Det å ha tilbragt flere uker sammen med den spanske forfatteren Ildefonso Falcones og hans på alle vis store roman «Jorden arvinger», har vært en av mine største leseopplevelser.

I løpet av den godt og vel 900 sider lange mursteinen av en roman, tar Falcones (60) oss med på ei reise i forlengelsen av hans gjennombruddsroman «Havets katedral». Dette er uansett en frittstående roman som man kan ha stor glede av å lese sjøl om «Havets katedral» ikke har stått på menyen. Jeg er blant dem som kun har lest «Jordens arvinger», men som skjønner at jeg nesten må gå bakover i Falcones´ forfatterskap nå.

Falcones, som er glitrende oversatt av Lene Stokseth, tar oss med til Barcelona på slutten av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet. Vi får følge fattiggutten Hugos dramatiske livsreise som Falcones har benytta faktiske, historiske fakta og kobla det med sin egen enorme kreativitet til å skape rammene rundt.

Falcones innlemmer oss i ei historie og i en epoke som forteller mye om bakgrunnen for hvor vi befinner oss i dag. De enorme klasseforskjellene og konfliktene mellom religioner spiller viktige roller og mye kan vi lett kjenne oss igjen i den dag i dag, sjøl om det sjølsagt  ga seg helt andre utslag den gangen.

Falcones er en historieforteller av Guds nåde og har, samtidig som han har gitt oss en fantastisk historieleksjon, også skrevet en spenningsroman som det er vanskelig/umulig å legge fra seg.  Vi følger Hugo og hans familie gjennom flere tiår og vi får enorm sympati for denne fighteren av et menneske som simpelthen nekter å gi seg.

Dette har vært mitt aller første møte med Ildefonso Falcones og jeg har umiddelbart fått meg en ny favorittforfatter. Det har vært en tidkrevende reise å lese «Jordens arvinger», men du verden så flott og lærerikt på alle vis.