Det er opp til flere fellesnevnere i musikken, gruppene og tenkingen til den tyske saksofonisten Angelika Niescier og den russiske pianisten Simon Nabatov. En av dem er at de lager original og spennende musikk.

Altsaksofonisten Angelika Niescier (49) er født i Polen, men oppvokst i Tyskland. Pianisten Simon Nabatov (60) er født og oppvokst i Russland, men bosatt i Tyskland. Begge er nå viktige deler av et meget oppegående jazzmiljø i storbyen Köln. Det er også enda flere fellesnevnere som jeg skal komme tilbake til etter hvert.

Niescier har aldri bodd i New York, men hun har samarbeida en rekke ganger med noen av de mest fremtredende av jazzhovedstadens alternative storheter. Bassisten Christopher Tordini er med på sin tredje plate med Niescier som leder og på de to første var også trommeslageren Tyshawn Sorey med. Nå har Gerald Cleaver tatt over trommestikkene og så er trompeteren Jonathan Finlayson, som noen fikk stifte hyggelig bekjentskap med på Kongsberg for noen år siden i bandet til Steve Coleman, med på deler av utflukten.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Niescier er definitivt en modernist. Hun er sterkt inspirert av ikonet John Cage, men samtidig er hun en melodiker som gjør det «lett» å følge hennes intensjoner. I NY-herrene har hun funnet tre sjelsfrender som følger og utfordrer henne hele veien og som forteller oss at forbindelsen hun har oppretta med New York-miljøet fungerer akkurat slik hun har tenkt det.

Nabatov har tilbragt flere år i New York som student, men er nå altså bosatt i Köln. Han har holdt kontakten med NY-miljøet samtidig som han samarbeider med musikere over store deler av Europa. Nok en fellesnevner med Niescier er trommeslageren Cleaver – så avgjort en av The Big Apples aller mest lyttende og spennende i faget. I tillegg bidrar bassist Michael Formanek, tenor- og sopransaksofonist Tony Malaby og gitarist Brandon Seabrook til å løfte de sju Nabatov-komposisjonene.

Cleaver har Nabatov jobba med tidligere mens de tre andre er «nykommere» når det gjelder å spille sammen med pianisten som skriver personlig, melodisk og utfordrende musikk for noen av New Yorks aller beste musikanter fra underskogen.  Malaby jobba jo i si tid med med legenden Paul Motian og musikken Nabatov skriver er absolutt i slekt med Motians univers.

Musikken til Angelika Niescier og Simon Nabatov forteller oss at det skjer mye spennende rundt om i Europa. Det skader heller ikke med New York-samarbeid tydeligvis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Etter å ha falt i den tradisjonelle irske musikkgryta, la Anders Lillebo jazzkarriera på hylla. Han stortrives åpenbart med sitt nye ståsted.

Både herrens og musikkens veier er ganske så uransakelige. For Anders Lillebo (32) fra Drevsjø i Hedmark har det ført til at han etter studier på blant annet Musikkhøgskolen og lefling med jazzuttrykket, fant ut at det var tradisjonell irsk musikk som snakka aller mest til han.

Det har igjen ført til flere opphold i Irland samt at han platedebuterte under eget navn med «Departure» for to år siden – et album der trekkspilleren og tangentisten Lillebo møtte en rekke irske storheter på hjemmebane.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Nå har Lillebo snudd litt på flisa. Han har flytta hjem til Drevsjø og invitert tre gode venner, fiolinisten, mandolinisten og banjoisten Olav Rossebø, den irske bouzoukispilleren og banjoisten Arthur Stones og og den engelske gitartisten James Taylor, til å tilbringe sammen for å skape god stemning og ditto musikk.

Det skjedde sommeren 2018 og med god tid så førte intensiv jamming på i all hovedsak irske tradlåter, et par norske valser og en Lillebo-komposisjon til at hjemkomsten til Lillebo har blitt en svært så hyggelig musikalsk sammenkomst.

