Nils Landgren er og har ei unik stemme. Her møter vi han i et spesielt møte med fantastiske Swedish Radio Choir i et nydelig nyskrevet korverk.

Nils Landgren har vært og er en sentral jazz- og funkmusiker både i Sverige og resten av Europa. Slik har det vært i mange tiår – Landgren har en enorm standing innen en rekke sjangre, noe hans mange
julekonserter og fonogrammer også har bidratt til. Derfor er det ikke veldig overraskende at han dukker opp i nok en setting: som solist, instrumentalist og vokalist sammen med det fantastiske Swedish Radio
Choir. Nok en gang imponerer Nils Landgren.

Noen liker – andre ikke

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I 2018 tok den kjente svenske komponisten Sven-David Sandström kontakt med Landgren. Han hadde en idé om å skrive et korverk som kunne kombineres med Landgrens stemme og trombone. Han, som tidligere trombonist, likte åpenbart både hvordan Landgren spilte og sang. Ikke alle digger stemma til Landgren, innrømmer han sjøl, men de som gjør
det er store tilhengere og Sandström var åpenbart blant dem.

Svaret var et umiddelbart ja fra Landgren og Sandström satte kjapt i gang med skrivinga og sammen med librettist Jakob Holtze skapte de verket “Sonnets of Darkness and Love” med tekster av Shakespeare, Lorca, Nietzsche og Sandström.

Sandström skreiv raskt – han var en svekka mann som visste at han hadde kun kort tid igjen. Allerede våren 2019 var musikken klar og Landgren møtte Sandström på sjukehuset der han viste Landgren musikken. En måned seinere gikk han ut av tida.

Hvem skulle synge?

Forslaget om å forhøre seg med Swedish Radio Choir, det verdensberømte svenske koret fra et land med en enorm kortradisjon, kom raskt på banen og siden de hadde jobba med Sandströms musikk tidligere, så var
de heldigvis lett å be.

Her foreligger det nydelige resultatet og, sjøl om Sandström aldri fikk høre det ferdig innspilt, er jeg sikker på at han ville ha vært over seg av begeistring.

Det låter så vakkert, så inderlig og med så stor respekt for hverandre av de involverte at det skulle vært sendt ut på blå resept til noen av verdens ledere. Nå skjer det neppe – i stedet får heller alle vi andre nyte musikken i fulle drag og la tekstene også få ta bolig i oss. Jeg er så naiv at jeg tror verden blir et bedre sted av slikt.

Duomusikken til Symre Taugbøl Bang og Heidi Kvelvane er noe av det mest unike og spennende jeg har hørt på lenge.

De to jentene møtte hverandre på Grieg-akademiet i Bergen. Med gitar og saksofon som hovedinstrumenter hadde de gitt seg jazzen i vold, men til tross for at de tilhørte forskjellige årskull, så fant de fort ut at de hadde andre felles interesser også.

Utstyrt med «bi-instrumentene» trekkspill, for Kvelvane sin del, og hardingfele for Taugbøl Bang, begynte de å utforske sin folkemusikk-fascinasjon og det tok ikke lang tid før de skjønte at slåttetradisjonen lå deres hjerte nær. På et øvingsrom på akademiet kom dette til overflata, men de hadde på ingen måte tenkt å glemme jazzen og improvisasjonselementet likevel.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I pose og sekk

Etter flere øve-sessions bestemte de seg for å prøve holde på begge kildene. Det har de gjort på et herlig og originalt vis.

Det de har gjort er å spille inn åtte slåtter med trekkspill og hardingfele på et ganske så tradisjonelt vis.

Så har de bytta ut instrumentene med saksofon og gitar og tatt på seg jazzhatten og tolka de samme slåttene med jazzhatter på.

Det har sjølsagt ført til en helt annen form for innfallsvinkel og du verden så morsomt og spennende det er å høre hvordan de to har funnet frem til andre måter å tolke tradisjonsmusikken på.

Og navnet Bankvelv har ingenting med det du tror det har med å gjøre. Det er enkelt og greit en kreativ måte å sette sammen navnene til de to på. Akkurat om musikken!

