Det gjør så godt å høre noen ta de minste på alvor og lage god musikk for dem. Det har duoen Snurr-Musikkeriet gjort for andre gang,
Det begynner å nærme seg tre år siden jeg møtte duoen Snurr-Musikkeriet for første gang. Sjøl om jeg neppe er i den mest naturlige målgruppa, så synes jeg likevel det er hyggelig å høre hvordan Margrete Augdal på vokal, ukulele, tangenter og perkusjon og Lene Anett Killingmo på saksofon, bassklarinett, fløyte, melodika, perkusjon og vokal, nok en gang introduserer oss for et univers som faktisk snakker til unger fra nesten 1 til nesten 100.
De to tar både musikken og tekstene – de har skrevet alt sjøl – sitt publikum og seg sjøl på alvor. Samtidig gjør de det med masse humor og tekstene er altså av slaget som får både smilet på plass og tankene i gang – både hos de minste og hos oss som har levd ei stund.
De to har åpenbart en solid formell bakgrunn og de henter inspirasjon fra både pop, gospel, hip-hop, jazz, elektronika og sikkert mye annet og setter det sammen til noe de er ganske så aleine om.
Snurr-Musikkeriet, og alle andre som jobber med årntli musikk for den oppvoksende slekt, gjør en veldig viktig jobb for at så mange som mulig skal få en ekte start også på denne delen av livet sitt. Og hvem «Kenni i heisen» handler om deles det ikke ut premier for å gjette.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Snurrer videre
Two-Some Records/[email protected]
