Endelig tilbake

Det har tatt fem år siden D´Sound sist ga lyd fra seg. Mye har skjedd siden sist og det er veldig godt å ha dem tilbake.

D´Sound er tilbake og det med ei ny stemme i front.

D´Sound oppsto i 1994 – vi snakker året det blei arrangert et utvida skirenn på Lillehammer! Mye suksess og ni plater fulgte fram til 2014, men i fjor forlot vokalist Simone bandet. Da trodde vel mange at det var over og ut for D´Sound. Trondhjemmeren Kim Ofstad og moldenseren Jonny Sjo – med helt forskjellige fotballpreferanser – ville det heldigvis annerledes. Bandet er absolutt i live og med den nye vokalisten Mirjam Omdal har de fått noe som likner på ei vitamininnsprøytning.

Kjemien

Det var liksom aldri noen tvil om at kjemien stemte mellom Ofstad og Sjo da de møttes i USA som musikkstudenter på begynnelsen av 90-tallet. Begge digga soul, funk, rhythm and blues, pop og rock og hadde heller ingenting mot å tilsette små doser jazz i stuinga. Slik var det da og slik er det nå, men de har så avgjort flytta uttrykket til 2019. Gutta og musikken er fortsatt like hip og med det nye krydderet Omdal tilfører, så er det på mange måter et revitalisert D´Sound vi møter denne gangen.

Gjester

Det er langt i fra bare Omdal som tilfører krydder på «Unicorn». Ofstad og Sjo har hatt et ønske om å sette lys på allsidigheten og annerledesheten som preger oss alle. Det har ført til at de har invitert med seg en rekke gjester som vokalistene Armi Millare fra Filippinene og Adrian Jørgensen, sist observert i Stjernekamp på NRK, og den strålende gitaristen Tora Dahle Aagård. Det flotte coverbildet av Jonny Sjos bror Odd Inge, som har Downs syndrom, er også med på å understreke at D´Sound vil hylle annerledesheten. Bildet er tatt av Roar Vestad. Flott tenkt og gjort!

Tro

Kim Ofstad og Jonny Sjo har vært tro mot sine musikalske idealer siden de møttes for nesten 30 år siden. Om det har vært trendy, ut eller inn, flinkt, hipt eller ikke, har de ikke brydd seg nevneverdig om. Det gjør de fortsatt ikke og feirer det med en nydelig duett: «Slow & Hard». Det er godt å ha D´Sound tilbake. 

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

D´Sound
Unicorn
daWorks/Cameloso

 

Bergtatt

Pianisten Espen Berg har imponert meg hver gang jeg har møtt han. Nå mer enn noen gang.

Espen Berg Trio – et kollektiv som hører hjemme helt der oppe.
Alle foto: Francesco B. Saggio

Jeg har hatt gleden av å høre hamarsingen Berg i en rekke settinger de seineste åra. Først imponerte han voldsomt ved å spille Marius Nesets noe utfordrende, for å si det mildt, bestillingsverk under Moldejazz uten noter. Seinere kom han tilbake til Molde med eget verk sammen med Trondheim Jazzorkester – strålende det også.

Likevel er det i mindre sammenhenger vi kjenner Berg aller best. Først i solotapning og nå er han ute med sin tredje trioskive – i et format jeg mistenker han for å trives aller best i.

Fra dag én har han omgitt seg med trommeslager Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal og bassist Bárður Reinert Poulsen fra Tórshavn på Færøyene – alle tre med solide røtter fra jazzlinja i Trondheim. Og du verden som det merkes: dette er et BAND med store bokstaver som kan hverandre ut og inn og som reagerer på det minste vink fra hverandre.

Espen Berg hadde all grunn til å smile.

Musikken var i stor grad henta fra trioens ferske utgivelse «Free to Play». Det første settet åpna med lyrikeren Berg. Sakte og på et lyttende og dynamisk vis bygges musikken opp og hele tida snakker vi om en melodiker av ypperste klasse. Berg er enkelt og greit en virtuos – en teknisk begavelse – men han benytter aldri teknikken for å imponere, mens kun for å skape noe unikt, sterkt, temperamentsfullt og vakkert.

