Den amerikanske trombonisten Ryan Keberle har forelska seg i brasiliansk musikk. Sammen med en utmerka brasiliansk trio viser han oss hva det har ført til: godlyd.
Ryan Keberle, med pannebånd, sammen med sine utmerkede brasilianske venner.
I 2017 tok Ryan Keberle (41) seg fri fra jazz-lederjobben ved Hunter College og stakk til Brasil for å utforske sin fascinasjon for brasiliansk musikk. Begeistringa avtok ikke akkurat og etter at han kom til storbyen São Paulo og traff på tre sjelsfrender så utvikla det hele seg til det som har blitt et flott debutalbum for hans Collectiv do Brasil.
Bassisten Thiago Alves, pianisten Felipe Silveira og trommeslageren Paulinho Vicente hadde jobba sammen i 17 år før Keberle dukka opp og du verden som det høres og merkes. For oss, meg i alle fall, i denne enden av Tellus er de ukjente størrelser, men her er det bare å slå fast at de som kollektiv hører hjemme helt der oppe og spesielt Silveira forteller oss at han er en usedvanlig melodisk, smakfull og lydhør solist.
Keberle er spesielt begeistra for toneskatten Ivan Lins, Milton Nascimento, Toninho Horta og Edu Lobo har skapt. Den skatten har så avgjort trioen fra São Paulo også i sitt DNA og låtene Keberle har valgt ut til denne innspillinga, henta fra Horta og Nascimentos store skatt, har blitt ikledd så varme og flotte jazzversjoner som vel tenkelig. I tillegg har Keberle skrevet tre låter sjøl som passer utmerket inn i dette universet.
Ryan Keberle, bosatt i New York, har jeg også støtt på i et par andre platesammenhenger. Han bekrefter nok en gang at han er en trombonist på aller øverste hylle som det hadde vært svært hyggelig å få besøk av også på denne sida av Atlanterhavet – gjerne sammen med Collectiv do Brasil.
Ryan Keberle´s Collectiv do Brasil «Sonhos das Esquina» Alternate Side Records/ryankeberle.com
Hardingfelespillerne Annbjørg Lien og Benedicte Maurseth både tar vare på en viktig og stolt tradisjon samtidig som de viderefører den på et fantastisk flott vis.
Annbjørg Lien er endelig tilbake.
Benedicte Maurseth er en viderefører av sjeldent kaliber.
Hvor vi enn snur og vender oss i det musikalske landskapet her til lands, så skjer det veldig mye spennende og ikke minst innovativt. Folkemusikere er ikke bare det lenger de heller og Annbjørg Lien (50) og Benedicte Maurseth (39) er ikke overraskende to strålende representanter for nye dører som åpnes.
Annbjørg Lien har i flere tiår vært en av de viktigste “talskvinnene” for å gi folkemusikken nye klær samtidig som tradisjonen har blitt tatt godt og respektfullt vare på. De siste åra har det vært altfor stille fra henne og forklaringa er at hun har hatt store problemer med hørselen. Ved hjelp av moderne implantatteknikk og flinke leger har hun sakte, men sikkert fått orden på mange av problemene hvis jeg har skjønt det riktig. Det “feirer” hun med sitt første visittkort på mange år og det er nok en bekreftelse på hvilken stor kunstner hun er.
Lien er bosatt i Kristiansand – ikke langt fra Setesdalen. Det er derfra hun har henta inspirasjon til det musikalske landskapet hun har skapt her. Når hun så har invitert med seg Per Elias Drabløs (elbass), Knut Nesheim Kvifte (perkusjon, trommer og vibrafon), Tellef Kvifte (sekkepipe og fløyte), Jan Inge Nilsen (trommer), Bjørn Ole Rasch (tangenter, arrangør og produsent), Knut Reiersrud (allehånde strengeinstrumenter og munnspill), Roger Tallroth (strengeinstrumenter) og Mathilde Grooss Viddal (bassklarinett), så skal det ikke mye fantasi til for å kunne legge sammen at “Janus” har blitt alt annet en en tradisjonell folkemusikkekskursjon.
