Alle som har hatt privilegiet å kunne følge pianisten Vigleik Storaas gjennom hans etter hvert ganske så lange karriere, vet at de har noe veldig å glede seg til når han gir oss et nytt visittkort.
Vigleik Storaas (58) er i mine ører den største nålevende pianolyrikeren i jazzens verden her til lands – og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også for den saks skyld. Om det har vært i hans egne band, veldig ofte på trio, eller sammen med andre som sidemann, så har bergenseren som aldri kom seg ut av Trondheim etter å ha fullført sine år på jazzlinja, alltid stått svært høyt i kurs hos meg. Bedre arvtaker og forlenger kunne ikke Egil Kapstad ha fått for å si det sånn.
Trioformatet, med enten Johannes Eick eller Mats Eilertsen på bass og Per Oddvar Johansen på trommer, har vært veldig hjemmebane for Storaas. Med sitt nydelige og distinkte anslag, i nært slektskap med ingen ringere enn Bill Evans, har Storaas gitt jazzlyrikken ei fantastisk fin stemme her hjemme – ei stemme som av en eller flere fullstendig uforståelige grunner aldri har fått et stort internasjonalt publikum. Det hadde han så avgjort fortjent.
Nå møter vi han for andre gang helt aleine – første gang var i 1999. Da, som nå, var åstedet Rainbow Studio og begge gangene var det mester Jan Erik Kongshaug som sørga for at det låt akkurat slik det skulle låte. Denne innspillinga blei gjort i i januar 2018 og var nok en av de aller siste lydmagikeren fikk gjort.
Sju Storaas-komposisjoner med røtter i alt fra Evans-inspirerte toneganger, via en klassisk hyllest av filmskaren Andrej Tarkovskij for så å avslutte med “Folketone”, viser hvor allsidig Storaas er i sin musikkanskuelse- og tilnærming.
“Inner Rhymes” er så vakker, tidløs og lyrisk pianomusikk som vel tenkelig og ønskelig. Vigleik Storaas bekrefter nok en gang, sjøl om det på ingen måte er nødvendig, at han er og har ei stemme som trengs mer enn noen gang.
Inner Rhymes
Inner Ear/Musikkoperatørene
