Først en fest sammen med Arild Andersen og Daniele di Bonaventura, så setter Ole Gunnar Solskjær og Manchester United prikken over det meste. På en vanlig onsdagskveld i mars.
Evigunge, sultne og alltid like nysgjerrige Arild Andersen slutter aldri å overraske meg – heldigvis. For meg har han «alltid» hatt den evnen og møtet med den italienske ungkalven Daniele di Bonaventura (53) på bandoneon blei nok en bekreftelse.
Med et repertoar der de to bidro i like stor grad, pluss særdeles hyggelige overraskelser som Keith Jarretts «My Song» og udødelige «Hasta Siempre» – to låter som «ingen» tør å spille, men det ga heldigvis de to blanke i, blei dette en så vakker og empatisk kveld som vel tenkelig.
Hvis man kan forestille seg musikalsk varme strømme ut fra ei scene og ut av et lydanlegg, så var det akkurat slik disse bortimot 90 minuttene fortonte seg. Her blei det ført musikalske samtaler på et sjeldent nivå og at kjemien stemte er de flotte bildene til Francesco Saggio et herlig bevis på.
En ny musikalsk konstellasjon er født – måtte den få et langt og godt liv. Det har både Andersen, di Bonaventura og menneskeheten fortjent.
PS Når man i tillegg rakk hjem til de siste 20 minuttene av Ole Gunnar Solskjærs – og noen andres I have to say – bragd i Paris, så blei dette en onsdagskveld jeg seint vil glemme!
Arild Andersen – Daniele di Bonaventura
Nasjonal Jazzscene Victoria
6. mars 2019
