Gitaristen og komponisten Bjørn Charles Dreyer har gått gjennom ei livskrise. Det har ført til musikk som kommer til å sette spor hos alle som vil åpne seg for den.

Bjørn Charles Dreyer (52) er født og bodd sine fem første år i New York. Siden har Mandal i stor grad vært hans hovedbase. Med sørlandsbyen som utgangspunkt har han spilt rundt 1000 konserter og bidratt på rundt 170 plater med artister som Xploding Plastix, Mari Boine, Anneli Drecker, Wibutee, Anne Grete Preus, Madrugada og Stein Torleif Bjella. En usedvanlig anvendelig og allsidig musikant med andre ord.

De par seineste tiåra har Dreyer skifta mot komposisjon og lydkunst og “Time and Mass” er et gigantisk eksempel på hvor han har kommet anno 2021. Det til tross for at han veldig gjerne skulle ha skrevet et helt annet verk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I 2015 blei nemlig kona til Dreyer diagnostisert med uhelbredelig kreft og året etter gikk hun bort . Dreyer mista sin livspartner og deres to barn mista si mor – en skjebne tyngre, ondere og mørkere enn noe noen kan forestille seg.

Det å komponere musikken til “Time and Mass” har på mange vis vært terapi for Dreyer. Det virker som han har kommet nær sin kjære på et vis som er vanskelig å beskrive med ord. Han forteller henne, og oss, hvordan det er å være igjen, hvor mørkt og tungt det kan være og hvor sterk kjærligheten er sjøl om avstanden er uendelig – eller er den det? Avstanden altså.

Dreyer, på gitarer og elektronikk, har skrevet et knapt 40 minutter langt verk bestående av åtte låter med og for Kristiansand Symfoniorkester under ledelse av Per Kristian Skalstad. Dessuten medvirker Inga Marie Soteland på klarinett, Mariam Kharatyan på piano, Lars Kristian Lia på live remix og Erik Honoré på synth. Når så sistnevnte har mixa og Jan Bang har produsert, så vet vi hvilke kvalitetshender- og hoder “Time and Mass” har vært innom.

“Time and Mass” befinner seg på et eget sted sjangermessig. Både form og struktur har ingredienser fra samtidsmusikk, klassisk musikk og impro i seg, men egentlig er det ikke så viktig. Dreyer behersker antydningens kunst til fulle både når det gjelder rytmikk, harmonikk og melodikk og etter å ha tilbragt mye kvalitetstid med musikken, så vokser skjønnheten fram gjennom det mørke.

Det er åpenbart at dette har vært musikk som har krevd mye av Dreyer. Den har sjølsagt vært viktig for han og en bedre hilsen kunne hans kjære ikke fått. Det er vart, det er sart, det er mørkt, det er stygt, det er vakkert – det er alt. Dette er et verk som blir stående i sin kraft, inderlighet, sine sterke følelser og kjærlighet til Bjørn Charles Dreyers livsledsagerske.