Colemans univers og energien og intensiteten de bringer til torgs i dette fantastiske spennende landskapet, forteller oss at Bangkok Lingo og innbyggerne vil bli uhyre spennende å følge i åra som kommer.

Hans Pålsen Kjorstad (fele), Tore Ljøkelsøy (trommer), Joel Ring (bass), Lyder Øvreås Røed (trompet, kornett og flygelhorn) og Bjørn-Even Bjerkli Verbeke (piano) – utgjør til sammen Slow Is the New Fast. Både hver for seg og kollektivt leverer de allerede nå på et svært høyt nivå.

Bandet blei stifta i 2015 av bergenseren Øvreås Røed som også skriver nesten alt materialet for kvintetten. Her finner vi elementer av folkemusikk, europeisk kunstmusikk og vakker, inderlig, lyrisk og melodisk jazzmusikk med en ro i uttrykket som virkelig kan fungere som ei motvekt til alt det oppjaga vi finner rundt oss til daglig. Nok en gang er dette et band og musikanter som kan være med å sette sitt solide preg  på jazzmusikken både nasjonalt og internasjonalt i lang tid framover.

Dette er tre strålende eksempler på hva vi kan vente oss allerede nå og hvilke forventninger vi bør ha til alle disse unge herrene – ikke minst Lyder Øvreås Røed og Lauritz Lyster Skeidsvoll.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ketil Bjørnstad, Ellen Andrea Wang, Jon Eberson, Sigurd Hole og Bendik Hofseth var noen av dem som ville hylle lydguru Jan Erik Kongshaug på den andre dagen av festivalen som er tilegna han.

Norges mest produktive kunstner – jeg kan ikke skjønne noe annet -, Ketil Bjørnstad, har tilbragt timer, uker, ja måneder sammen med Jan Erik Kongshaug i hans studio. Han har også vært med å plukke ut flygelet som alle andre pianister har hatt gleden av å traktere.

Det er bare noen av grunnene til at det var høyst betimelig med en solotime med Bjørnstad som åpning av dag to av Kongshaug-festivalen. Han fortalte oss at han vil spille seg gjennom deler av sin produksjon med og hos Kongshaug fra 1974 og nesten fram til i dag.

Uten stopp gikk Bjørnstad inn og ut av noen svært kjente og noen mer ukjente låter. Vi vet hvilket musikalsk uttrykk og i hvilket landskap vi finner Bjørnstad – han har en umiskjennelig signatur som er bare hans. Jeg opplevde likevel hans dynamiske vokabular som mye større enn sist jeg hørte han aleine, noe som var med å gjøre dette til en perfekt start på lørdan.

Bassist, vokalist, låtskriver og bandleder Ellen Andrea Wang er nok den eneste som har spilt med både Sting og Østre Toten Storband – i alle fall i løpet ei og samme uke!

Med sin trio, med den strålende og svært så allsidige tangenttraktøren Andreas Ulvo, og den unge og meget løfterike trommeslageren Ola Øverby fra Wangs hjemtrakter, nemlig Hedal ved Gjøvik, fortalte Wang oss hvilken flott artist hun er på alle slags vis.

Hun har ei personlig stemme både som vokalist, bassist og låtskriver i et landskap som henter fra både pop, rock og jazz – hun er på full fart mot noe veldig stort.

Veteranen Jon Eberson og Sigurd Hole, en av hans mange elever fra Musikkhøgskolen, har jobba mye samme de seineste åra, blant annet i den nye utgava av Jon Eberson Group.

Nå har de akkurat begått ei duoskive der de utelukkende tolker ballader og at kjemien mellom de to er av det spesielle slaget, tar det cirka et millisekund å fastslå. Her blei det ført inderlige samtaler av det telepatiske slaget der eleven og læreren viser seg å være jevnbyrdig partnere.

Her var det ballader og kun ballader det handlet om – et herlig musikalsk landskap med standardlåter, «Blåmann, blåmann» og originallåter av Eberson som med sin særs personlige og varme tone i hornet passer utmerket i dette landskapet – også.

Bendik Hofseth er på mange vis årsaken til at Christer Falck har engasjert så kraftig når det gjelder norske musikere og tilliggende herligheter.

