Da denne trioen så dagens lys mer eller mindre tilfeldig i 2017, så førte det til en flott debut. Oppfølgeren til herrene Kjetil Jerve, Anders Thorén og Tim Thornton forteller oss om enda flere flotte “tilfeldigheter”.

Den svenske Oslo-bosatte trommeslageren Anders Thorén er åpenbart en kar som får ting til å skje. Gjennom plateselskapet AMP har han i en årrekke initiert en rekke innspillinger, både norske og utenlandske. De fleste uten sin egen tilstedeværelse bak trommene, men heldigvis mange der han med sin beskjedne autoritet også forteller oss hvilken utmerket trommeslager han er. Han er så definitivt blant dem som spiller – ikke slår trommer.

Unnfangelsen av denne trioen hører altså hjemme blant en rekke tilfeldigheter. Debuten fortalte heldigvis ikke bare oss lyttere, men også de tre hovedrolleinnhaverne at her lå det mye som måtte forskes videre på.. Gjennom tre sessions i 2018 og 19 blei “Re:” en realitet og det høres at det er tre musikanter som har blitt bedre kjent med hverandre og som stortrives sammen vi har med å gjøre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ålesunds store pianosønn Kjetil Jerve tar nok en gang store steg. Han har et anslag så fullt av finfølelse og personlighet at de to sporene som åpner ballet, Bill Evans´ “Re: Person I Knew” og Elton Johns “Come Down in Time”, som “ingen” har våget seg i nærheten av etter at Radka Toneff og Steve Dobrogosz gjorde sin legendariske versjon, får noe helt nytt ved seg. Det skal en del til.

Ellers er repertoaret en blanding av originalmateriale og standardlåter som “My Ideal” og “East of the Sun” samt Nick Drakes “Parasite” – alt tilsatt personlig krydder, både solistisk og kollektivt, som gjør dette til triojazz høyt oppe på lista.

Trioen, som hele tida befinner seg i den lyriske, melodiske og av og til flytende rytmiske verdenen, er veldig bra og Kjetil Jerve er på vei til et sted der oppe blant våre aller beste pianister – uansett sjanger.

Den danske saksofonisten Johannes Gammelgaard har flytta til Sverige og funnet seg nye venner. Det feirer de med et herlig vennelag og vakker musikk.

Nye bekjentskaper, nye møter og ny musikk er noe av det mest interessante når det gjelder å omgi seg med musikk. Tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Johannes Gammelgaard (29) representerer alt dette og gjør det på et fascinerende vis.

Gammelgaard har bodd i Stockholm i fire år og åpenbart funnet seg vel til rette. Det har blant annet ført til at han har skrevet musikk med røtter både i sitt opprinnelige hjemland, med spor etter nasjonalkomponisten Carl Nielsen, og ikke minst i sitt adopterte hjemland, der Jan Johansson garantert har vært og er en stor inspirasjonskilde.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De ni låtene på vinylen, med omslag av det danske malerikonet Asger Jorn, har mye folkemusikk i seg – som Johansson var en pioner for. Den danske salmetradisjonen er heller ikke fjern for Gammelgaard. Dette, og mere til, har Gammelgaard fusjonert på en gladlynt måte der humor og optimisme spiller ei sentral rolle. Det swinger og groover av musikken hele veien sjøl og frijazzimpulser og melankoli heller ikke er fraværende.

Med seg har han fått et fint svensk lag bestående av Mauritz Agnas på bass, Arild Wahl på trommer og perkusjon og Karl Wallmyr på trompet. Som Gammelgaard er dette nye stemmer for meg, men alle viser oss raskt at de har mye spennende og personlig å melde. I tillegg bidrar Isak Hedtjärn på metallklarinett og Love Meyerson på trekkspill på strålende vis på fire av spora og er med på å sette et ekstra svensk preg på det hele.

Johannes Gammelgaard har vist seg fram på et flott og personlig vis – over flere grenser.

Det er fem år siden jeg fikk møte bandet Meer fra Hamar. Det var intet mindre enn svært hyggelig og oppfølgeren bekrefter at førsteinntrykket ikke var noen tilfeldighet.