Jovisst er det mye folkemusikk i fundamentet til Lien og musikken hennes og hun behandler utgangspunktet med stor respekt samtidig som hun tar det videre i nye himmelretninger. Her er det mye rock, pop og jazz i den schwære gryta også og dessuten synger Lien fint også både på norsk og engelsk på et par av låtene.
“Janus” har blitt nok et flott bevis på at folkemusikk skal utvikles og tas videre for at den ikke skal størkne og heldigvis er Annbjørg Lien på plass igjen til å spille den rolla hun definitivt egner seg usedvanlig bra til.
Lien er på ingen måte aleine i dette miljøet som vil løfte folkemusikken i nye retninger. Nils Økland, Erlend Viken og Sigrid Moldestad er tre andre felespillere som har gjort og gjør en flott jobb i så henseende og Benedicte Maurseth kommer nå med nok en stadfestelse på at hun hører hjemme i dette sjefsskiktet også.
Maurseth er en felespiller som også har hardingfeletradisjonen innabords, men som sammen med kjernetrioen bestående av Mats Eilertsen på bass og elektronikk og Håkon Mørch Stene på vibrafon, marimba, perkusjon, strømgitar og elektronikk tar den originale musikken, men solid rotfesta i tradisjonen, til steder verken musikken eller vi visste fantes.
Det Maurseth & co – gjester som Jørgen Træen, Rolf-Erik Nystrøm, Stein Urheim, noen reindsyr, humler og litt rennende vann dukker også opp – gir oss er vanskelig å sette i bås. Ikke er det nødvendig heller. Det er enkelt og greit spennende og unik musikk skapt av noen framifrå musikanter. Holder lenge for meg det.
Annbjørg Lien og Benedicte Maurseth er to viktige musikanter som bekrefter det nok en gang med to flotte visittkort.
Om dollaren og krona går opp eller ned, kan variere fra time til time. Det slår også Moddi fast – uansett går han opp så det holder med “Bråtebrann”.
Moddi – ei flott og viktig stemme.
Jeg har hatt gleden av å følge Pål Moddi Knutsen (35) og karriera hans fra sidevundet mer eller mindre fra starten. Han har hele veien fortalt meg at han har vært en engasjert historieforteller av svært sjeldent kaliber. Han har enkelt og greit vært en artist og et oppegående menneske som har evnen til å engasjere. Han er åpenbart den han prediker å være – jeg tror på han. Sånn er det med den saken.
Dette er sant og tilfelle i større grad enn noensinne i forbindelse med “Bråtebrann” som er den første utgivelsen i en trilogi som har fått tittelen “Det nye nord”. Moddi veit hvor han kommer fra og hvor røttene hans er godt festa. Blikket på hans kjære Senja, der sjark og stø har blitt erstatta av laksetrailere og storindustri, er både kjærlig og skarpt og han formidler det i tekstene sine på et vis som gjør at det handler om mye mer enn bare Senja. Det handler om oss alle – intet mindre.
Moddi er en formidler gjennom tekstene og framføringa si som det er få av. Han får oss til å bli sittende langt ute på stolsetet slik at vi ikke går glipp av noe som helst – jeg sitter hele tida med en følelse av alt han har å melde er vesentlig.
Moddi skriver også fine låter i en slags vise/singer-songwriter-tradisjon og han trives tydeligvis godt i selskap med strålende jazzmusikere som Jakop Janssønn, Sigurd Hole, Benjamin Mørk, Morten Qvenild, Veslemøy Narvesen og Kristian Svalestad Olstad. Et herlig samarbeid med hverdagsbetrakteren Stein-Gunnar Bondevik. som leser sin egen tekst om blant annet nedgraving av bestefarens “Studebaker” i hagen til et nedtona gitarfølge, kommer også som en positiv overraskelse..