Bárður Reinert Poulsen er en en lytter og et fundament av stort format.

Det er stor variasjon i låtmaterialet til Berg, som hadde skrevet alt bortsett fra ekstranummeret «Hounds of Winter» av Sting. Andresettet åpna med noe jeg har notert som Belonging-låta. På ingen måte noen kopi av den legendariske Jarrett/Garbarek-musikken, men tankene mine gikk uansett i den retning og det gjør absolutt ikke noe som helst. «Meanwhile in Armenia» er en hyllest til pianisten Tigran Hamasyan og viste oss hvilken allsidig innfallsvinkel det er til Bergs univers.

Simon Olderskog Albertsen er et av de største trommetalenetene her på bjerget – og på andre bjerg også.

Bárður Reinert Poulsen og Simon Olderskog Albertsen, barbeint og med en halvliter på scena – noe jeg ikke har sett siden «forrige årtusen», er følgesvenner Berg forhåpentligvis fortsetter å utvikle samarbeidet med. Dette er nå på alle slags vis et band – et kollektiv – som resten av verden bør få muligheten til å treffe. Espen Berg Trio hører nemlig hjemme helt der oppe. Det fikk de også tydelig beskjed om fra et meget begeistra publikum også.

Espen Berg Trio

Victoria nasjonal Jazzscene

Torsdag 120919

 

Tiur beveger seg så sterkt, så vakkert

Hvor lang tid tar det å få seg en ny favoritt? Vanskelig å si, men i dette tilfellet tok det bare vel en halvtime. Siden har Tiur gått på repeat veldig mange halvtimer – og flere kommer det til å bli.

Martin Sandvik Gjerde og Bethany Forseth-Reichberg – Tiur – for en debut!

Vokalisten, tekstforfatteren og komponisten Bethany Forseth-Reichberg fra Oslo og pianisten og komponisten Martin Sandvik Gjerde fra Kristiansund har jeg en mistanke om at møttes i miljøet rundt Norges Musikkhøgskole i Oslo. Begge er pluss minus i midten av 20-åra og framstår her med en modenhet i både ord og toner som skulle tilsi at de har tilbragt betydelig lenger tid her på Tellus.

Forseth-Reichberg har skrevet alle tekstene og alt er på norsk! Det er ikke akkurat hverdagskost, men Forseth-Reichberg framstår som en historieforteller av rang som får det norske språket til å klinge nydelig også i en slik neddempa setting. Vi snakker poesi her – intet mindre. Hun tør å skrive om og synge om tunge ting og hun gjør det på et vis som sørger for at vi blir sittende ytterst på stolsetet for ikke å miste en eneste detalj.

Sammen med Sandvik Gjerde, som har skrevet tre av låtene aleine, gir Forseth-Reichberg musikken, tekstene og oss akkurat så mye tid og rom som den og vi trenger for å komme under huden på den. Det er her den tidligere omtalte modenheten trer så tydelig frem og bekrefter at både Tiur og de to hver for seg vil bli svært spennende å følge i åra som kommer.

«Vis meg hvem du er» synger Forseth-Reichberg på låta «Vandre». De to viser oss det på flottest og vakrest mulig vis her. «Vi er de evig sammensatte øyeblikkene» resiterer hun på tittellåta – hun har rett i det også og nok en gang får Bethany Forseth-Reichberg oss til å reflektere – noe de fleste av oss har godt av.

Det er vanskelig, ja kanskje umulig ikke å tenke på Radka Toneff og Steve Dobrogosz når en slik konstellasjon dukker opp. Bethany Forseth-Reichberg og Martin Sandvik Gjerde har veldig mye i seg til å kunne føre den store tradisjonen videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tiur
Når tiden står stille
Fig Tree Music/[email protected]

Det begynner å likne et liv dette her

Med «Verden som var min – Tyvetallet» begynner Ketil Bjørnstad å nærme seg slutten på sitt enorme prosjekt. Om han er sliten? På ingen måte.