Ikonet Duke Ellington har jeg aldri hatt noe spesielt mot – verken musikalsk eller for hans mange betraktninger. Han uttalte for eksempel at det kun finnes to typer musikk – god og dårlig. Jeg støtter han fullt og helt på det og grunnen til at jeg henter det fram denne gangen er at den typen musikk åttemanns/kvinners bandet Meer fra Hamar gir oss, ikke er den jeg tilbringer mest tid sammen med. Likevel er det slik at inspirert og oppmuntra av møtet med debutalbumet “Meer” fra 2016, så var det med store forventninger “Playing House” blei introdusert for høyttalerne og mottakerapparatet mitt.

Med elleve låter som alle er kollektivt unnfanga både når det gjelder tekst og musikk, så forteller Meer oss at de er et ganske så spesielt kollektiv. Med si helt spesielle besetning med søsknene Johanne-Margrethe og Knut Kippersund Nesdal på vokal, Ingvild Nordstoga Eide på bratsj, Ole Gjøstøl på tangenter, Mats Lillehaug på trommer, Åsa Ree på fiolin og perkusjon, Morten Strypet på elbass og Eivind Strømstad på gitarer, tangenter og programmering – samt at alle bidrar på vokal i tillegg – så mer enn antyder det at vi blir invitert inn i en lydverden med ganske voldsomme dimensjoner.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det Meer gir oss er stort, gjennomtenkt og gjennomført. Noe forteller meg at helt siden den spede begynnelse i 2008, så har bandet som etter hvert har blitt et stort og helt særegent kollektiv, hatt ei helt klar retning og musikalsk visjon. Her er det ikke mye minimalisme involvert, men likevel mye dynamikk som gjør at det hele tida er solid med musikalsk spenning i uttrykket.

Når så stemmene til The Kippersund Nesdals er både sterke og kler hverandre på et framifrå vis, så blir dette melodiske universet med impulser fra progrock, symfonisk orkestral pop og sikkert litt klassisk- og jazzkrydder også, fronta på best mulig måte.

Jeg ba om meer for fem år siden og nå er mine bønner hørt. Meer var veldig bra den gangen – nå er de bortimot strålende.

Det å finne frem til det unike i seg sjøl er det alle musikanter med ambisjoner er på leit etter. Sinikka Langeland har definitivt funnet fram til denne kjernen.

Sinikka Langeland, som akkurat har runda 60, kommer fra Kirkenær ved Kongsvinger og er bosatt på Svullrya. Det vil si veldig i nærheten av eller midt i sjølvaste Finnskogen. Det er nok en gang musikken og uttrykket hennes preget av.

Utstyrt med tre forskjellige versjoner av det finske nasjonalinstrumentet kantele, med enten 5-, 15- eller 39 strenger, og sin umiskjennelige stemme som hun ved hjelp av utsøkt dynamisk bruk får uttrykt noe flott og stekt, viser Langeland oss kanskje i større grad enn noensinne tidligere hvilken unik artist og formidler hun er.

Tekstene er både relativt nye og skrevet av Jon Fosse og Olav H. Hauge eller “historiske” og unnfanga av Meister Eckhart og Poul Pedersen for en hel del hundre år siden, mens musikken i stor grad er skrevet av Langeland sjøl eller er henta fra tradisjonsboka.

Det har ført til et et så stemningsfullt, ekte og inderlig visittkort fra Finnskogens store datter som vel tenkelig.. Det er nedpå og ettertenksomt, det er vakkert og personlig, det er sterkt og djupt – det er Sinikka Langeland.

Vi er alle unike. Sinikka Langeland er likevel litt mer unik enn de aller fleste av oss.

Alle som har møtt, snakka med eller opplevd Ellen Brekken på scena, mer enn aner hva slags visittkort hun har gitt oss. Det er altså så livsbejaende, friskt og optimistisk som musikk kan være. Herlig påfyll!