Jeg er fascinert av dette uttrykket og det er åpenbart svært dyktige musikanter som har satt hverandre stevne. Musikken er livsbejaende og tar med seg tradisjonen inn i vår tid, men i lengden blir den likevel noe enstonig for mitt ringe mottakerapparat. Uansett skal Anders Lillebo ha all ære for å leve ut drømmen sin og gjøre det på et fint vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trompeteren Avishai Cohen og pianisten Yonathan Avishai har spilt sammen siden de gikk i kortbukser i Tel Aviv i Israel. Nå bor de i hvert sitt land, men kontakten er fortsatt av det utmerkede slaget.

Sjøl om Cohen har gjort som sine søsken, klarinettisten Anat og saksofonisten Yuval Cohen, og flytta til New York og Avishai har slått seg ned i Frankrike, så har ikke kjemien blitt dårligere av den grunn mellom de to herrene som er i begynnelsen av 40 åra.

De har fortsatt å jobbe sammen i en rekke konstellasjoner, men denne innspillinga er den første de gjør som duo og tro det eller ei, men det var altså ECM-sjef Manfred Eicher sin idé.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Eicher hørte for seg seg at det kunne oppstå noe spesielt når de to møttes i studioet i Lugano i Sveits som Eicher og ECM nå benytter i stor grad etter at Jan Erik Kongshaug solgte og forlot Rainbow.

Og nok en gang hadde Eicher helt rett i sine antakelser. De ni samtalene mellom de to barndomsvennene er basert på låter de enten har skrevet sjøl eller henta fra felles inspirasjonskilder som John Coltrane, Duke Ellington, Abdullah Ibrahim, Ornette Coleman, Milt Jackson, Stevie Wonder og en go´ natta sang av den israelske legenden Sasha Argov.

Musikken er uten unntak vakker, nedpå og egna til at den store ro kan senke seg. De to er i besittelse av hver sin unike stemme – stemmer som klinger perfekt sammen og som benytter seg av mulighetene dette spesielle rommet i Lugano byr på. Manfred Eicher beviser også nok en gang sine spesielle evner som fødeselshjelper.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For meg hører pianisten Brad Mehldau hjemme i samme kategori som Bill Evans og Keith Jarrett. Helt øverst med andre ord. Det bekrefta han nok en gang denne magiske kvelden på Victoria.

Med venstre øre mot tangentene, med høyre skulder hevet og med øynene lukket – slik jeg husker Brad Mehldau (49) fra alle møtene med han – møtte han et forventningsfullt og fullsatt Victoria på den første av to konserter. Han har siden midten av 90-tallet i stadig større grad fortalt oss hvilken unik pianist han er – sjøl om han bygger på tradisjonen, så har han skapt sitt helt eget uttrykk.

Det er altså en følsomhet og en eleganse i det melodiske, intrikate, men likevel tilgjengelige pianospillet til Mehldau som det tar et hundredel av et sekund å slå fast at det er kun han som kan formidle. Han er en lyriker av aller ypperste klasse og samtidig swinger det noe infernalsk av både han og trioen hans.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeff Ballard på trommer og Larry Grenadier på bass har vært en del av Mehldaus musikalske DNA i flere tiår nå og hvis noen lurer på hvordan et BAND låter som kan hverandre ut og inn, så er det bare å vie denne trioen full oppmerksomhet. Det er en kjemi, en forståelse, en musikalitet og samtidig en utfordring i alt de foretar seg som hører hjemme blant de kun de aller beste.

Med et repertoar bestående av egne låter, blant annet en nydelig hyllest av John Scofield, «Gentle John», Cole Porters «From This Moment On», en hinsides vakker tolkning av Elvis Costellos «Baby Plays Around», «Dark Turn of Mind» av singer/songwriteren Gillian Welch og ei oppløpsside med Wes Montgomerys «West Coast Blues», John Coltranes «Countdown» – låta som satte Jan Garbarek i gang som guttunge på Årvoll i Oslo og «Secret Love» helt til slutt, blei dette en konsertopplevelse for minnebanken.