“Tranøy fyr” kan fort vise seg å bli en ny nasjonalsang for Nord-Norge. Det er en hyllest full av kjærlighet til folket og landsdelen og om tre koppa kaffi som blandevann. Vi snakker lyrikk og kjærlighet som kommer til å leve – lenge.
Det kommer også Moddi og hans univers til å gjøre. Det er nemlig tidløst, troverdig og veldig flott.
Moddi «Bråtebrann» Propeller Recordings/Border Music
Tone of Voice Orchestra, under ideologisk ledelse av Fredrik Lundin og Trinelise Væring, skaper landskap på tvers av både mangt og mye. Dette ti manns/kvinners bandet byr på noe helt spesielt.
Tone of Voice Orchestra inviterer på en helt unik utflukt.
Når saksofonist pluss pluss Fredrik Lundin og vokalist pluss pluss Trinelise Væring er involvert, så kommer det ikke som noen stor overraskelse at det er spennende musikk og unike visjoner på gang. Slik har det vært siden det forrige årtusenet og med Tone of Voice Orchestra forteller de oss at den kreative åra fortsatt er noe voldsomt til stede.
Tierbanden har sine røtter tilbake til 2017 da Lundin fikk mulighet til å sette sammen et band og skape musikk med rammer kun han kjente til. Workshopen førte etter hvert til et utvida samarbeid der hans samarbeidspartner på de fleste områder gjennom flere tiår, Trinelise Væring, blei stadig mer involvert og til bandets debutalbum har de skrevet musikken sammen mens Væring har skrevet tekstene.
Med ei besetning på fire vokalister, sekkepipespiller ++, fiolinist, bassist, to trommeslagere/perkusjonister samt Lundin på saksofoner og fløyter – fem kvinner og fem menn – blir vi tatt med til steder ingen av oss har besøkt tidligere.
Totalt original musikk med spor av østeuropeiske vokalgrupper, nordisk folkemusikk, americana, nordafrikanske stemninger, jazz, indie og altpop og sikkert en rekke andre ingredienser også, gjør at man blir sittende ytterst på stolsetet for å få med seg alle detaljene – og de er det mange av.
I hvilken bås skal dette settes? Absolutt ingen – Tone of Voice Orchestra er nemlig en helt egen bås og det er en bås det er usedvanlig hyggelig og spennende å befinne seg i. Noe forteller meg at dette er et band det er stor hygge å oppleve live, men inntil den muligheten dukker opp så skal fonogrammet besøkes flittig. Det byr også på stor hygge.
Tone of Voice Orchestra «Tone of Voice Orchestra» Stunt Records/MusikkLosen
Trompeteren, og veldig mye mer, Arne Hiorth tar oss med til flotte steder og flotte møter. “This Land” er et et vakkert land å besøke – mange ganger.
Arne Hiorth sammen med Marlene Makina og flere fra !Xanu !Xe.
Arne Hiorth (65) har vært en del av norsk musikkliv i årevis uten verken å kreve eller tilrane seg for mye av rampelyset. Hver gang han gir lyd fra seg så forteller han oss uansett at han fortjener godt med oppmerksomhet og dette møtet med sør-afrikanske tradisjonssangere er så avgjort ikke noe unntak.
Hiorth har besøkt Sør-Afrika en rekke ganger og virkelig kommet under huden på deler av tradisjonsmusikken i det flotte landet befolka av mennesker fra en rekke stammer og folkeslag. Det er et stolt og flott folk som jeg også har hatt gleden av å besøke et par ganger.
I 2019 var Hiorth på besøk og fikk møte ei sang- og dansegruppe med navnet !Xanu !Xe som kommer fra San-folket. Hiorth gjorde mye opptak med gruppa og inviterte også en av sangerne, Marlene Makina, i studio..