Bassist, komponist og nå for første gang bandleder på egen plate, Ellen Brekken, er av typen som setter seg mål – og som kommer i mål. Da hun tok eksamen på Norges Musikkhøgskole i 2010, så bestemte hun seg for at når hun blei 35 så skulle debutplata være klar. Nå er hun 35 og du verden så klar debutplata er.

Mange har støtt på Brekken i Hedvig Mollestad Trio. Da har man skjønt at energi, vilje og evne ikke er noen mangelvare. Alt dette har hun så avgjort tatt med seg inn i sin egen musikk og til sitt eget band A Tonic for the Troops – den beste medisin på norsk, sånn cirka – også. La det være klart med en gang: sjøl om energien og trøkket er av samme høye klasse som i og med HMT, så låter Brekkens musikk helt annerledes. Akkurat det samme, men helt annerledes, som Jan Garbarek beskrev ei ny utgave og ny plate med seg sjøl for noen tiår siden.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Brekken har skrevet på denne musikken gjennom mange år. Det forteller meg at hun har plukka ut det beste av det som har kommet ned på papiret til denne debuten – slik låter det i alle fall. Vi snakker akustisk jazzmusikk med røtter på begge sider av Atlanterhavet og når hun har bass- og låtskriveridealer som Ray Brown, Marc Johnson, Scott LaFaro og Charles Mingus, så aner vi hvor hun vil – og hun når måla sine her også.

Med et håndplukka a-lag med Magnus Bakken fra Lillehammer på tenor- og sopransaksofon, Espen Berg fra Hamar på piano og Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes på trommer, tyder det aller meste på at Brekken har fått et rungende ja fra alle førstevalgene sine, så blir vi servert rundt en times lykkepille som kan inntas så mange ganger man føler behov for det.

Både kollektivt og solistisk snakker vi toppnivå, det groover noe infernalsk og empatien med innbakt spilleglede ligge tjukt utenpå alle fire. Det og denne musikken synes de er moro å omgi seg og oss med og vi er så hjertens enig.

“Amubush” er en lykkepille som burde være å få på blå resept omgående. Hører du Bent Høie! Her i heimen vil den bli markert med både G og T – jeg lover!

Den nordiske kvintetten Nezelhorns gir oss noe tøft og originalt – med røtter både i frijazz, funk og mange andre herligheter.

Sjøl om “Sentiment” er Nezelhorns andre album, så er det mitt første møte med de fem. Debuten, “Nezelhorns in an Elephant String”, kom ut allerede i 2013, så det er med andre ord et band med mye erfaring og lang fartstid vi har med å gjøre.

Den danske tenorsaksofonisten Nana Pi (Aabo Larsen) og den svenske trombonisten Petter Hängsel deler nesten søsterlig/broderlig på låtskriverjobben. Den norske trompeteren Erik Kimestad og svenskene Kristoffer Rostedt (trommer) og Johannes Vaht (bass), er ganske så sikkert viktige bidragsytere når det gjelder framveksten av arrangementene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nezelhorns er nemlig et Band med stor B. Inspirasjonskildene er sikkert mange og sammensatte, men de fem har definitivt utvikla et eget sound. Noen ganger låter det hele svært tonalt, melodisk og direkte funky med flotte unisone linjer for de tre blåserne. Andre ganger er uttrykket ganske så abstrakt og søkende. Fellesnevneren er at det groover uten stans og og når Nezelhorns er befolka med usedvanlig langt framskredne solister, så har dette møtet med kvintetten blitt av det svært så hyggelige slaget.

Både Ornette Coleman og Don Cherry befinner seg i skyggene her, men Nezelhorns har altså videreutvikla lyden av seg sjøl ved å ta sjanser og dermed stake ut sin egen kurs i skjæringspunktet der det tradisjonelle og funky møter både det tonale og atonale.

Nezelhorns er et flott eksempel på hva Nordisk Råd bør være.

Sakte sanger om overganger er undertittelen på dette visittkortet fra tekstforfatteren og vokalisten Anne Lande. Det gjør så godt at noen tar seg tid og gir oss rom for ettertanke.