Party på jazzklubben

Trompeteren og vokalisten Benny Benack III har jeg hørt mer om enn jeg har hørt. Her inviterer han oss med på klubbfest og sørger for orden i det regnskapet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

34 år unge Benack III kommer fra en mange generasjoners musikerfamilie som innvandra fra Italia til USA. Han falt åpenbart tidlig i gryta – ei gryte han tydeligvis stortrives i.

På klubb

For knapt et år siden spilte Benack med bandet sitt fire sett på to kvelder på klubben Blue Llama i Ann Arbor i Michigan, USA. De blei hørbart tatt svært godt mot. Det er ikke veldig overraskende siden Benack i tillegg til å være en bra trompeter og vokalist også er en langt framskreden entertainer.

Sammen med sitt faste band bestående av Russell Hall på bass, Joe Peri på trommer og Mathis Picard på piano, tar Benack oss gjennom et ganske så tradisjonelt repertoar bestående av låter som «The Sound of Music», «When You´re Smiling» og «Crazy She Calls Me».

Benack, som også får litt assistanse av den nære slektningen Benny Benack, Jr. på saksofon underveis, jøgler, scatter, synger og spiller i en mainstream/bebop-tradisjon og er tydeligvis utstyrt med solide doser energi.

Dette har for så vidt vært et hyggelig møte med ganske stor underholdningsverdi. Jazzikalsk skjer det ikke så mye spennende her, men det swinger av dyktige folk – holder ei god stund det.

Tone Hulbækmo plasserer seg trygt inn i kategorien viktige musikanter og usedvanlig flotte tradisjonsbevarere.

Tone Hulbækmo har liksom vært der hele tida. Det skal vi være glade for. Hun har nemlig gjennom rundt 50 år tatt vare på og utvikla en viktig del av den norske folkemusikken. Hun har enkelt og greit vært en viktig kulturbærer. Det fortsetter hun heldigvis med å være og det er nå viktigere enn noen gang. Vi må aldri miste av sikte hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Hulbækmo kommer fra Tolga i Nord-Østerdalen. Det har vært fundamentet for mye av det hun har gitt oss opp gjennom åra og slik er det fortsatt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Harpa

Denne gangen har hun tatt med seg den norske harpa si, som Sverre Jensen laga for noen tiår siden, til Tolga kirke og spilt inn 21 vakre melodier som enten er henta fra tradisjonsbanken eller som hun har skrevet sjøl, blant annet en hyllest til Leonard Cohen.

Alt er gjennomført nydelig, sterkt, viktig og usedvanlig personlig. Det er musikk å drømme seg bort til, men samtidig er det musikk som forteller oss hvor vi kommer fra og hvor viktig det er å ta vare på kulturen vår.

Når så alle melodiene har fått sin flotte beskrivelse i det nydelige tekstheftet, både på norsk og engelsk, samt at Hulbækmo har skrevet ei flott innledning som setter oss inn i karriera og innspillinga, så har dette blitt ei usedvanlig flott pakke som bør få langt liv.

Det er nå 40 år siden Hulbækmo ga ut “Kåmmå no” med folkemusikk fra Østerdalen – den første med norsk harpe. Denne gangen er det kun hun og harpa som stiller til start – et historisk viktig dokument som
sørger for at nok en sirkel er slutta.

Du verden så flott og viktig det er at Tone Hulbækmo finnes.

Brad Mehldau har befunnet seg i tetsjiktet blant verdens jazzpianister lenge. “Largo” er en solid bekreftelse på det – nå også utgitt på vinyl for første gang.

Brad Mehldau har rukket å bli 54 år. Han har oppnådd veldig mye mer enn det også. De siste tre tiåra bortimot har han vært en retningsgiver i den moderne jazzpiano-tradisjonen noe hans omfattende diskografi forteller alt om.

Vinyl

“Largo”, som kom ut i 2002, har absolutt en fin plass i cd-hylla mi. Når jeg tenker tilbake så husker jeg at jeg var veldig begeistra da den inntok heimen. Måten han fusjonerte triospråket med en rekke andre
instrumenteringer var totalt unik og hans skapte dermed nye landskap, men hele tida med pianoet i sentrum.

