Andreas Ulvo har siden mitt første møte med han vært ei helt spesiell stemme. Aldri mer enn med dette fantastiske verket “Vindall”.

Mine første møter med pianisten, komponisten og bandlederen Andreas Ulvo (42) var med Eple Trio og i Ellen Andrea Wangs trio med Erland Dahlen. Jeg skjønte umiddelbart at det uttrykket jeg blei presentert
for var både ydmykt og unikt. En rekke treff senere har understreka førsteinntrykket – Andreas Ulvo har noe helt eget å dele med oss.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vossajazz

I 2022 fikk Ulvo muligheten til å vise bredden i sin musikkanskuelse på et nytt og flott vis. Han fikk nemlig det ærefulle oppdraget å skrive tingingsverket til Vossajazz – en mulighet som blir noen få utvalgte til del.

Det førte til at Ulvo for første gang kunne skrive musikk for et ganske stort ensemble og hvilken trupp er det ikke han har satt sammen!

Ulvo har henta inspirasjon til verket, for dette er virkelig et verk og ikke ei samling låter, fra både både jazz, folkemusikk og klassisk musikk til denne musikalske gumboen som ikke likner på noe som har
vederfaret mitt sinn tidligere.

Musikken og truppen

Med ei besetning bestående av Mats Eilertsen på bass, Helga Myhr på hardingfele – og vokal på ett spor digitalt som ikke fikk plass på vinylen, Tanja Orning på cello, Helge Andreas Norbakken på trommer og
perkusjon, Giovanna Pessi på barokkharpe og Håkon Aase på fele, så skal det ikke all verdens fantasi til for å skjønne at dette må låte ganske så annerledes. Det gjør det da også.

Ulvo har hatt som ambisjon å finne frem til sannhet og fred gjennom gjennom musikken. I den tida vi lever i der vi blir bombardert av løgn, halvsannheter og kunstig intelligens og konfrontert av demagoger
og krigshissere, er et slikt budskap basert på noe inderlig vakkert og ekte, viktigere enn noen gang.

“Vindall”, som betyr vindfullt på Ulvos lokale dialekt fra Eidskog inn mot svenskegrensa, viser oss pianisten – hvilken klangmester -, komponisten – hvilken visjonær, og bandleder Andreas Ulvo i full blomst.

Dette verket er så vakkert, originalt og tidløst at det må løftes frem ofte både nå og i åra som kommer. Vi trenger slike påfyll og påminnelser. Vi trenger Andreas Ulvo.

Freddie Hubbard var i sin tid den aller største trompeteren. Her møter vi han live fra 1967 – midt i hans storhetsperiode.

Freddie Hubbard (1938-2008) var den store arvtakeren til Clifford Brown, Dizzy Gillespie og, i manges ører, også Miles Davis. På 60-, 70- og 80-tallet var Hubbard den store, sjøl om han ikke var den
enorme stilskaperen som Miles. Slutten av karriera blei dessverre ikke slik han eller hans tilhengere kunne håpe på: leppa og helsa svikta Hub, som han ofte blei kalt, og jeg glemmer aldri den siste gangen jeg så han live på Blå i Oslo – det var bare trist å oppleve den store som en bleik skygge av seg sjøl.

Første gang jeg opplevde Hubbard var i Molde i 1984 med et superlag bestående av Billy Hart, Joe Henderson, Michel Petrucciani og Buster Williams. Hubbard var fortsatt i godt slag og svært glad for å være tilbake i byen han “nekta” å forlate i forbindelse med sitt første besøk i 1966.

Jazzdetektivene

Nok en gang har jazzarkeologene i Resonance Records, med Zev Feldman i spissen, ved hjelp av lydmannen Bernard Drayton fått tak i og restaurert opptakene som sistnevnte gjorde på mandagskonsertene på klubben The Blue Morocco i The Bronx, New York.

Vi får bli med på to hele sett med til sammen vel to timer med musikk.
I all hovedsak er det Hubbards egne låter som “Crisis” og ikke minst “Up Jumped Spring”, krydra med standardlåtene “Bye Bye Blackbird” og “Summertime”, som blir servert.

