Med sine to forrige plater eller «reisebrev» har Daniel Herskedal tatt oss med på flotte ekskursjoner. Med «Voyage» inviterer han oss med på den aller flotteste av de tre.

Både «Slow Eastbound Train» fra 2015 og «The Roc» fra 2017 fortalte oss om en komponist med et vidsyn og ei vilje og evne til å suge til seg inntrykk fra sine mange reiser rundt om på kloden og ikke minst greie å sette sitt eget bumerke på musikken som kom ut av dem.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Videreutvikla 

Om det er et bevisst valg eller ikke vet jeg ikke, men platene til Herskedal kommer altså med to års mellomrom. Den tida har han nok en gang brukt godt og igjen sammen med sine empatiske og usedvanlig dyktige medspillere, pianisten Eyolf Dale og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken, går Herskedal ned i dybden for å formidle både spenning, særegenhet og ikke minst skjønnhet. Bratsjisten Bergmund Waal Skaslien, som kom med fra «The Roc», er med på å gjøre dette til et helt spesielt lydunivers: sjelden eller aldri har vi vel hatt gleden av å møte en kvartett bestående av tuba/basstrompet, piano, perkusjon og bratsj. Når så den syriske oudspilleren Maher Mahmoud, som nå er bosatt i Danmark, bidrar med musikalsk krydder på to av spora, så blir vi fort hensatt til til et univers et godt stykke unna vårt eget. Det gjør oss så godt å bli tatt med til nye steder og Herskedal er nok en gang med på åpne sansene våre.

Instrumentalisten

Melodisk og rytmisk er dette spennende fra stort til mål og både ensemblemusikeren og spesielt solisten Herskedal, med sin fantastiske teknikk og ikke minst personlige uttrykk på både tuba og basstrompet, forteller oss nå at han hører hjemme i sfærer der lufta er tynn. 

Rundt om i Europa har allerede godorda om «Voyage» kommet fra mange hold og den store tyske radiokanalen NDR kåra plata til ukas jazzutgivelse i forrige uke i konkurranse med alt fra alle verdenshjørner. Det forteller en hel del om hvilken anseelse Daniel Herskedal nyter etterhvert – og det fullt fortjent.

Daniel Herskedal er nå en en musiker, komponist og bandleder i verdensklasse – sånn er det med den saken. «Voyage» er et strålende og vakkert eksempel på det.    

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pianisten, komponisten, arrangøren og orkesterlederen Erlend Skomsvoll har skjemt oss bort i en årrekke. Nå gjør han det igjen – helt aleine.

De aller fleste av oss kjenner Skomsvoll som pianist og komponist i Come Shine eller som arrangør og orkesterleder for Trondheim Jazzorkester med musikken til giganter som Chick Corea og Pat Metheny som utgangspunkt og med de nevnte herrene som fremtredende «gjester» også.

Nå, for aller første gang, er det altså solopianisten Skomsvoll som byr på seg sjøl.Og som han gjør det! Blant alle de egenskapene vi allerede har nevnt så er det nok pianisten som har fått minst oppmerksomhet opp gjennom Skomsvolls karriere, men her tar han det igjen i fullt monn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med et repertoar bestående av en rekke egne låter, Bill Evans´ «Time Remembered», standardlåta «All the Things You Are» og bursdagssangen «Bukkenikkeneie» – hvem hadde trodd at den kom til å dukke opp i jazztapning???? -, bekrefter Skomsvoll at han er en pianist med helt spesielle kvaliteter også.

Her møter vi homo ludens – det lekende mennesket – og det er jo ikke overraskende for oss som har hørt og sett han noen ganger at det skjer. Vi får hilse på en rekke sider ved han: både den reflekterende, den sprudlende og ikke minst den humørfylte. Erlend Skomsvoll kler alle rollene på et strålende vis.

Erlend Skomsvoll er et utadvendt og samtidig reflekterende menneske som synes det er viktig å leke. Alt dette viser han oss med sin solodebut.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det herlige norsk-italienske samarbeidet Norwita forteller oss nok en gang at god jazzmusikk ikke kjenner noen grenser.