Både piano og andre instrument er preparerte på noen av spora – variasjonen er stor. Uttrykket varierer også fra det relativ straighte til det ganske så rocka.

De fleste låtene er Mehldau-originaler, men han byr også på klassikerne “Dear Prudence” og “Wave” – med Beatles og Antonio Carlos Jobim som opphav. Mehldau tar begge til hittil ukjente steder.

Grunnen til at jeg har plukka “Largo” frem igjen nå over 20 år etter at den blei sjøsatt, er at den kom på vinyl for første gang for ei lita stund siden. Det har gjort at jeg opplever musikken som tidløs, original og igjen en bekreftelse på at Brad Mehldau er en av vår tids aller viktigste og mest spennende pianister.

Det er seks år siden jeg møtte bluegrassbandet Strengeplukk første gang. Her er de tilbake stadig bedre og stadig heftigere.

Strengeplukk, som består av Mikael Jonassen på banjo, Andreas Barsnes Onarheim på mandolin, Jakob Folke Osssum på gitar, Vidar Starheimsæter
på bass og Nikolai Storevik på fele – i tillegg så synger alle mann alle -, møttes i stor grad på jazzutdanninga i Stavanger. De fant raskt ut at de hadde mer enn jazzen til felles og bluegrass-kollektivet Strengeplukk var raskt et faktum og debuten “Fjellvegen”, med norske tekster, så altså dagens lys i 2019.

Travle

Strengeplukk fikk raskt et stort publikum og har siden spilt hundrevis av konserter i inn- og utland. Det betyr at de kanskje ikke har hatt tid til å løpe ned dørstokkene i platestudio, men i april i fjor var de heldigvis klar og turen gikk til Tor Magne Hallibakken i Nesbyen med elleve låter som sikkert hadde fått tid til å sette seg på veien – slik låter det i alle fall.

Alle har bidratt på låt- og tekstsida og de fem stemmene representerer store deler av kongeriket dialektmessig. Det er så absolutt med på å gi “Neste steg” en solid bredde.

Individuelt og kollektivt

De fem er instrumentalister på svært høy hylle og truppen låter som et ensemble som har spilt hundrevis av jobber sammen, det vil si framifrå.

Det er stor bredde i uttrykket fra det heftige og opptempo til det nedpå og ettertenksomme. Her får vi alt fra hverdagsbetraktninger om at den siste ølen og den siste shoten nok burde vært droppa, via masse
humor til vakre kjærlighetserklæringer og nydelige vokalharmonier.

Det hele avsluttes på aller flotteste vis a cappella, mangestemt med “Veien e lang”. En romantiker som meg synes det er vakkert og rørende å høre voksne mannfolk synge

Æ va sliten i fra før av

Og nu trekk det i fra døra

Det e kaldt, men æ e på vei heim

Og æ gleda mæ sånn tel

Å se dæ igjen

Førr æ frys, og æ veit du e varm

Æ ska ligg på din arm

Når æ kommer heim.

Jeg hadde nesten glemt Strengeplukk. Det har derfor vært en sann fryd å bli minna på bandets eksistens nok en gang. Må det ikke gå seks år til neste gang!

Den danske sekstetten The Counterfictionals har skapt unike musikalske landskap basert på sine filmatiske inspirasjonskilder.

Musikk for meg skal veldig gjerne snakke til den stemninga jeg er i eller ønske å komme til. Kjærlighet, lengsel og sorg er stadig tilbakevendende “steder” for de fleste av oss på forskjellige stadier i livet og for meg er musikk ofte ei krykke til enten å forsterke eller bearbeide det som måtte være der i livet til enhver tid.

Etter å ha mottatt et tragisk budskap nylig, så kjenner jeg på behov for musikalsk trøst. The Counterfictionals, bestående av Henriette Groth på bratsj, klarinett og piano, Bjørn Heebøl på trommer, Maja Romm på gitar, bandleder og komponist Kristoffer Rosing-Schow på theremin, saksofoner, klarinetter og mange andre instrumenter, Tove
Sørensen på bass og Jeppe Zacho på klarinetter og saksofon, sørger for akkurat den musikken jeg trenger både til ettertanke og trøst.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Filmatisk

De som elsker filmene til David Lynch, Jane Campion, Sergio Leone, Wes Anderson og A24-universet, vil definitivt kjenne seg igjen her. De fem låtene har nemlig Rosing-Schow i stor grad henta direkte inspirasjon til fra deres univers og her strømmer det musikalsk godhet mot oss blant annet direkte henta fra kjærlighetshistoria til “Fargo” som Coen-brødrene skapte.

