Fra tid til annen dukker jeg ned i bunka for å se eller rettere sagt, høre på, noe av den musikken som har gått meg hus forbi. Der dukka heldigvis Knut Riisnæs opp med kvartetten sin etter å ha ligget i marinade i nesten tre år.

Noe er jeg helt sikker på både når det gjelder denne innspillinga og hva det enn er Knut Riisnæs har foretatt seg: det låt like fint da det blei spilt første gangen som når det blir henta frem igjen. Årsak: Knut Riisnæs er konstant like bra og like tidløs.

Tenorsaksofonist, bandleder og tidvis komponist Knut Riisnæs (76) har vært en av mine store favoritter, uansett hvilket målbånd som benyttes, i flere tiår. Jeg har slutta å undre meg over hvorfor han ikke har fått den internasjonale oppmerksomheten han virkelig fortjener – jeg benytter heller muligheten til å nyte hans musikk så ofte det lar seg gjøre i stedet.

Det kommer ikke til å bli noen vane å hente frem plater som har levd noen år, men jeg har altså ikke det minste problem med å gjøre et unntak denne gangen. Grunnen er nemlig at jeg enkelt og greit både har gleda meg til og faktisk glemt dette kapitlet i Riisnæs´ diskografi – nå skal denne glippen rettes opp i!

Med sin umiskjennelige, sterke og varme tone og et uttrykk som er noe så definitivt hans eget, tar Riisnæs oss med på en stilsikker og personlig musikalsk utflukt der idealet er det samme som det alltid har vært, nemlig basert på et jazzuttrykk med røtter i det amerikanske hardbopuniverset fra 60-tallet.

Riisnæs er en lyriker som evner å ta´n helt ned og som samtidig kan trøkke til så det holder når han føler for det. Det viser han oss nok en gang her med et repertoar med originalkomposisjoner og lite spilte låter av Kenny Dorham, Wayne Shorter, Cedar Walton og Horace Parlan.

Når han så omgir seg med sin faste kvartett med Jens Fossum på bass, som også har skrevet låta “Living Next Door to Hjallis” – hvilken tittel!!!, trommeslager Tom Olstad og pianist Anders Aarum, som også har bidratt med åpningssporet “Around the Kernel”, så er både Riisnæs, musikken og vi i de aller beste hender. Mer empatisk, lyttende, swingende og stilsikkert reisefølge er det ikke mulig å skaffe seg seg i den prisklassen, som salige Knut Conrad Borge ofte ordla seg.

“The Kernel” blei altså gitt ut i 2019. Jeg ser at jeg jeg kan beskyldes for at jeg har aldri så lite tungt for det og at det ikke går unna med lynets hastighet bestandig. Jeg ber i tilfelle om tilgivelse for det – uansett er dette visittkortet fra Knut Riisnæs verdt ventetida. Det låt sikkert kanon i 2019, det låter kanon i dag og det kommer til å låte kanon om ti år også.