Den italienske bassisten Roberto Bonati har jobba med norske musikere tidligere, nemlig det Stavangerbaserte Bjergsted Jazzensemble. Derfra var ikke veien lang til videre musisering med de to ypperlige herrene Tore Johansen (trompet, flügelhorn) og Tor Yttredal (tenor- og sopransaksofon) – begge sterkt tilknytta jazzutdanninga i Stavanger.

Tor Yttredal, som mange vil kjenne igjen fra blant annet Trondheim Jazzorkester, er leder for jazzutdanninga i Stavanger. Bonati har en liknende jobb i Parma og det er nok trolig mye av grunnnen til at de to har «funnet» hverandre. Med seg fra Parma, vel mest kjent for skinke og fotball, har Bonati pianisten Mario Piacentini og trommeslageren Marco Tonin. Til sammen har det blitt en kvintett som holder høy standard i et vakkert, melodisk univers.

Alle de fem har har tatt med seg komposisjoner til bordet eller rettere sagt studio og vi blir servert melodisk musikk i alt fra et balladelandskap til heftigere tempi. Harald og Sonjas representanter viser oss hvilke strålende solister de er. Verken Johansen eller Yttredal er blant de vi hører oftest og akkurat derfor er det spesielt hyggelig å få bekrefta hvilket nivå de hører hjemme på.

Det italienske «kompet» matcher våre gutter på et jevnbyrdig vis – flotte ensemblemusikanter som griper solistsjansen når den byr seg. Norwita har vært et svært hyggelig og vakkert bekjentskap som igjen forteller oss at jazz er et grenseløst språk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassisten Georg Riedel er en av Sveriges største musikanter – uansett sjanger. Det er Adam Forkelid med og bekrefter.

Georg Riedel (85), og ikke minst hans musikk, er folkeeie hos broderfolket. Vi snakker om mannnen som blant annet har skrevet musikken til Pippi og Emil i Lønneberget – intet mindre enn ikonisk musikk for stadig nye generasjoner – også her hos oss.

I bunn og grunn er det uansett jazzmusiker Riedel er og i en årrekke har han hatt med seg den meget dyktige og ekspressive pianisten Adam Forkelid (39) i sine grupper. Nå syntes Forkelid det var på høy tid at Riedel blei løfta fram nok en gang gjennom nye komposisjoner som var spesielt tiltenkt Riedels tone, spillestil og uttrykk.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Med en utmerka trio, med Jon Fält – som blant annet overtok for Jon Christensen i Bobo Stensons trio, på trommer, serveres det en suiteliknende seanse bestående av seks låter der impulser fra både folkemusikk, klassisk musikk og jazz på et elegant og lekende vis smelter sammen.

Og lek er på mange måter det sentrale ordet både her og i hele Riedels enorme karriere. Sjøl om han kunne ha vært bestefaren til både Forkelid og Fält, så leker han på like fot med ungkalvene. Det har ført til et melodisk, vakkert og ustanselig søkende musikalsk landskap som blei innspilt da han var 83. Han er fortsatt i full aksjon den dag i dag og her kan man sikre seg et flott bevis på at man aldri er for ung/gammel hvis man er lekende og har noe å melde. Det har Adam Forkelid, Jon Fält og ikke minst Georg Riedel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bob Dylan – bare navnet er soundtracket til mange menneskers liv. Her kommer det to eksempler på hans storhet – et fra 1974 og et fra 2016.

Robert Allen Zimmerman, kanskje bedre kjent som Bob Dylan (77), er ikke den jeg har aller mest inngående kunnskap om. Likevel har han vært der for meg i flere tiår i større eller mindre grad og jeg kommer aldri til å glemme konserten han gjorde på Moldejazz i 1996. Da inviterte han for sikkerhets skyld Van Morrison til duetter – en uforglemmelig seanse på så mange måter.