Her får alle ideer og initiativ muligheten til å utvikle seg og til å bli “fullført” i versjoner som varer inntil knappe 23 minutter – uten et sekund å gå på tomgang.

Hubbard er i toppslag og forteller oss hvilken virtuos han var samtidig som han fylte absolutt alt med substans og personlighet. Det at sjefen her spilte med sitt faste band bestående av Kenny Barron på piano, Herbie Lewis på bass, Bennie Maupin på tenorsaksofon og Freddie Waits på trommer, gjorde også sitt til at det låter framifrå fra start til mål og i alle slags tempi.

Praktfullt

Som med alt som kommer ut fra Resonance Records så er dette også en praktfull produksjon. Et 32 siders hefte med blant annet intervjuer med de gjenlevende i bandet, Barron og Maupin, samt trompeterne Charles Tolliver, Eddie Henderson, Steven Bernstein og Jeremy Pelt, som alle beundra og hadde et ganske så nært forhold til sitt store forbilde, er med å sette dette strålende liveopptaket, som aldri har vært gitt ut tidligere, i et perfekt perspektiv.

Du verden så godt det er å oppleve Freddie Hubbard i toppform igjen!

Den høyst originale trioen Building Instrument har runda ti år med god margin. De blir stadig mer unike og spennende.

Vokalist og multiinstrumentalist Mari Kvien Brunvoll, trommeslager, og veldig mye mer, Øyvind Hegg-Lunde og synthesist og elektroniker Åsmund Weltzien, debuterte som Building Instrument med sitt sjøltitulerte
album i 2014. De fortalte oss umiddelbart at de hadde noe høyst originalt på hjertet og bekrefta det veldig med oppfølgerne “Kem som kan å leve” i 2016 og “Mangelen min” to år seinere.

Nå har det altså tatt sju år siden forrige løypemelding og det er veldig hyggelig å kunne melde at Building Instrument på ingen måte har stått stille.

Personlige stemmer

Alle tre er utstyrt med unike stemmer og for en som kommer fra Norges vakreste by så er det hyggelig å høre Kvien Brunvoll, ja hun er søster til Ane Brun, synge på Molde-dialekt. Vakkert, må vite.

Hva er det så Building Instrument har unnfanga i laboratoriet sitt denne gangen? På mange vis er det en forlengelse av det de ga oss med de tre første visittkorta.

Jeg finner det svært vanskelig, og egentlig helt unødvendig, å sammenlikne Building Instrument med noe eller noen. Det hevdes at artister som Annette Peacock og Kate Bush befinner seg i underbevisstheten, mens den originale bruken av beats, synther og samples, tar landskapet i ei annen retning igjen.

Musikken er rytmisk spennende, melodisk annerledes, filosofisk og fascinerende. Måten de tre har utvikla seg sammen og hver for seg, gjør de til en kohort som lar ideene få utvikle seg både sammen og i hjemmestudioene slik at de framstår enda mer originale enn ved siste oppmøte. Den bergenske studiotrollmannen Jørgen Træen skal også ha sin
del av æren for at dette har blitt så vellykka som det har blitt.

Building Instrument må for all del ikke vente sju år til før de stiller til start igjen.

For meg er dette det første møtet med den svenske trompeteren Erik Palmberg. Jeg skjønner at jeg har gått glipp av mye vakkert.

«Faces» er Erik Palmberg (44) sin tredje utgivelse under eget navn. De to første gikk meg altså hus forbi og jeg har neppe noen andre å skylde på enn meg sjøl.

Med årets visittkort har Palmberg, som spiller både trompet og flygelhorn og har skrevet nesten alle låtene, har godorda stått i kø både i svenske og internasjonale publikasjoner. Den har blant annet
vunnet leseravstemninga som årets skive, Gyllene Skivan, hos broderfolkets ledende jazzmagasin, Orkesterjournalen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Melodiker og lyriker

Palmberg er en melodiker og lyriker av meget solid klasse. Det gjenspeiles både i låtene og spillet hans.