Året etter skulle Hiorth reise ned igjen for å gjøre ytterligere opptak, men en viss pandemi satte en stopper for det.
Hiorth og hans visjoner lot seg heldigvis ikke stoppe av den grunn. Utstyrt med alle opptakene fra turen som blei gjennomført, gikk han i studio og skapte usedvanlig vakker musikk i og rundt vokalen, rytmene og klappingen til de 15 damene.
Med assistanse fra den gitaristiske landskapsmaleren i ultraklassen Eivind Aarset, elbassisten Shaun Johannes fra Cape Town, synthmagiker Kjetil Bjerkestrand, perkusjonist Ottar Nesje og Oddrun Eikli og Sepanya Mahlangu på bakgrunnsvokal og sjølsagt Hiorths vakre trompettone, så blir det skapt stemninger, groover og melodier på tvers av kulturer og grenser som gir meg i alle fall tro på at mye er mulig også i disse tider med faenskap rett utenfor dørstokken vår.
“Music Is the Healing Force of the Universe” heter et Albert Ayler-album fra 1969. Det var et faktum den gangen og det er det fortsatt. Arne Hiorth, Marlene Makina og alle sjelsfrendene deres et er strålende prov på det.
Svenske Joel Lyssarides er en fremtidig storhet på jazzhimmelen. Han er på god vei dit allerede.
Joel Lyssarides har mye vakker musikk å dele med oss.
Dette er mitt tredje møte med Joel Lyssarides (29) og hans strålende trio bestående av de empatiske sjelsfrendene Rasmus Blixt på trommer og Niklas Fernqvist på bass. Lyssarides & Co forteller oss at arva etter Lars Jansson og Bobo Stenson er i de aller beste hender og hoder.
Etter debuten med “Dreamer” i 2018 og oppfølgeren “A Better Place”, så kommer det definitivt ikke som noen stor overraskelse at Lyssarides nok en gang har tatt store, vakre og personlige steg. Både som pianist, bandleder og komponist forteller han oss at han er utstyrt med en høyst personlig pensel.
Svens-greske Lyssarides har en solid og allsidig musikalsk bakgrunn. Både klassisk musikk, pop, jazz og blues finnes åpenbart i Lyssarides´ DNA og som forberedelse til denne innspillinga trakk han seg tilbake til sitt hus et stykke utenfor Stockholm der roen åpenbart hadde senka seg.
Det har ført til elleve nydelige, melodiske og ofte litt melankolske låter, pluss ei av bassist Fernqvist, som alle er grunnlag for eleverte samtaler mellom de tre unge herrene som tydeligvis kjenner hverandre godt etter mange år sammen.
Joel Lyssarides er en flott eksponent for pianolyrikk på svært høyt nivå. Han har noe helt eget å melde i dette klassiske trioformatet og det skal bli svært spennende å følge den nye svenske pianostjerna i åra som kommer. Akkurat nå er det flott å oppleve han og musikken hans her og – nå.
Trond Helge Johnsen forteller meg med si andre plate på ett år at han er så langt i fra ei døgnflue som vel tenkelig. Han har noe ekte og viktig å dele med oss.
Trond Helge Johnsen skal man låne ører og hjerte til.
Trond Helge Johnsen (46) er en sanger, gitarist, låtskriver og historieforteller som hører hjemme i kategorien har-noe-viktig-å-formidle. Han har reist land og strand rundt og delt sin musikk og på sett og vis også sitt liv med de som har ønsket å lytte og lære – om både han og seg sjøl.
Det har seg nemlig slik at Johnsen ikke har hatt den letteste veien frem til der han er nå. Det bruker han sitt flotte singer/songwriter-talent til å fortelle om og dermed allmenngjøre opplevelser som sikkert mange kan kjenne seg igjen i og kanskje lære av.