Ketil Bjørnstad viser en stayerevne som er sjelden.

Det var en maratonøvelse, nei mer en supertriatlonøvelse, Ketil Bjørnstad la ut på da han for fem års tid siden bestemte seg for å skrive seg gjennom sitt liv – tiår for tiår. Alle som gjør noe i samme duren, idrettsfolk eller kulturarbeidere, og som blir spurt om de kunne tenke seg å gjøre noe liknende igjen, svarer unisont aldri i livet. Det er til å begripe, men du verden så takknemlig vi på mottakersida skal være for at Bjørnstad sa ja til seg sjøl – med eller uten hjerteflimmer eller flutter – da han så seg i speilet og lurte på om han skulle sette i gang.

Nå er det altså det første tiåret i det nye årtusenet som blir sett nærmere på. Malen er den samme som før: Bjørnstad tar oss med inn i sitt eget liv, ganske så usminka såvidt jeg kan skjønne, og innlemmer alle de store og noen små historiske hendelser fra alle åra på veien. Det gir oss som før – ikke minst for oss som tilhører mer eller mindre den samme generasjonen som Bjørnstad – en rekke aha-opplevelser og inspirasjon til å tenke nok en gang på hva vi sjøl har opplevd og hvordan vi agerte når vi måtte ta store eller små avgjørelser som førte til konsekvenser både for oss sjøl og andre.

Til tross for at Bjørnstad kan bli noe ordrik og noe for detaljert i enkelte situasjoner – denne boka er også på vel 800 sider – så er denne femterunden like bra og like inspirerende som de forrige. «Verden som var min» har alt i seg til å bli stående som en bauta i norsk litteratur – det er en historietime for oss som var der og for alle som har kommet etter.

Jeg har skrevet om skjønnhetsfeil i de tidligere bøkene. De er det færre av denne gangen, men det er fortsatt unødvendig at ikke forlaget plukker opp at for eksempel Gaustatoppen, (Billie) Holiday, Dæhlie, Thorbjørn (Jagland) og Nordmøre skrives akkurat slik.

Her jeg sitter ved skrivepunktet, som tilfeldigvis bare er noen steinkast fra Bjørnstads skrivepunkt, og skuer utover den samme Bunnefjorden som han skriver så mye om, så har jeg allerede begynt å glede meg til sisterunden – og grue meg til at det er bare er én runde igjen.

Ketil Bjørnstad
Verden som var min – Tyvetallet
Aschehoug

Med norsk hjelp

Den portugisiske trommeslageren João Lencastre er ute med et nytt triovisittkort og nok en gang er det vår egen New York-baserte bassist Eivind Opsvik som bidrar på best mulig vis.

João Lencastre omgitt av Eivind Opsvik og Jacob Sacks.

João Lencastre er en særdeles aktiv trommeslager og bandleder som har leda band i mange størrelser. De seineste åra har det ofte vært trioformatet som har stått i fokus og her kommer den andre innspillinga på to år med «vår mann» Eivind Opsvik og den amerikanske pianisten Jacob Sacks som Opsvik jobber mye sammen med i New York.

Den første, «Movements in Freedom» som kom for to år siden, har av uforklarlige årsaker blitt stående på ventehylla i heimen, men bedre anledning til å finne den frem enn når oppfølgeren «Song(s) of Hope» nå dukka opp, er jo vanskelig å finne.

Den eneste låta som ikke Lencastre har skrevet eller som er kollektivt unnfanga, er åpningssporet på «Movements in Freedom». Det er Ornette Colemans «Street Woman» og det og den forteller også en hel del om i hvilke landskap denne trioen befinner seg.