Når så bandet, befolka av Anton Dromberg på piano, tyske, men Sverige-bosatte Sebastian Voegler på trommer og Niklas Wennström på bass – alle mer eller mindre nye bekjentskaper for meg, åpenbart stortrives i de kollektivt unnfanga arrangementene, så har dette blitt et visittkort både Palmberg og kohorten kan være svært stolte av.

Bandet har spilt sammen siden 2018 og låter deretter: uhyre samspilt og empatisk. De to standardlåtene, «I Remember You» og «Moon and Sand» – den andre ikke helt i a-klassen som standardlåt kanskje, får også
svært unike tolkninger.

Palmberg tilhører mer eller mindre den samme generasjonen som Mathias Eick. Musikalsk er det avgjort et slektskap mellom de to også. Når det
er sagt er begge utstyrt med høyst personlige stemmer og uttrykk.

Begge har kommet for å bli værende helt der oppe.

Det tar alt for lang tid mellom hver gang trompeter, komponist og bandleder Didrik Ingvaldsen gir lyd fra seg. Når han først gjør det, så gjør han det til gagns.

Didrik Ingvaldsen har rukket å bli 65 år. Han har rukket veldig mye mer også. Etter studier både på Juilliard i New York og i fotballbyen Leeds, har Ingvaldsen, opprinnelig fra Gjøvik, stort sett hatt base i Stavanger.

I stor grad har han gjort seg svært så fordelaktig bemerka med bandet Pocket Corner – et band som har eksistert siden 1986 med stadig ny besetning. Likevel er det slik at Ingvaldsen, som jeg ofte har opplevd
som en verdig arvtaker etter Don Cherry, aldri har fått den anerkjennelsen han fortjener – her hjemme i alle fall.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Allsidig og veldig bra

Jeg, og kanskje flere med meg, opplever at det kan bli ganske så stille fra Ingvaldsen i lengre perioder. Mye av grunnen kan sikkert være at han jobber minst like mye i utlandet enn her hjemme.

Disse fire utgivelsene er utmerkede eksempler på det.

“The Double Quartet”, innspilt i Berlin i januar og mars i år, er en hyllest til Ornette Coleman, som mer eller mindre skapte begrepet dobbeltkvartett, og Stavanger- og hele Norges frijazz-guru Frode Gjerstad. Sammen med noen av Berlins aller fremste modernister, der
jeg kjenner igjen bassist Jan Roder og trommeslager Michael Griener, serveres det tre Ingvaldsen- komposisjoner veldig i Colemans ånd. Tøft, spennende og veldig bra.

Live i Berlin

Fem år tidligere var Ingvaldsen også innom Berlin og på en gloheit sommerdag spilte han åtte egne komposisjoner live for et begeistra publikum utendørs på Kaisersteg. Nok en gang er Griener og Roder på
plass sammen med to saksofoner, to trompeter, trombone og piano.
Herlig og utadvendt musikk for lite “storband” med slektskap til Ornette også her.

Tsjekkia

Ingvaldsen stortrives sammen med ganske store ensembler og han trives åpenbart i Tsjekkia også der jeg har forstått at han har jobba ganske mye.

I 2016 var han invitert til en festival/konsert i Brno, Tsjekkias nest største by. Ingvaldsen blei inspirert av den tsjekkiske nasjonalkomponisten Leoš Janáčeks Sinfonietta til musikken som skulle framføres.

Ingvaldsen rekomponerte Leoš Janáčeks Sinfonietta for en nonett med tsjekkiske musikere samt den norske vokalisten Elisabeth Nygård-Pearson som mange sikkert vil huske fra årets utgave av The
Voice på TV 2.

Nok en gang original og høyst personlig musikk av Ingvaldsen med solid Janáček-inspirasjon. Tøft og annerledes igjen.

Pocket Corner

Heldigvis er også Pocket Corner fortsatt i full vigør. Bare for noen måneder siden gikk kvartetten, nå bestående av Ståle Birkeland på trommer, Glenn Brun Henriksen på altsaksofon og rumenske Petru Popa,
bosatt i Stavanger, men et nytt bekjentskap for meg, på tangenter, i studio i hjembyen.