Jeg sitter og hører på Mehldaus helt ferske soloutgivelse «Live in Tokyo» mens jeg skriver disse ordene. Det er også overordentlig vakkert og personlig og som jeg tenkte mens han og trioen ga oss den store opplevelsen, så hører jeg for meg Brad Mehldau som et helt orkester i seg sjøl. 19. september 2019 vil bli huska – lenge.

Brad Mehldau Trio

Victoria Nasjonal Jazzscene. 190919

Ca 300 – utsolgt

Siril Malmedal Hauge har allerede fortalt oss at hun er i besittelse av ei stemme som gjør at hun vil være med å prege norsk musikkliv i mange tiår fremover. Med debuten under eget navn kommer det nok en nydelig bekreftelse.

Med sine røtter i Langevåg på Sunnmøre, så måtte det nesten gå som det gikk – Siril Malmedal Hauge (26) måtte bli musiker. Vi snakker nemlig om øya Sula der Nils Petter Molvær, Brazz Brothers, Ytre- Suløens Jass-ensemble, Kåre Nymark og mange andre på svært så høyt nivå, kommer fra.

Malmedal Hauge falt i gryta som svært ung og hun har vel egentlig aldri vært i tvil – det var musikk som skulle bli hennes lodd i livet. Etter noen år på jazzlinja i Trondheim, har hun nå inntatt hovedstaden og i fjor kunne hun påtreffes i to forskjellige duoer på cd, både med pianisten Alf Hulbækmo og gitaristen Jacob Young. Begge strålende på hvert sitt vis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I 2018 blei Malmedal Hauge også tildelt den store talentprisen under Moldejazz. Det medførte blant annet at hun fikk gjøre sin «takk-for-prisen»-konsert under årets festival. Det gjorde hun med bravur og mye av repertoaret var henta fra debutskiva  hennes under eget navn, «Uncharted Territory».

Her har Malmedal Hauge skrevet alt av tekst og musikk – det vil si ni låter som blant annet handler om forandringer og oppdagelser. Dette er noe alle unge – eldre også for den sakens skyld – opplever og forhåpentligvis vokser på. Det er likevel få som greier å sette ord på det slik Malmedal Hauge gjør det og det er enda færre som makter å skrive så fine låter som hun gjør.

Vi befinner oss i et åpent, melodisk og luftig jazzlandskap med sterke impulser også fra popens univers og fra singer/songwritertradisjonen og med Malmedal Hauges evne til å skape luft, tid og rom rundt seg, så har dette blitt nok ei nydelig reise på vei mot Siril Malmedal Hauge.

Når hun så omgir seg med det ypperste av den oppvoksende slekt representert med Henrik Lødøen på trommer, Martin Morland på bass, Kjetil André Mulelid på tangenter, Martin Myhre Olsen på saksofoner, Torgeir Hovden Standal på gitar samt en stryketrio med Isa Caroline Holmesland på bratsj, Kaja Fjellberg Pettersen på cello og Adrian Løseth Waade på fiolin, så er reisefølget av typen utmerket.

Ved hvert nytt møte forteller Siril Malmedal Hauge oss at hun er et talent helt utenom det vanlige. Det er jeg sikker på at historiefortelleren fremfor noen, Joni Mitchell, ville ha ment også om hun fikk anledning til en lytt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svenske kornettisten Tobias Wiklund debuterer med å fortelle oss at stadig nye generasjoner har tak på tradisjonen – og fører den videre. Det gjør på alle vis den danske pianisten Simon Toldam også.

Tobias Wiklund (33) er født og oppvokst i Gävle i Sverige. Der blei han innført i Louis Armstrongs verden av sin far allerede som 11-åring og siden har han vært begeistra for mesteren; ikke bare for det han spilte, men ikke minst for energien i spillet hans.