Anne Lande (62) har, i samarbeid med pianist Per Husby, fortalt oss via albumene “Sakte sanger” og “Helt nær” at hun har noe ekte og inderlig å dele med oss. Nå har det vært stille på platefronten i ganske så mange år, men hun forteller oss med “Likevel er du her” at hun fortsatt har det høyst personlige avtrykket å dele med oss.

Lande har skrevet en rekke nye tekster, i tillegg til å oversette en Red Mitchell-tekst, mens Husby har skrevet de fleste låtene – med ett Bob Dorough- og ett Robert Normann-unntak. Lande, som synger så tett på mikrofonen at det nesten oppleves som at hun er i rommet sammen med oss, resiterer også en del av tekstene. Uansett hvordan hun har valgt å tolke tankene sine, enten på sin opprinnelige hedemarksdialekt eller på bokmål, så gjør hun det på et vis som gjør at mottakerapparatet skjerpes. Hun har noe ekte å melde og jeg tror på henne.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Avskjeder, omveltninger og omstillinger er tematikk som går igjen i tekstene hennes og som de fleste av oss kan kjenne seg igjen i på et aller annet nivå. Vi snakker om dette livshjulet, du vet.

Når så Per Husby har skjønt intensjonen i Landes lyrikk og har skrevet vakre og nedpå melodier i en type visejazzlandskap, så har dette blitt en fin forlengelse til de to albumene som så dagens lys for godt og vel 10 år siden. Når de to så har alliert seg med Sigmund Groven (munnspill), Stig Hvalryg (bass), Konrad Kaspersen (bass), Peder Capjon Kjellsby (cello, gitar og perkusjon), Ole Jørn Myklebust (trompet og vokal) og Erlend Viken (fele) i forskjellige konstellasjoner, så har dette blitt akkurat så nedpå, så sakte og så luftig som de garantert hadde tenkt seg.

Anne Lande forteller oss nok en gang at hun har noe unikt å melde – og heldigvis gjør hun akkurat det.

Den tyske tangentisten Frank Woeste, med base i Paris, har jeg så vidt hørt tidligere. Disse to møtene blir derfor nesten som å åpne ei ny dør. Bak den skjulte det seg mye spennende.

Frank Woeste (55) møtte jeg for første og, inntil nå, eneste gang sammen med den amerikanske trombonisten Ryan Keberle for rundt tre år siden. Det var flott på mange vis det der de tolka deler av Ravels univers, men det grundige møtet med Woestes musikk og tenking har latt vente på seg til nå.

Det har seg slik at blant de mange store og tunge problemene en stakkars anmelder har å stri med, så er mengden av tilsendt materiale et av de tyngste. Det har blant annet ført til at Woestes to innspillinger for tyske ACT har blitt liggende til marinering relativt lenge – den ene helt siden 2016.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg iler til og melder at det har liten eller ingen betydning denne gangen. De to “versjonene” av Woestes rapsodier er av den tidløse sorten samtidig som de to, med fire års mellomrom, forteller oss om en musiker i strålende og spennende utvikling.

Woeste har sin utdannelse fra Paris og har bodd der siden slutten av forrige årtusen. Det har ført til at han har sugd til seg det meste av det som gjør den franske scena så spennende: jazz, verdensmusikk, pop, rock og skapt en fusjon av det som er fullstendig hans egen,

Den ferskeste utgava er med hans franske band bestående av trommeslageren Stéphane Galland, bassisten Julien Herné, trombonisten Robinson Khoury og den nederlandske trompeteren Eric Vloeimans. Bortsett fra sistnevnte ukjente herrer for meg, men alle er av det glitrende slaget.

Førsteutgava låter helt annerledes med flott amerikansk reisefølge i trommeslageren Justin Brown og gitaristen Ben Monder og med gjester som trompeteren Ibrahim Maalouf og vokalisten Youn Sun Nah – begge de er Frankrike-bosatte stjernemusikanter som Woeste har jobba mye med. Tøft, hipt og noe luftigere enn toreren, men nok en bekreftelse på hvilken spennende komponist og arrangør Frank Woeste er.

Frank Woeste – det er bare å legge merke til navnet og ikke minst musikken hans med en gang. Dette er to fine visittkort til et “nytt”, spennende navn.