En idé og en musikalsk filosofi som har eksistert i nesten 40 år altså. Nesten ikke til å tro, men det låter like unikt og ingvaldsensk nå som første gang jeg hørte Pocket Corner.

Fire utgaver av Didrik Ingvaldsen på en gang og alt holder svært høy klasse. Nå er det mye forskjellig å hygge seg med lenge, med andre ord.

Denne liveinnspillinga har ligget til marinering i snart ti år. Den har tålt lagringsperioden svært godt.

Den portugisiske tenorsaksofonisten Rodrigo Amado (61) har en svært så solid cv å slå i bordet med. I den fritt improviserte musikken, som åpenbart har godt fotfeste i Portugal, har han samarbeida med “alle”, inkludert våre egne storheter som Ingebrigt Håker Flaten, Thomas Johansson, Jon Rune Strøm, Gard Nilssen og Paal Nilssen-Love. Det sier en hel del om på hvilket nivå Amado befinner seg og på dette møtet med den amerikanske trommeslageren Chris Corsano, så kommer det nok en bekreftelse.

Hvorfor?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Grunnen til at dette konsertopptaket fra Lisboa i september 2016 har blitt liggende i en eller annen maskin så lenge, vet jeg ikke. Kunstneriske årsaker kan det i alle fall ikke være.

Konserten består av fire “låter” – totalt frie utflukter med to instrumenter og ikke minst to par store, svært så lyttende ører.

Her etableres det ideer som får tid og plass til å utvikle seg sammen med et entusiastisk publikum. De to spiller med og mot hverandre til innholdskontoen er tom i låter som varer fra vel fem minutter til knappe 24.

To blir en

Her har vi med to meget uttrykksfulle instrumentalister å gjøre som blir til en flott enhet. Som det heter i på flere steder i livet: tosomhet er mye bedre enn ensomhet.

Den amerikansk/nederlandske/norske kvartetten Archer viser oss at det er mulig å samarbeide over Atlanterhavet uten at straffetoll er involvert. Svært godt faktisk.

Jeg kan lite eller ingenting om historikken til Archer. De fire innbyggerne i kohorten derimot kjenner jeg til fra en rekke konstellasjoner hver for seg. Det er også mye av grunnen til at forventningene er av typen høye før denne live-innspillinga fra en USA-turné i fjor vår inntok heimen. En svært god DownBeat-anmeldelse med fire stjerner som resultat, gjorde heller ikke nysgjerrigheten plagsomt mye mindre.

Eget selskap

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er godt mulig det er den amerikanske sopran-, tenor- og barytonsaksofonisten Dave Rempis (50) som står bak dette bandet – i alle fall denne utgivelsen. Den er nemlig utgitt på hans selskap Aerophonic Records og opptakene er gjort på konserter i Chicago, hans hjemby, og i Milwaukee i april 2024.

Rempis har vært en sentral del av det heftige impromiljøet i storbyen siden slutten av 90-tallet og har samarbeida mye med ledestjerna Ken Vandermark. Vår egen store bassist Ingebrigt Håker Flaten har også hatt mye gjensidig glede av å jobbe mye med Rempis.

Her er det den unike og kompromissløse nederlandske gitaristen Terrie Ex, som mange vil nikke gjenkjennende til etter mye sprudlende samspill med Paal Nilssen-Love, og våre to særdeles bolde og frilynte menn Jon Rune Strøm på bass og Tollef Østvang på trommer som setter hverandre stevne, og som fører samtaler du aldri har hørt før og som du aldri kommer til å høre igjen.

Fritt frem

De tre “låtene”, som varer mellom godt og vel sju og knappe 27 minutter, er så avgjort frie og kollektivt unnfanga ekskursjoner. Likevel er det ei tydelig retning og en herlig, men samtidig ganske godt skjult melodiøsitet og rytmikk i det hele.

Ex sin helt spesielle sound er ofte et spennende utgangspunkt for utfluktene. Rempis´arsenal av saksofoner byr også på stor variasjon og Strøm og Østvangs store ører og flotte evner til fargelegging, sørger for at “Sudden Dusk” har blitt et heftig frijazzalbum med meget solid kvalitet og spennvidde.