Ketil Bjørnstad, Ellen Andrea Wang, Jon Eberson, Sigurd Hole og Bendik Hofseth var noen av dem som ville hylle lydguru Jan Erik Kongshaug på den andre dagen av festivalen som er tilegna han.

Norges mest produktive kunstner – jeg kan ikke skjønne noe annet -, Ketil Bjørnstad, har tilbragt timer, uker, ja måneder sammen med Jan Erik Kongshaug i hans studio. Han har også vært med å plukke ut flygelet som alle andre pianister har hatt gleden av å traktere.

Det er bare noen av grunnene til at det var høyst betimelig med en solotime med Bjørnstad som åpning av dag to av Kongshaug-festivalen. Han fortalte oss at han vil spille seg gjennom deler av sin produksjon med og hos Kongshaug fra 1974 og nesten fram til i dag.

Uten stopp gikk Bjørnstad inn og ut av noen svært kjente og noen mer ukjente låter. Vi vet hvilket musikalsk uttrykk og i hvilket landskap vi finner Bjørnstad – han har en umiskjennelig signatur som er bare hans. Jeg opplevde likevel hans dynamiske vokabular som mye større enn sist jeg hørte han aleine, noe som var med å gjøre dette til en perfekt start på lørdan.

Bassist, vokalist, låtskriver og bandleder Ellen Andrea Wang er nok den eneste som har spilt med både Sting og Østre Toten Storband – i alle fall i løpet ei og samme uke!

Med sin trio, med den strålende og svært så allsidige tangenttraktøren Andreas Ulvo, og den unge og meget løfterike trommeslageren Ola Øverby fra Wangs hjemtrakter, nemlig Hedal ved Gjøvik, fortalte Wang oss hvilken flott artist hun er på alle slags vis.

Hun har ei personlig stemme både som vokalist, bassist og låtskriver i et landskap som henter fra både pop, rock og jazz – hun er på full fart mot noe veldig stort.

Veteranen Jon Eberson og Sigurd Hole, en av hans mange elever fra Musikkhøgskolen, har jobba mye samme de seineste åra, blant annet i den nye utgava av Jon Eberson Group.

Nå har de akkurat begått ei duoskive der de utelukkende tolker ballader og at kjemien mellom de to er av det spesielle slaget, tar det cirka et millisekund å fastslå. Her blei det ført inderlige samtaler av det telepatiske slaget der eleven og læreren viser seg å være jevnbyrdig partnere.

Her var det ballader og kun ballader det handlet om – et herlig musikalsk landskap med standardlåter, «Blåmann, blåmann» og originallåter av Eberson som med sin særs personlige og varme tone i hornet passer utmerket i dette landskapet – også.

Bendik Hofseth er på mange vis årsaken til at Christer Falck har engasjert så kraftig når det gjelder norske musikere og tilliggende herligheter.

Med sitt band som per i dag består av Mats Eilertsen på bass, Helge Iberg på piano, Per Oddvar Johansen på trommer og Eivind Aarset på gitar, tok tenorsaksofonist og vokalist Hofseth oss med på ei rundreise i store deler av si karriere. Mange, inkludert Hofseth, trodde kanskje at den delen av karriera var over for noen år siden, men spesielt Falck ville det annerledes og dermed begynte snøballen å rulle igjen.

I et eget univers, der sjangre ikke er så viktig, befinner Hofseth seg fortsatt. Kvalitet derimot er en ufravikelig faktor og denne utgava av bandet står ikke tilbake for noe eller noen av det Hofseth har hatt med seg tidligere. Høyst personlig musikk må vite – musikk som sjølsagt Jan Erik Kongshaug har vært med på å udødeliggjøre.

Knut Reiersrud og Mathias Eick med følgesvenner får ha meg unnskyldt – hodet og resten av mottakerapparatet var fylt opp for denne gang. Jeg lover å komme fryktelig tilbake ved neste anledning.

I dag avsluttes festivalen med blant andre Bugge Wesseltoft, Nils Petter Molvær og Trygve Seim. Det blir stas – tipper jeg…..