Musikken er, som hos Coleman, åpen, løs og fri, men samtidig har den en iboende melodikk i seg som er ustoppelig fascinerende. De tre utmerkede musikantene har åpenbart funnet fram til hverandre og utfordrer både seg sjøl og oss på et herlig vis. Her er det mye luft, rom og tid som benyttes på best mulig vis og Eivind Opsvik, som vi seinest hørte her hjemme med det smått legendariske bandet The Quintet under Oslo Jazzfestival, viser oss igjen hvilken enorm autoritet han har blitt .

João Lencastre forteller oss hvilken flott utvikling han, trioen og musikken hans har hatt de seineste åra med disse to utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

João Lencastre´s Communion 3
Song(s) of Hope
Clean Feed Records/MusikkLosen
João Lencastre´s Communion 3
Movements in Freedom
Clean Feed Records/MusikkLosen

Tøft fra nord

«Naimaka» er mitt andre møte med duoen Leagus som består av Kristian Svalestad Olstad på gitar og Herborg Rundberg på piano, tangenter og stemme.

Herborg Rundberg og Kristian Svalestad Olstad – Leagus – tar oss med til spennende steder.

De to imponerte voldsomt med debuten «Lea Áigi» som kom i 2016 der de tok med  samiske tradisjoner inn i et improvisasjonslandskap. På sett og vis har de fortsatt den reisen med «Naimaka», men de har utvida horisonten betydelig i tillegg.

De har skrevet all musikken i fellesskap og så synger Rundberg, som har solide samiske røtter, en tekst av Nils-Aslak Valkeapää. I et grenseløst musikalsk landskap der samtidsmusikk, rock og improvisasjon er satt sammen på et høyst personlig vis, åpner de to opp nye dører og ikke minst horisonter.

Det er ei vakker og ettertenksom stemning i budskapet til Leagus, men fra tid til annen tar de tak og trøkker til også. De to har denne gangen fått hjelp av trommeslagerne Wetle Holte og Christer Jørgensen til å ta musikken i ei til dels ny retning og med de lytteegenskapene alle fire viser oss, så makter de det.

Det er masse bilder i musikken til Leagus – bilder som ber deg om å bli til steder de færreste av oss har vært tidligere. Det har vært spennende å bli invitert med dit og det er flott å bli der værende også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Leagus
Naimaka
Camo/digerdistro.no

 

Noe av det beste fra fotballøya

Vokalisten Claire Martin og gitaristen Jim Mullen tilhører avgjort Premier League når det gjelder engelske jazzmusikere. Her møter vi dem i en hyllest av gitarikonet Wes Montgomery.

Jim Mullen og Claire Martin – vi snakker smakssans på øverste hylle.

Hadde Claire Martin (52) og Jim Mullen (73) vært født på den andre sida av Atlanterhavet, så hadde de vært verdensstjerner på jazzhimmelen. Siden de hører hjemme på Brexit-øya så må de ta til takke med solid oppmerksomhet på hjemmebane og til dels i resten av Europa. Slik er det dessverre, men kvaliteten står det uansett ikke på.

Martin har, som blant andre saksofonist Tommy Smith, fått hedersutmerkelsen OBE av Dronning Elizabeth. Det sier for så vidt ikke så mye om hvor bra hun synger, men det gjør i alle fall denne hyllesten av Wes Montgomery (1923-68) – kanskje den mest groovy gitaristen som har besøkt Tellus. Hans usedvanlig personlige teknikk der han benytta seg av tommelen i stedet for plekter – han la visstnok om fordi naboene klaga over bråk når han øvde med plekter – ga spillet hans en helt spesiell varme. Ikke mange har fulgt i hans fotspor, men Jim Mullen, som også har ei rockekarriere blant annet sammen med Brian Auger og Average White Band bak seg, har gjort det og det strømmer også varme ut av spillet hans.