“Being John Malkovich” og “Twin Peaks” er også flotte og sterke fundament for disse sterke, vakre, ettertenksomme og ofte melankolske musikalske ekskursjonene som musikantene med røtter i jazz, rock og teatermusikk har skapt sammen. Bandet, som har holdt sammen siden slutten av 10-tallet, og som var nominert til årets jazzalbum i Danmark i 2019 med debuten “No Hay Banda”, utfordrer og utfyller hverandre på et vakkert og inderlig vis.

The Counterfictionals har skapt musikk som gjør noe med meg – noe godt og viktig.

Bergenskvartetten Avian Art har invitert med seg den helt spesielle stemma Stein Urheim. Det har ført til et spennende møte.

Jeg har tidligere brutt sammen og tilstått at det aller meste kan jeg ingenting om. Avian Art hører hjemme i den kategorien til tross for at de har gitt ut to plater tidligere og spilt en rekke konserter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Pianist Gard Fredrik Hvammen, trommeslager Amund Nordstrøm, bassist Sverre Sæbø og gitarist Peter Dybvig Søreide har åpenbart funnet
hverandre i en søken etter musikk der ideer skal få muligheten til å utvikle seg og bli gitt tid og rom til å finne nye havner.

Spennende tredjerunde

Slik oppleves i alle fall musikken i dette møtet med den unike stemma Stein Urheim som her trakterer gitar, elektronikk, tamboura, bouzouki,
munnspill og fløyter – intet mindre.

Musikken er fri og kollektivt unnfanga, men har hele tida ei retning i tematikken og melodikken som gjør at den befinner seg ganske så langt
unna tradisjonell frijazz.

De fem, som fører eleverte samtaler fra start til mål basert på langt framskreden lytting, holder hele tida konversasjonen på et veldig dempa nivå.

Her glir det kollektive og det solistiske sømløst over i hverandre. De seks spora oppleves nesten som komponerte, men det er de fems sterke
melodiske egenskaper som gjør musikken så låtliknende.

Det at de fem gir hverandre og tar den tida som trengs for å utvikle ideene, er mye av styrken til “A Ripple Song”. Det fører til at dette musikalske møtet er egna til å skape ro og fred i sinnet
samtidig som det egner seg til refleksjon. Det holder ei god stund det.

Den russiske saksofonisten og komponisten Olga Amelchenko har tilbrakt store deler av sitt voksne liv i vest-Europa. Det kan høres.

37 år gamle Olga Amelchenko er et nytt navn for meg. Altsaksofonisten med både bachelor og master fra Berlin, har bodd i Paris de seineste åra. Der har hun blitt en del av det sterkt pulserende jazzlivet og hun har også tre plater på samvittigheten før denne, hennes debut på det meget oppegående engelske selskapet Edition Records.

Synlig

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det sier sikkert en hel del om at hvis ikke visittkortene kommer ut på relativt veletablerte selskap, så er muligheten for bokstavelig talt å bli hørt på den internasjonale scena relativt liten.

Nå er altså muligheten der Amelchenko og det er absolutt verdt å bruke kvalitetstid sammen med henne og musikken hennes. Til tross for at hun spiller altsaksofon, så hevdes det at tenorister som Coltrane,
Joe Henderson og Mark Turner er solide inspirasjonskilder og jeg ser ingen grunn til å kverulere med det.

Hennes musikk, som befinner seg i et spennende skjæringspunkt mellom tradisjon og 2025, omhandler hennes egne personlige kamper, håp og, av alle ting, gjenfødsel.