Sjølsagt var Dylan ei megastjerne allerede den gangen og en av de mest minneverdige stoppestedene underveis var utvilsomt «Blood on the Tracks» fra 1975. Her var han på mange måter tilbake til der det hele starta med akustisk gitar, musikk med klare røtter til folk music og et svært nedstrippa band – ofte helt aleine eller bare sammen med bassisten Tony Brown.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For menigheta, og den består av mange millioner kloden rundt, så er «More Blood, More Tracks – The Bootleg Series, Vol. 14» julekvelden og vel så det. For alle oss andre også for den saks skyld. Her har det blitt funnet frem til alternative opptak gjort i løpet av fire septemberdager i 1974 som alle holder topp kvalitet sjøl om de ikke kom med på den opprinnelige utgivelsen av ymse grunner.

Som Miles Davis i jazzverdenen så var, og delvis er, Dylan en artist som har forandra og prega moderne musikk i stor grad helt siden 60-tallet. I mine ører er denne midt på 70-tallet versjonen av Dylan noe av det aller viktigste og beste av den store Sir Bob og disse versjonene av blant annet «Tangled Up in Blue», «Shelter from the Storm», «If You See Her, Say Hello» og «Idiot Wind» – som i stor grad aldri har vært hørt før – historiske bekreftelser på hans storhet som har vært skjult alt for lenge. Dette er enkelt og greit en utgivelse som er et møst for Dylan-tilhengere – store som små.

Hvis noen hadde så mye som antyda at Dylan skulle slå seg på standardskatten da denne musikken blei unnfanga på 70-tallet, så hadde det ført til intens hoderysting og vel så det, men det har han altså gjort.

Siden 2016 har jeg hatt «Fallen Angels» liggende og det er altså ei samling av et dusin av de mest kjente låtene i The Great American Songbook.

Med et band bestående av fire gitarister, blant andre Dean Parks, bass og trommer – samt blåsere –  tolker Dylan, som «kun» synger, låter som «Young at Heart», «Polka Dots and Moonbeams», «Skylark» og «Come Rain or Come Shine». Det er åpenbart at Dylan har et nært forhold til denne enorme skatten, noe det har kommet flere eksempler på etterpå, men «Fallen Angels» var altså på mange vis starten på denne delen av Bob Dylans univers.

Bob Dylan var, er og kommer til å forbli en av populærmusikkens aller største. Dette er to flotte bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Værnes har vært en av de store jazzrockgutta her til lands i rundt 35 år. Han er det så avgjort fortsatt.

Både som gitarist, komponist, bandleder og sjef for plateselskapet Curling Legs har Knut Værnes vært ei ledestjerne her hjemme for den til tider utskjelte «flinke» jazzrocken. Det er ikke den det blir store oppslag av i Jazznytt for å si det sånn – i alle fall ikke positive.

Det har Værnes heldigvis valgt å gi f i og med «Updates» kommer nok en bekreftelse på at han fortsatt er tro mot sine musikalske idealer – idealer i stor grad tufta på Weather Report, John McLaughlin, Jeff Beck og andre tilliggende herligheter.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med et meget korrekt og dyktig lag bestående av Frode Berg på elbass – med bakgrunn i alt fra Filharmonien, Helge Lien Trio og Pettewr Wettre -, Knuts sønn Kasper S. Værnes på altsaksofon og allestedsnærværende Jørn Øien på allehånde tangenter og ikke minst legenden Omar Hakim på trommer, her snakker vi CV med Miles Davis, Weather Report, Sting, Madonna og Michael Jackson på lista, så har Værnes fått akkurat de omgivelsene han har vært ute etter.

Vi blir servert åtte «enkle» låter der det er svært liten tvil om hvor eneren er for å si det på den måten. Her er det plass for groover i mesterklassen og masse solorom der alle får anledning til å strekke ut.