Hvordan samarbeidet har oppstått vet jeg ikke, men sammen med seg har de to engelskmennene tre utmerkede dansker. Mads Bærentzen trakterer pianoet, Kristian Leth spiller trommer og bassansvaret tar Thomas Ovesen seg av. Bortsette fra Leth, som vi etter hvert kjenner godt her hjemme for sitt elegante og ustanselig swingende trommespill, er de andre nye navn for meg, men de passer utmerket inn i dette musikalske universet.

Vi blir servert elleve låter som mange vil nikke gjenkjennende til. Ballet blir åpna av Montgomerys «Road Song» og blir fulgt av en rekke standardlåter som «Polka Dots and Moonbeams», «´Round Midnight», «Goin´ Out of My Head» og «The End of a Love Affair» – krydra med andre Montgomery-låter, både av Wes og hans bror Buddy. Alt swinger og groover i Wes Montgomerys ånd og det er flott at hans arv blir tatt vare på på et så strålende vis av glitrende musikanter som Martin, Mullen og deres danske vanner.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Claire Martin & Jim Mullen
Bumpin´
Stunt Records/MusikkLosen

Nesten ny stemme

Hørt om tenorsaksofonisten Paul Jones før? Hvis svaret er nei, så er vi minst to om den saken. Uansett er han vel verdt å tilbringe tid sammen med.

Paul Jones er en amerikansk saksofonist og komponist med noe eget å melde.

Den 36 år unge amerikanske tenorsaksofonisten Paul Jones er bosatt i jazzens hovedstad New York. Han platedebuterte som bandleder for fem år siden og har sakte, men sikkert skapt seg et solid navn i The Big Apple. Ved hjelp av det norske selskapet AMP Muisc & Records får vi nå også anledning til å bli bedre kjent med Jones her hjemme.

Etter en to ukers Europa-turné for vel et år siden gikk hans svært så internasjonale kvartett bestående av den nederlandske gitaristen Syberen van Munster, den italienske trommeslageren Francesco De Rubeis og den engelske bassisten Tim Thornton – sistnevnte har vi møtt på AMP tidligere – i studio i Roma og spilte inn sju Jones-komposisjoner pluss en fin versjon av standardlåta «It Might as Well Be Spring».

Med røtter spesielt i amerikansk jazz fra 50- og 60-tallet og med et svært solid melodisk fundament, viser Jones oss at han er tradisjonalist med blikket retta fremover. Den fine og gode melodien står hele tida i sentrum og det er relativt liten tvil om hvor eneren er.

Her blir det ikke sprengt ei eneste grense – her blir det «kun» servert flott musikk av fire empatiske og svært dyktige musikanter. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paul Jones Quartet

The Process

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Miles lever!

Miles – Miles Davis! For meg er han det største ikonet når det gjelder musikk. Når det så dukker opp ei ny skive med han så er sjølsagt forventningene enorme. Mange blir innfridd, men ikke alle. Men det er jo Miles da!

Miles Davis – ikonet!

Miles Davis (1926-91) – bare det å skrive og smake på navnet betyr noe helt spesielt. Katten min var også oppkalt etter helten over alle helter – Miles. Jeg hadde gleden av å oppleve han to ganger – i Molde i 1984 og -85 – og det er to opplevelser som aldri kommer til å forlate kroppen. Spesielt midnattsmessa i 1984 er av typen viktige opplevelser i livet.

Miles er av sorten personligheter og musikanter som aldri forlater en. Han er den som blir spilt aller mest i heimen og slik kommer det alltid til å være. Hans univers er helt spesielt og det samme er personligheten. Jeg skriver bevisst er – Miles eksisterer fortsatt på så mange vis.

If you don´t mind, we´d like to play something for you innleder Miles – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – en av låtene på «Rubberband». Nei da, we don´t mind – at all! Historia til denne utgivelsen er både lang og helt spesiell og sjøl om den neppe kommer til å bli min Miles-favoritt, så forteller den mye om hvem han var på slutten av livet og karriera.