Det gjør godt å tilbringe tid sammen med Johnsen, hans musikk og hans historiefortelleregenskaper. Årsaken er at jeg tror på det han har å melde – vi snakker om et levd liv og sammen med flotte sjelsfrender som Steinar Krokstad (trommer) og Kyrre Sætran (elbass) , og en flott duett med Ida Jenshus, blir vi invitert inn i et melodisk viserock/country-landskap det er mye ærlighet og kjærlighet i – også når det er snakk om piggdekk!
Trond Helge Johnsen mer enn antyda med fjorårets “Under huden” at han hadde noe djupt inderlig og personlig å melde. Bekreftelsen er klar og tydelig med “Dans på nevroser”.
Trond Helge Johnsen «Dans på nevroser» Øra Fonogram/Musikkoperatørene
Den israelske saksofonisten Eli Degibri hadde et sterkt ønske om å hylle sine kjente og kjære. Du verden så flott det har blitt.
Eli Degibri har skapt noe inderlig og vakkert.
Jeg innrømmer lett at israelske saksofonister, komponister og bandledere ikke er det jeg kan mest om her på kloden. Når jeg finner ut etter et raskt søk at Eli Degibri (43) har tilbragt mange år i bandene til både Herbie Hancock og Al Foster, så skjønte jeg intuitivt at jeg hadde gått glipp av noe viktig og det tar heller ikke mange runder med hans niende plate som leder å få det bekrefta.
Degibri dro som så mange over til Junaiten for å studere på Berklee. Ganske raskt blei han anbefalt til Hancock av Ron Carter – vi snakker om musikere på øverste hylle her – og frem til 2011 markerte han seg kraftig over dær. Sikkert av flere årsaker, men blant annet fordi foreldrene begynte å bli gamle og svekka, så bestemte Degibri seg for å returnere til Israel. Man kan dessverre ikke se bort i fra at med adresse Israel er det vanskeligere å nå frem til stor internasjonal oppmerksomhet. Musikalsk er det i alle fall ingenting som står i veien for det.
“Henri and Rachel”, navnene på Degibris foreldre, var flyktninger som kom til Israel etter andre verdenskrig fra henholdsvis Bulgaria og Iran. Som enebarn hadde Eli et svært tett forhold til sine foreldre som nå har gått bort. Det viser seg så voldsomt i i den usedvanlig vakre, melodiske, lyriske og ikke minst empatiske musikken han har komponert. Standardlåta “Like Someone in Love” passer også elegant inn i dette universet. Ikke bare foreldrene, men også kona Noa og andre viktige støttespillere blir hylla på dette flotte visittkortet.
Med sin kraftige og usedvanlig uttrykksfulle tone på både tenor- og sopransaksfon forteller Degibri oss veldig tydelig hvorfor både Foster, Hancock og mange andre amerikanske storheter gjerne ville samarbeide med han. Han låter både tøft og samtidig veldig følsomt – ikke mange som fikser den kombinasjonen.
Med seg har sin sitt faste band gjennom de seineste fire åra. Bassisten Alon Near, pianisten Tom Oren og trommeslageren Eviatar Slivnik, som alle har tilbragt tid i New York, forteller oss at det er svært høy standard på israelske jazzmusikere – vi snakker topp internasjonal klasse over hele rekka.
Det skulle altså ta si tid før jeg oppdaga Eli Degibris univers. Det har vært en udelt glede og jeg ser veldig frem til å følge han og den videre.
Eli Degibri «Henri and Rachel» Degibri Records/degibri.com
Vokalisten Heidi Skjerve og tangentøren Daniel Formo har delt det meste veldig lenge. For første gang lager de også plate sammen. Det er åpenbart på høy tid.
Heidi Skjerve og Daniel Formo – et herlig par.