Jeg synes ikke nødvendigvis det er lett å få øre på dette så veldig konkret, men dynamikken og emosjonene i uttrykket løfter åpenbart frem
personligheten hennes. Hun får også veldig god hjelp til dette av sine faste støttespillere Enzo Carniel på piano, Etienne Renard på bass og sjølvaste Jesus Vega på trommer pluss Matthew Stevens, den eneste jeg kjenner fra før, som gjest på gitar – en meget spennende og original plekterfører.

Olga Amelchenko har skapt et moderne, “vestlig» uttrykk og er ei stemme jeg veldig gjerne vil følge i åra som kommer.

Siden jeg ikke fikk med meg plateslippet til Kari Svendsen, så var avslutninga på årets Parkjazz i Skien ei strålende erstatning.

«Kari Svendsen Spesial!» var en av fjorårets store overraskelser. Ikke bare var det hennes første plate-visittkort siden 1991, men måten Rolf-Erik Nystrøm hadde tatt for seg og arrangert veldig mye av materialet vi har lært å bli så glad i Svendsen for, gjorde at en «ny» Svendsen viste seg for oss.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne seinsommerkvelden skulle rundt 460 godt voksne mennesker sikkert med et eller annet forhold til Svendsen, få møte dette ganske så nye universet.

Mange fikk nok aldri så lite bakoversveis da den unike saksofonisten Nystrøm åpna ballet på et fribag vis. Hvor skulle dette ende liksom? Men den originale åpninga gikk raskt over til Svendsen som vi har blitt kjent med gjennom mange tiår: ekte, usminka, uforfalska og inderlig. Men innpakka av en herlig kohort med Edvard Askeland på bass, Frode Haltli på trekkspill, Ingrid Berg Mehus på fiolin og vokal, Nystrøm på diverse saksofoner og sjølvaste Knut Reiersrud med store deler av sitt enorme arsenal av strengeinstrumenter og et munnspill i «feil» toneart, blei dette en herlig og annerledes Svendsen-kveld enn de som kjenner henne kun med røysta og banjoen.

Truppen tok oss gjennom materialet fra skiva med alt inkludert skillingsvise fra 1860-tallet om herr Guidotti som hadde kommet fra Italia for å kreere stukkatur i nye Oslo-gårder, men som nå er å finne i begravelsesbransjen! Alt fortalt på et vis som bare Svendsen kan!

Sjølsagt blei det mye Nilsen, både Rudolf og Lillebjørn, Alf Cranner, «Å den som var en løvetann» med vakker «What A Wonderful World»-outro av Reiersrud, drømmer om morradan, «Tanta til Beate», med en hysterisk Reiersrud-solo verken Django eller Lillebjørn hadde drømt om, og ikke minst «Godnatt Oslo», der Lillebjørn bidro på plata bare noen dager før han gikk bort, men denne gangen var han med oss på sitt vis likevel – jeg så han i alle fall i skyene som dreiv sakte forbi mens Svendsen hilste til sine gode venn.

Dette blei en stor Svendsen-kveld med hatter og startnummer på «Marsjkonkurransen». Vi fikk to sett, med en halvliters pause i følge Svendsen, og sjøl om sommeren har gjort sitt beste, så sang og spilte Svendsen oss varme til tross for at de heftigste varmegradene hadde stukket av og blitt erstatta av noen regndråper. Det skremte ikke bort en eneste av de rundt 460 som hadde tatt turen til den flotte Brekkeparken midt i Skien.

Her er det veldig på sin plass å skryte hemningsløst av arrangørene av Parkjazz. Siden 2008 har Ragnar Nilssen – som har en trommespillende sønn ved navn Gard -, som tok initiativet og som seinere har overlatt styringa til André Kassen og Sondre Stordalen, arrangert 136 sommerkonserter med et snitt på godt og vel 400 publikummere. Imponerende!

Nå er altså den 17. sesongen i mål på aller beste vis og Grenlands befolkning kan bare begynne å glede seg til sommeren 2026. Jeg har reist et par timer for å oppleve dette og kan love at det absolutt er verdt ei reise – som blei avslutta på legendariske Lundetangen pub. Det også var verdt turen.

Da er det bare å takke den unike historiefortelleren Kari Svendsen og gjengen bak Parkjazz. De er alle viktigere enn noen gang.