Den danske altsaksofonisten Signe Emmeluth har slått seg ned i Norge. Det skal vi være veldig glade for.

Signe Emmeluth (28), fra Odense i Danmark, har slått seg ned i Oslo etter å ha tilbrakt noen år ved Nidelvens bredd som student ved den etter hvert så vidgjetne jazzlinja. Hun har allerede etablert seg på et svært så fordelaktig vis på den nordiske og etter hvert også den europeiske impro-scena og her kommer det en herlig bekreftelse på hvorfor.

Under fjorårets Moldejazz mottok Emmeluth den ettertrakta JazZtipendiat-utmerkelsen som vil føre til at hun skal urframføre et verk hun har skrevet for sin versjon av Trondheim Jazzorkester under årets festival. Det blir garantert noe ganske annerledes enn det vi blir møtt med her – “Hi Hello I´m Signe” er nemlig Signe mutters aleine i en godt og vel 35 minutters lang utflukt unnfanga på Kafé Hærverk i Oslo i august i fjor på Ingebrigt Håker Flatens Sonic Transmissions Festival.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Emmeluth har kalt det abstrakte musikalske maleriet for “Action Painting en Vogue” og det er på sett og vis opplevelsen av et vilt, vakkert og fargerikt abstrakt maleri som renner meg i hu underveis. Emmeluth har en vanvittig stor palett å hente fra. Hun henter ut det som er mulig å hente ut av en altsaksofon virker det som og hun sørger for at mine assosiasjoner går i alle slags retninger. Tradisjonell melodikk og harmonikk er det bare å glemme – her serveres det derimot noe høyst unikt og svært så personlig fra start til slutt.

Denne musikken og dette maleriet utfordrer alle med et åpent sinn til å skue både innover og utover. Her finnes det ingen lettvinte løsninger – Signe Emmeluth tar oss med til ytterkanter der det stille og reflekterende kontrasteres av det heftige og styggvakre.

Signe Emmeluth er og har ei unik stemme. Dette er hennes første solobevis på det.

Roxana Amed? Ikke det? Da er vi minst to, men nå anbefaler jeg alle å låne øre til denne fantastiske argentinske vokalisten.

Noe av det som er aller mest stas med å skrive om musikk, er at postkassa renner over med nye og ofte ukjente artister fra de fleste verdenshjørner. Den argentinske vokalisten og låtskriveren hører hjemme der.

Sjøl om Amed er et stort navn i hjemlandet, så er avstanden på alle slags vis stor hit opp til områdene rundt Nordpolen. Amed har vært bosatt i USA siden 2013 og med hennes sjuende album under eget navn siden platedebuten i 2004, så har kontakten endelig blitt oppretta.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Amed er født og oppvokst i Buenos Aires og har så avgjort det argentinske dramaet i uttrykket sitt. Lokal folkemusikk, rock og ikke minst jazz finnes i denne unike fusjonen som henter ingredienser både fra hennes opprinnelig hjemland samt fra amerikansk jazz.

I løpet av de 14 låtene som varer i vel 75 minutter møter vi henne både på spansk og på engelsk. Låtene med spansk tekst er stort sett hennes egne, mens de amerikanske er blant andre Wayne Shorters “Virgo” som Amed har skrevet tekst til på engelsk og Miles Davis´ “Blue in Green” med Cassandra Wilsons tekst.

Amed har ei mjuk, varm, sterk og inderlig stemme makter å løfte budskapet uansett om du skjønner språket eller ikke. Tematikk som isolasjon, nostalgi, det å høre til og om det å være midt i mellom, er blant det Amed formidler på et ganske så nedpå, men likevel intenst vis.

Når hun så omgir seg med strålende musikanter som stort sett er bosatt i Miami som Amed sjøl, men som er ganske “nye” for meg, bortsett fra den fremragende pianisten Martin Bejerano som har spilt med Roy Haynes i et par tiår, så har “Ontology” blitt et både sterkt og flott møte med en vokalist og musikant som har satt spor – Roxana Amed.