Værnes benytter seg av den samme formelen som han har vært tro mot i store deler av sin karriere – og den funker fortsatt. Han er en utmerket gitarist i denne verdenen både på akustisk og elektrisk seksstrenger og ikke minst med en gigant som Hakim i ryggen, eller hvor som helst, så blir dette akkurat så hipt som det skal være. Overraskelsene stå ikke i kø, men hvorfor må de det hver gang? Her blir det servert god og uforfalska jazzrock som ikke gir seg ut for å være noe annet enn akkurat det. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Først en fest sammen med Arild Andersen og Daniele di Bonaventura, så setter Ole Gunnar Solskjær og Manchester United prikken over det meste. På en vanlig onsdagskveld i mars.

Evigunge, sultne og alltid like nysgjerrige Arild Andersen slutter aldri å overraske meg – heldigvis. For meg har han «alltid» hatt den evnen og møtet med den italienske ungkalven Daniele di Bonaventura (53) på bandoneon blei nok en bekreftelse.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Med et repertoar der de to bidro i like stor grad, pluss særdeles hyggelige overraskelser som Keith Jarretts «My Song» og udødelige «Hasta Siempre» – to låter som «ingen» tør å spille, men det ga heldigvis de to blanke i, blei dette en så vakker og empatisk kveld som vel tenkelig.

Hvis man kan forestille seg musikalsk varme strømme ut fra ei scene og ut av et lydanlegg, så var det akkurat slik disse bortimot 90 minuttene fortonte seg. Her blei det ført musikalske samtaler på et sjeldent nivå og at kjemien stemte er de flotte bildene til Francesco Saggio et herlig bevis på.

En ny musikalsk konstellasjon er født – måtte den få et langt og godt liv. Det har både Andersen, di Bonaventura og menneskeheten fortjent.

PS Når man i tillegg rakk hjem til de siste 20 minuttene av Ole Gunnar Solskjærs – og noen andres I have to say –  bragd i Paris, så blei dette en onsdagskveld jeg seint vil glemme!

Arild Andersen – Daniele di Bonaventura

Nasjonal Jazzscene Victoria

6. mars 2019

Alt er som kjent stort over there. Heldigvis lages det fortsatt stor storbandjazz også. Det sørger blant andre Ayn Inserto for.

Komponisten, arrangøren og storbandlederen Ayn Inserto er født og oppvokst i Singapore, men kom til USA som tenåring. Nå er hun assistent professor i jazzkomposisjon ved Berklee i Boston og her foreligger hennes tredje visittkort med egen musikk og eget band.

Til tross for dette er «Down a Rabbit Hole» mitt aller første møte med Inserto og hennes musikk. Det var på høy tid. Inserto har leda bandet helt siden 2001 og mange av medlemmene har vært med hele veien.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Inserto har skrevet all musikken, bortsett fra «I´ll Be There» som blant andre The Jackson 5 og Mariah Carey har gjort kjent, og arrangert alt. Det at hun blei tatt under vingene til sjølvaste Bob Brookmeyer i si tid for å studere komposisjon med han, forteller en del om hvilken anseelse hun nøt allerede fra ung alder og med musikken hennes i ørene er det ikke vanskelig å fatte hvorfor han blei begeistra.

Nå vil jeg tro at med base i Boston så kan Inserto med sin status velge og vrake blant bokstavelig talt tusenvis av toppmusikanter og kvaliteten både på ensemblet og på solistene hører hjemme langt der fremme.

Inserto er tydelig inspirert av Brookmeyers lange, melodiske linjer-tenking og hun er både en komponist og ikke minst arrangør på skyhøyt nivå i den melodiske og ganske så tradisjonelle storbandtradisjonen.

Når hun så har invitert med seg tre av Bostons store solister som gjester, så er det med på å høyne kvaliteten ytterligere sjølsagt. Trombonisten John Fedchock, tenorsaksofonisten George Garzone og trompeteren Sean Jones er ikke blant de aller mest kjente, men du verden for et nivå det er på alle tre.

Møtet med storbandmusikken til Ayn Inserto har vært av det særs trivelige slaget. Det er så avgjort stort mye av det som skjer over there.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

De kommer fra alle knatter og knøs – denne gangen er det et møte mellom Lillehammer og Molde som har ført til det nydelige lille universet DUO:i.