Med sitt band som per i dag består av Mats Eilertsen på bass, Helge Iberg på piano, Per Oddvar Johansen på trommer og Eivind Aarset på gitar, tok tenorsaksofonist og vokalist Hofseth oss med på ei rundreise i store deler av si karriere. Mange, inkludert Hofseth, trodde kanskje at den delen av karriera var over for noen år siden, men spesielt Falck ville det annerledes og dermed begynte snøballen å rulle igjen.

I et eget univers, der sjangre ikke er så viktig, befinner Hofseth seg fortsatt. Kvalitet derimot er en ufravikelig faktor og denne utgava av bandet står ikke tilbake for noe eller noen av det Hofseth har hatt med seg tidligere. Høyst personlig musikk må vite – musikk som sjølsagt Jan Erik Kongshaug har vært med på å udødeliggjøre.

Knut Reiersrud og Mathias Eick med følgesvenner får ha meg unnskyldt – hodet og resten av mottakerapparatet var fylt opp for denne gang. Jeg lover å komme fryktelig tilbake ved neste anledning.

I dag avsluttes festivalen med blant andre Bugge Wesseltoft, Nils Petter Molvær og Trygve Seim. Det blir stas – tipper jeg…..

Christer Falck er ikke av typen som tar lett på det. Når han først har bestemt seg så går han all in. Det har ført til en tre dagers med store deler av den norske jazzeliten når lydguru Jan Erik Kongshaug skal hylles.

Mye har vært sagt og skrevet om Jan Erik Kongshaug de siste månedene, ukene og dagene. Mye mer vil bli sagt og skrevet også. Han fortjener all den honnør som blir han til del – mesternes mester når det gjelder å skape lyd som har blitt en del av vår historie. Dessverre var han ikke i form til å være tilstede sjøl, men familien hans var der og vil helt sikkert overbringe de gode vibrasjonene som blei sendt hans vei både fra scene og sal. Det at han blei tildelt TONO-pris og takka gjennom sønnen Espen, var et av mange store øyeblikk denne første av tre kvelder i hans ånd.

Musikalsk starta det hele med Tord Gustavsen Trio – ett av mange kollektiv som har skapt sitt unike bumerke med hjelp av Kongshaug. Om det er via salmer, folketoner eller egne komposisjoner, så har Gustavsen gjennom sitt lyriske og inderlige uttrykk bergtatt publikum rundt om i hele verden etterhvert.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sammen med to lyttere og solister, Hole og Vespestad, i det ypperste sjiktet, viste Gustavsen oss også flere eksempler på temperament i det vakre og melodiske spillet sitt nå, som gjør han og trioen mer spennende og interessant enn noen gang. En strålende start.

Når så Arild Andersen sammen med sine sjelsfrender Tommy Smith på tenorsaksofon og Paolo Vinaccia på trommer var neste «par» ut, så tok det virkelig fyr i teltet. Hvor Andersen henter energien fra aner jeg ikke, men sammen med de to andre musikantene – også de i verdensklasse må vite – leverte han nok en gang et sett så intenst, personlig og livsbejaende som vel tenkelig. Hinsides flott og hinsides tøft!

På særs kort varsel steppa Ole Paus inn for en sjuk Sidsel Endresen. Det er som kjent langt fra bare jazzfolk som har hatt glede av Kongshaugs fingerspitzgefühl – Paus har også gjort mange innspillinger hos magikeren. På sitt særegne og herlige vis tok Paus oss med på ei lita rundreise i sitt unike univers og med humor og sitt sedvanlige skarpe blikk fikk han oss som alltid til å tenke – en gang til. Dessuten syntes han det var show å spille for et jazzpublikum – det var ikke mye wow å høre fra et høflig visepublikum mente han.

Noe fikk vi ikke med oss i det hele tatt, mens noe fikk vi en flik av. Gitarist Jacob Young avslutta kvelden sammen med Trygve Seim (tenorsaksofon) og den fantastiske polske trioen til Marcin Wasilewski – pianist i ultraklassen – bassisten Slawomir Kurkiewicz og trommeslageren Michal Miskiewicz. De fem har lag ei framifrå ECM-innspilling og de par låtene jeg fikk med meg tyda på at formen var inntakt og vel så det.