Etter at Wiklund flytta til København som 20-åring for å studiene videre, så har han stadig utvida sitt musikalske vidsyn. Han har tatt vare på Armstrongs tradisjon, men samtidig sett videre og på sin debut under eget navn viser han oss at han er en svært spennende kornettist – et sjeldent instrument nå til dags – som har alle sjangre fra den tradisjonelle jazzen til frijazz innabords.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Alt dette har han satt sammen med hjelp av ti egne komposisjoner og to av Armstrong: «The Vipers» og «Weather Bird». Han er utstyrt med en flott og personlig tone i kornetten, som er noe mørkere enn den mer kjente «broren» trompeten, som også Wiklund spiller i andre sammenhenger.

Wiklund får utmerka assistanse av sin landsmann Daniel Fredriksson på trommer og danskene Lasse Mørck på bass og Simon Toldam på piano. Alle er modernister i sjel og sinn, men de har så definitivt skjønt Wiklunds intensjoner og har i løpet av «Where the Spirits Eat» tatt oss med på ei herlig rundreise til mange av jazzens utgangspunkt. Tobias Wiklund er så definitivt ei stemme å følge i tiåra som kommer.

Pianisten i Wiklunds band, Simon Toldam (40), er i mine ører noe av det mest spennende dansk jazz har frembragt de seineste åra. Med Wiklund forteller han oss hvilken totaloversikt han over jazzhistoria- og tradisjonen. Med trioen sin derimot er han mer spesifikk i sitt uttrykk.

»Omhu» er mitt tredje møte med Toldams trio som fortsatt består av bassisten Nils Davidsen og den norske trommeslageren Knut Finsrud. Hvorfor Toldam har stukket av med masse priser i løpet av sin karriere, er like innlysende hver gang han avlegger oss et besøk. Han har noe helt eget å melde og fortsetter ustanselig både å glede og overraske oss.

Her gir han oss sju egne komposisjoner samt to kollektivt unnfanga av trioen. Fellesnevneren her er at de tre, som åpenbart kjenner hverandre ut og inn etter mange års sameksistens, skal ta oss med med på ei reise der ideer skal få lov å utvikle seg sakte og presist.

Her er det luft, tid og rom for alle og her er det ikke snakk om prestasjonsangst på noe slags vis. Ingen har noe som helst å bevise – de vil bare skape noe viktig og evig sammen og det gjør de da på best mulig vis.

Musikken er løs, åpen og luftig og bekrefter nok en gang at Simon Toldam er en musikant som hører hjemme helt der oppe. «Omhu» låter lott og originalt.

PS Dessuten synes jeg Trump brøt avsettes så snart som mulig.

Det fine bandet Holum Trio er ute med sitt andre visittkort. Likevel er det mitt første møte med trioen. Det var på høy tid.

Holum Trio, som består av sjefen Vegard Kvamme Holum fra Fosnavåg på Sunnmøre på trompet, flygelhorn og vokal, Stian Andreas Egeland Andersen fra Stavanger på bass og Øystein Aarnes Vik fra Oslo på trommer, fant sammen allerede i 2011. Nok en gang har jeg miljøet rundt Norges Musikkhøgskole mistenkt for å være en slags fødselshjelper for trioen – et miljø som har vist seg å være svært så fruktbart for utviklinga av både enkeltmusikere og band.

Bandet debuterte med «Heim» for fire år siden, men den gikk meg dessverre hus forbi. Siden den gang har de spilt og reist mye både her hjemme og utenlands og det bærer også musikken preg av.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med si spesielle besetning uten akkordinstrument gis det store muligheter for utforskning for alle de tre involverte. Alle tre synger også – på norsk må vite – og erfaringene fra alle ekskursjonene har ført til at både afrikanske rytmer, arabisk tonalitet, nordiske toneganger og europeisk frijazz finnes i denne spennende miksen der både improvisert musikk og pop er ingredienser i denne herlige stuinga.