Mot slutten forlot Miles plateselskapet Columbia som han hadde vært tilknytta i mange tiår og der de aller fleste av hans store utgivelser så dagens lys. Han gikk til en av hovedkonkurrentene, Warner Music, på 80-tallet og der møtte han produsenten Tommy LiPuma som blant annet hadde jobba med George Benson, Al Jarreau og Barbra Streisand. Miles var full av ideer, blant annet ville han at sangeren, gitaristen og produsenten Randy Hall skulle ta seg av produksjonen.

Miles ville nok en gang utfordre seg sjøl og skiva som blei spilt inn mellom oktober 1985 og januar året etter skulle være både kommersiell og funky. Miles var ute etter the street sound og han ville at musikken skulle inneholde elementer fra jazz, funk, rock, calypso, latin og soul. Slik blei det også, men LiPuma mente dette ikke var rett for Miles på dette tidspunktet – han ville at han skulle jobbe med Marcus Miller og det førte til legendariske «Tutu».

Man kan jo ikke påstå at det var ei feil beslutning eller retningsvalg og derfor blei «Rubberband» liggende på hylla. For fire år siden blei Miles Davis Estate, som tar seg av interessene til Miles, kontakta for å høre om det var interesse for å gi ut musikken som de færreste visste om. Det blei snakk om å gi det ut slik det blei produsert for nesten 35 år siden, men Miles´ nevø Vince Wilburn, Jr. som spilte trommer med sjefen i noen av han siste band, og to av Miles´ barn, fant ut at de ville oppdatere det hele.

De henta inn igjen Randy Hall og en rekke vokalister: Ledisi, Medina Johnson og Lalah Hathaway pluss Hall sjøl og gjorde produksjonen mye mer 2019 på alle vis, men sjølsagt uten at Miles´ særpreg blei rokka ved.

Den fantastiske tonen, gjenkjennelig i løpet av et nanosekund, er der hele veien og trompeteren Miles er i storform. Låtene og retninga kan man sjølsagt diskutere til man blir blå i trynet og for meg kommer ikke dette til å bli min favoritt-Miles noen gang, men det er likevel veldig spennende å høre hvor han hadde tenkt seg.

Det er tøft, det er hipt, det er kommerst, det er Miles. Om det skulle være den minste tvil: Miles lever!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Miles Davis
Rubberband
Warner Records/Rhino/Warner Music

Herlig for den oppvoksende slekt

Det gjør så godt å høre noen ta de minste på alvor og lage god musikk for dem. Det har duoen Snurr-Musikkeriet gjort for andre gang,

Snurr-Musikkeriet tar de yngste på alvor.

Det begynner å nærme seg tre år siden jeg møtte duoen Snurr-Musikkeriet for første gang. Sjøl om jeg neppe er i den mest naturlige målgruppa, så synes jeg likevel det er hyggelig å høre hvordan Margrete Augdal på vokal, ukulele, tangenter og perkusjon og Lene Anett Killingmo på saksofon, bassklarinett, fløyte, melodika, perkusjon og vokal, nok en gang introduserer oss for et univers som faktisk snakker til unger fra nesten 1 til nesten 100.

De to tar både musikken og tekstene – de har skrevet alt sjøl – sitt publikum og seg sjøl på alvor. Samtidig gjør de det med masse humor og tekstene er altså av slaget som får både smilet på plass og tankene i gang – både hos de minste og hos oss som har levd ei stund.

De to har åpenbart en solid formell bakgrunn og de henter inspirasjon fra både pop, gospel, hip-hop, jazz, elektronika og sikkert mye annet og setter det sammen til noe de er ganske så aleine om.

Snurr-Musikkeriet, og alle andre som jobber med årntli musikk for den oppvoksende slekt, gjør en veldig viktig jobb for at så mange som mulig skal få en ekte start også på denne delen av livet sitt. Og hvem «Kenni i heisen» handler om deles det ikke ut premier for å gjette.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Snurr-Musikkeriet
Snurrer videre
Two-Some Records/[email protected]