Når så Arild Andersen og Terje Mosnes øste av sin kunnskap i to lengre samtaler mellom settene, så fikk både Christer Falck og alle vi i salen akkurat den starten på Jan Erik Kongshaug-hyllesten vi kunne ønske oss. I dag er det klart for Ketil Bjørnstad, Ellen Andrea Wang, Jon Eberson og Sigurd Hole, Bendik Hofseth, Knut Reiersrud og Mathias Eick – drømmelørdag spør du meg!

Den tyske pianisten, komponisten og bandlederen Pablo Held har nå gitt ut sin tiende skive. Likevel er det mitt første møte med hans musikk. Det blir ikke det siste.

Sjøl om Pablo Held bare har rukket å bli 32 unge år, så har han rukket svært mye annet i løpet av disse åra. Trioen med Jonas Burgwinkel på trommer og Robert Landfermann på bass har gjennom de tolv åra de har holdt sammen oppnådd ei høy stjerne i hjemlandet og i dalstrøka rundt gjennom masse livejobbing og mange skiver.

I vår del av Europa har det likevel vært stille rundt Held & Co, men med debuten på det meget spennende og oppegående engelske selskapet Edition Records, der blant andre Eyolf Dale, Daniel Herskedal og Marius Neset også briljerer, bør det være muligheter for at dørene og ørene åpner seg for Held her hjemme også.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Edition har, som ECM har vært i 50 år allerede, det siste tiåret vært en garantist for ny, spennende kvalitetsjazz fra flere destinasjoner på Tellus. Jazz med tyske artister har det ikke vært altfor mye av, men denne trioen forsvarer så avgjort plassen på dette kvalitetsselskapet.

Held står for alle komposisjonene og med et uhyre empatisk og samspilt lag, så byr han på moderne triojazz med masse energi og vilje og evne til å skape noe eget.

Når ECM blei nevnt, så er ikke det helt tilfeldig. Trioen befinner seg nemlig i et musikalsk landskap som har mange krysningspunkt med ECM-estetikken der de både som risktakere og fremovertenkere er med i et slikt «stort» fellesskap.

De tre fører eleverte musikalske samtaler på et svært høyt nivå. Mye av det er lyrisk og søkende, noe foregår i hetere tempi, men uansett så er de tre så samstemte og inspirerende overfor hverandre at det smitter over på oss som får gleden av å møte dem. Dette er enkelt og greit triojazz av meget høy klasse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I dag starter hyllesten av en av de aller største når det gjelder å lage lyd for evigheten. Og det har han gjort gjennom et langt liv nesten uten å lage lyd sjøl – i alle fall ikke unødvendig. Jan Erik Kongshaug.

Fra i dag og til og med søndag står Norges jazzelite, og vel så det, i stram giv akt for å hylle lydmagikeren Jan Erik Kongshaug som Jack DeJohnette – i manges ører verdens beste trommeslager – mener har verdens «største ører». Alt tyder på at det kommer til å bli tre magiske kvelder på Cosmopolite i Oslo.

For alle som av en eller annen grunn ikke har anledning til å ta turen til Kongshaug-festivalen, så finnes det trøst. Hundrevis av ECM-innspillinger blant annet med Kongshaugs umiskjennelige bumerke vil være der for all evighet og så har mannen bak ideen, initiativet, bookingen og organiseringa av festivalen, ustoppelige Christer Falck, også laga en nydelig Kongshaug-boks i begrensa opplag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Boksen består av Kongshaugs to egne soloskiver, «The Other World» og «All These Years» – ikke utgitt på ECM, men det er ei anna historie,  og et fantastisk hefte med et strålende intervju med sjefen sjøl ført i pennen av Terje Mosnes.

I tillegg består heftet av 75 hilsener fra 75 av hans største fans, det være seg Jan Garbarek, Pat Metheny, John Scofield, Nils Petter Molvær, Jan Erik Vold, Ketil Bjørnstad, Arild Andersen, familie, journalister og venner.

Både festivalen og denne unike boksen har blitt den hyllesten Jan Erik Konshaug har fortjent for sin fantastiske innsats. Vi gratulerer Jan Erik Kongshaug med de første 75.