Dette er tre herrer sånn cirka i midten av 30-åra som åpenbart stortrives i hverandres selskap. Alle har bidratt som komponister og ingen har behov for å stjele rampelyset for egen del framfor noen av de andre. Når det er sagt så får alle både plass og tid til å fortelle oss hvem de er som solister.

Det tok altså sin tid før mine og Holum Trio sine veier skulle krysse hverandre. Det er i alle fall lett å slå fast at det er mulig å trives i dette spesielle og melodisk vakre universet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Reiersrud er intet mindre enn et unikum. Det kommer for så vidt ikke som noen bombe, men det er likevel svært hyggelig med to nye bekreftelser uansett.

Både den finske gitaristen Kalle Kalima og vår egen mesterspillemann Knut Reiersrud har gitt ut musikk på det tyske selskapet ACT tidligere. Da snakker vi hver for seg, men produsenten Siggi Loch så for seg at de to kunne skape ny magi – sammen.

Som sagt så gjort og sammen med det amerikanske oppkommet Jim Black på trommer og engelske Phil Donkin på bass blei to studiodager satt opp i Berlin i slutten av april i år. De to fra den andre sida av dammen, spesielt Black, kjenner jeg godt til fra før, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke så for meg Black i en slik type setting.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her har nemlig Kalima og Reiersrud, som både spiller resonator, elektrisk – sikkert grønn -, lap steel og munnspill, satt sammen et repertoar bestående av legendariske låter fra Stephen Stills, Eagles – vi snakker selveste «Hotel California» og Trent Reznor pluss fire tradlåter, blant annet «The Wayfaring Stranger», og sjølsagt gjort dem på sitt unike vis.

Kalima er i stor grad mannen som tar seg av melodilinja mens Reiersrud er fargeleggeren og lydskulptøren slik bare han er i stand til å være det. Jeg kan love at for eksempel «Hotel California» aldri har vært spilt noe i nærheten av det vi blir invitert med på i de åtte minuttene og 14 sekundene den varer her. Drittøft! Den arrangøren som får dette bandet på ei scene her hjemme, gjør garantert et scoop. Tipset er fullstendig vederlagsfritt faktisk.

Så er det Reiersruds band da – i levende live på Røverstaden, som mange fortsatt kjenner som tidligere Club 7 og Sardine´s. Med Andreas Bye på trommer, Bjørn Holm på gitar og vokal, Nikolai Hængsle på bass og vokal og David Wallumrød på allehånde tangenter og vokal – vi snakker a-lag så det holder her – den 16. februar i år, så blir vi invitert med på fest i blues-, soul-, funk- og rhythm and blues-land med en dose jazz og garantert andre herlige krydder også.

Reiersrud er enkelt og greit en unik musikant som ikke nekter seg noe som helst – hvorfor i alle verdens dager skulle han det med det helt spesielle talentet han er utstyrt med?

Med et repertoar bestående av ei Curtis Mayfield-låt, «When Seasons Change», og ei Dr. John-perle, «I Can´t Stop», og sju Reiersrudlåter, de fleste med tekst av Jeff Wasserman, er dette en klubbkveld med Reiersrud-bandet i storslag. På ei av låtene er også Bergensvokalisten Jørgen Sandvik hjertelig til stede.

Knut Reiersrud har vært, er og kommer til å bli værende en unik musikant på alle slags vis. Han synes åpenbart at alt er like morsomt som det har vært i mange tiår nå og han gjør alle konstellasjoner til noe for seg sjøl. En mesterspillemann – sånn er det med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gitaristen Andreas Haddeland er ute med sin andre trioskive og musikken egner seg for stille stunder og ettertenksomhet når høsten virkelig tar tak.

Andreas Haddeland (42), opprinnelig fra Sandefjord, men bosatt på Nesodden der han i tillegg til å spille så mye som mulig også underviser på den lokale kulturskolen, debuterte under egent navn og med den samme trioen for fem år siden med plata «Tilhørighet».