Vokalisten og låtskriveren Emilie Bjørnstad fra Molde (25) og pianisten, komponisten og arrangøren Audun Barsten Johnsen (26) fra Lillehammer, men med solide røtter i Molde han også, møttes allerede i 2014. Sakte, men sikkert og litt under den store radaren har de utvikla et nydelig duosamarbeid som nå har materialisert seg i debutalbumet «Tracks». All musikken har de ansvaret for sjøl – enten hver for seg eller sammen.

Begge har solid formell jazzutdanning bak seg fra læresteder rundt om i kongeriket og har den siste tida vært en del av Musikkhøgskolens utmerkede jazzgarde. De har tydeligvis fått med seg mangt og mye av impulser fra både jazz-, pop- og indieverdenen og satt det sammen til et vakkert lite univers som de absolutt er på vei til å gjøre til sitt eget.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bjørnstad har et luftig og flott uttrykk i stemma si og produsent Leif Johansen har lagt henne akkurat så langt frem i lydbildet som hun bør være. Barsten Johnsen, som vet akkurat når han skal «snakke» og når han skal holde kjeft, følger og støtter Bjørnstad på et framifrå vis både på akustisk og elektrisk piano.

I all hovedsak er dette ei duoinnspilling, men på låta «You Got Me» bidrar også tre backingvokalister og flere andre instrumentalister dukker også opp: trommeslageren og perkusjonisten Marius Trøan Hansen, trompeteren Lyder Øvreås Røed, gitarlegenden Georg Wadenius og fiolinisten Håkon Aase, som alle er med å spre flott krydder der det passer.

Musikken befinner seg stort sett i et ballade- eller mediumtempo og det kler tekstene og foredraget til Bjørnstad veldig godt. Lufta i pianospillet til Barsten Johnsen er også akkurat slik Bjørnstads uttrykk «spør» om.

DUO:i har fått altfor lite oppmerksomhet. Det er det på ingen måte for seint å gjøre noe med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. DUO:i
Tracks
Cracker Factory Music/[email protected]/[email protected]

Den franske vokalisten Cyrille Aimée er på vei mot de store høyder med sitt relativt tradisjonelle uttrykk.

Cyrille Aimée (34), som heter Daudel til etternavn, har vært på vei det siste tiåret etter at hun platedebuterte allerede i 2009. Etter at hun stakk av hjemmefra i Frankrike om natta for å lytte til Django-musikk som lita jente, så var det egentlig aldri noen tvil om hvor veien skulle gå: det måtte bli musikk.

På hjemmebane fikk publikum raskt opp ørene for den svært utadvendte Cyrille Aimée. Hun viste seg fram som en usedvanlig musikalsk og tradisjonstro vokalist som samtidig hadde evnen til å flytte dette svært så melodiske og tidløse uttrykket, med røtter helt tilbake til 40-tallet, inn i vår tid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det Cyrille Aimée har greid i tillegg til å slå gjennom på hjemmebane, er at hun faktisk har makta kunststykket å gjøre det på andre sida av dammen også. Det er som kjent ikke spesielt lett – både publikum og ikke minst byråkratiet er skeptiske til artister som kommer «utenfra».

Cyrille Aimée har makta det med sin utstråling, sin bortimot perfekte engelskuttale og ikke minst at hun har vist at hun har et solid grep om den store amerikanske sangskatten også.

Den ferden fortsetter hun på her med et album utelukkende med musikk av Stephen Sondheim. Med den israelske pianisten og arrangøren Assaf Gleizner, også han bosatt i New York, som musikalsk leder for et utmerka ensemble bestående i stor grad av franske musikanter, tar Cyrille Aimée oss med på ei herlig reise i et musikalsk univers som ikke er så kjent for oss her hjemme. Likevel forteller hun oss at Sondheim hører hjemme blant de aller største og for noen dager siden var han tilstede på Birdland i New York da skiva blei lansert.

Det Cyrille Aimée bekrefter her er at hun fortsetter sin ferd mot den absolutte toppen av jazzvokallista – hvor som helst på kloden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.