Heidi Skjerve fra Rennebu, men bosatt i Trondheim (42). har de par siste tiåra ved jevne mellomrom fortalt oss hvilken eminent og uttrykksfull vokalist hun er. Det har hun gjort i en rekke forskjellige konstellasjoner og på det viset også understreka sin enorme allsidighet. For å si det sånn så er det det et stykke fra “Jazz frå skogom” sammen med John Pål Inderberg og julesanger sammen med pianisten og organisten Thomas Torstrup til kollektivet Trondheim Voices.
Dette møtet mellom kone og mann er nok et nytt og veldig hyggelig kapittel. Etter at de to har delt både opp- og nedturer, barneoppdragelse og oppussingsprosjekter, så overrasker det heller ikke at de har delt mye musikk opp gjennom samlivet.
Formo, født og oppvokst i Trondheim, kjenner mange fra band som Ola Kvernbergs Steamdome og Solid!, men i den felles heimen har nok jazzens standardskatt ofte blitt henta frem når hygge skulle skapes. Her har de tatt denne skatten og denne hyggen flere skritt videre, invitert med seg flere gode venner og i løpet av to augustdager i fjor skapt tidløs musikk basert på et like tidløst repertoar. Formo spiller utelukkende piano denne gangen.
Med et repertoar bestående av blant annet “´Round Midnight”, “Come Rain Or Come Shine”, “You´ve Changed” og “I´ll Be Seeing You”, tar det usedvanlig musikalske og empatiske paret oss med på en nydelig og tidløs utflukt som det skal bli herlig å vende tilbake til – mange ganger.
Det skader heller ikke på noen som helst slags måte at de har invitert med seg de langt fremskredne vennene Bjørn Marius Hegge (bass) og Håkon Mjåset Johansen (trommer) samt Klaus Ellerhusen Holm (altsaksofon og klarinetter), Mona Krogstad (tenorsaksofon) og Marthe Belsvik Stavrum (fløyte) på noen av spora. Alle stortrives og alle bidrar til den særdeles gode stemninga.
Heidi Skjerve og Daniel Formo er jeg usedvanlig glad for at finnes – musikken deres også.
Heidi Skjerve & Daniel Formo & Friends «Glad There Is You» Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene
Opp med hånda de som har ei besetning med kun fiolin og marimba i platesamlinga si. Ikke det nei? Her kommer hjelpa – fra Portugal.
Carlos «Zingaro» og Pedro Carneiro tar oss med til nye landskap.
Perkusjonisten, i dette tilfellet kun marimba, Pedro Carneiro kjenner jeg fra en rekke andre frilynte portugisiske konstellasjoner. Årsaken til at jeg har fått tilgang til relativt mye spennende musikk fra den andre enden av Europa, er sjølsagt det meget produktive og kvalitetsbevisste selskapet Clean Feed Records, med base i Lisboa, som gir ut plater med en frekvens ingen andre kan matche.
Der har Carneiro dukka opp støtt og stadig, mens fiolinisten Carlos “Zingaro”, som blir karakterisert som en legende i portugisisk musikk, er førstereis i mine ører. Til sammen tar de oss med til steder jeg i alle fall aldri har vært på tidligere.
Denne innspillinga blei gjort i 2012 – for ti år siden. Den er fullstendig fritt improvisert, men hele tida med ei klar retning i seg. Sjølsagt låter det også helt unikt med ei slik instrumentering og musikken er totalt tidløs.
Her har to uttrykksfulle instrumentalister som lytter intenst til hverandre og det universet de skaper, satt hverandre stevne. Tradisjonell rytmikk og melodikk er så og si fraværende – her er det stemninger og lydskulpturer basert på impulser fra samtidsmusikk, impro, jazz og sikkert andre tilliggende herligheter som gjelder.
Carlos “Zingaro”, som egentlig heter Carlos Alves, og Pedro Carneiro har to høyst personlige stemmer som “snakker” utmerket sammen. De gir oss solide utfordringer og det gjør godt.
Carlos «Zingaro» & Pedro Carneiro «Elogio das Sombras» Clean Feed Records/Musikkoperatørene