Nå har han, sammen med bassisten Lars Tormod Jenset, som mange kjenner fra Espen Eriksen Trio, og trommeslageren Ulrik Ibsen Thorsrud, som blant annet har markert seg fordelaktig blant annet i bandene Parallax og Sphinx, laga oppfølgeren «Nyskudd» som klokker inn på knapt en halvtime.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det de fem Haddeland-låtene gir oss er fine melodiske samtaler mellom tre likeverdige partnere. Det er i mine ører mer fine stemninger enn melodier som blir sittende i ryggmargen veldig lenge.

Musikken befinner seg hele tida i et nedpå stemningsleie der de tre musikantene hele tida lytter til hverandre og utfyller hverandres tanker. Noe av musikken blir litt blodfattig og tam for meg, men på sitt beste har Andreas Haddeland Trio en hel del personlig og vakkert å melde.

Andreas Haddeland Trio bekrefter igjen at det i den norske jazzunderskogen befinner seg veldig mye spennende og originalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vi er noen rundt om på kloden som ikke har noe spesielt mot Gammel Dansk. Pianisten Zier Romme gjør absolutt sitt til at vi kan like ung dansk også.

Med sine 27 år tilhører Zier Romme en ny generasjon danske jazzmusikere som, sin unge alder til tross, går inn i en solid dansk tradisjon som lener seg godt på amerikansk jazz med røtter i bebop.

Romme er i besittelse av et enormt talent og han bekjenner seg her til den tradisjonen han er mer eller mindre født og oppvokst med: Frank Sinatra og ikke minst Oscar Peterson. Med sin enorme teknikk og sin evne til å uttrykke seg i heftige tempi, noe han ikke gjør for ofte, men nok til å fortelle oss at han har noe å melde også når det går unna, viser Romme oss at slektskapet til den store canadier er veldig tydelig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med seg har han to gode venner – unge danske de også – Pelle von Bülow på gitar og Rune Fog-Nielsen på bass og i tillegg amerikanske Rodney Green på trommer. Green er veteranen her med sine 40 år og har vært i den amerikanske jazzhetlufta helt siden har var i tenåra. Han har jobba med «alle», inkludert Charlie Haden, Herbie Hancock, Dianne Reeves og Diana Krall – lista kan gjøres så lang man bare vil.

Her er det relativt ukjente låter av Hancock, Corea, Irving Berlin, Thad Jones og vår egen Robert Normann!!!!! «Noget om helte» er en kjent sang i Danmark som Normann skrev melodien til og her viser Rommes kvartett at legenden Normanns låt har noe i dette feltet å gjøre. Veldig morsomt og et flott møte med nye flotte, unge og særdeles lovende unge dansker og en amerikansk «veteran».

Unge Romme gir seg heldigvis ikke der. Sammen med trommeslageren Alvin Queen (69), som spilte med Peterson på slutten av hans karriere, er han med på å lage en skikkelig Peterson-hyllest. Amerikanske Queen har vært bosatt i Sveits i store deler av sitt liv, men beboputtrykket har han på ingen måte glemt av den grunn.

Her får vi en rekke låter enten skrevet av sjefen eller assosiert med han pluss at Romme, som her også er representert med sitt andre etternavn – Larsen, har skrevet en herlig hyllest til sitt store forbilde, «Hero». Ikke tvil der med andre ord.

Dette er en hyllest der trioformatet i stor grad får råde og bassisten Ida Hvid viser oss at den store og sterke danske basstradisjonen er i de beste hender. Romme får også vist seg fram på egen hånd både i Petersons «Jesus Christ Lies Here Tonight», «The Last Supper», «Hymn to Freedom» og i ettertenksomme «Hero»- også i det formatet er han langt framskreden allerede.

Det hevdes at dansk jazz er mye mer prega av den amerikanske tradisjonen enn for eksempel her hjemme. Ofte stemmer nok det og i Zier Romme har danskene fått fram ei ny stemme som kommer til å prege dette uttrykket i åresvis fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.