Med «Verden som var min – Tyvetallet» begynner Ketil Bjørnstad å nærme seg slutten på sitt enorme prosjekt. Om han er sliten? På ingen måte.

Det var en maratonøvelse, nei mer en supertriatlonøvelse, Ketil Bjørnstad la ut på da han for fem års tid siden bestemte seg for å skrive seg gjennom sitt liv – tiår for tiår. Alle som gjør noe i samme duren, idrettsfolk eller kulturarbeidere, og som blir spurt om de kunne tenke seg å gjøre noe liknende igjen, svarer unisont aldri i livet. Det er til å begripe, men du verden så takknemlig vi på mottakersida skal være for at Bjørnstad sa ja til seg sjøl – med eller uten hjerteflimmer eller flutter – da han så seg i speilet og lurte på om han skulle sette i gang.

Nå er det altså det første tiåret i det nye årtusenet som blir sett nærmere på. Malen er den samme som før: Bjørnstad tar oss med inn i sitt eget liv, ganske så usminka såvidt jeg kan skjønne, og innlemmer alle de store og noen små historiske hendelser fra alle åra på veien. Det gir oss som før – ikke minst for oss som tilhører mer eller mindre den samme generasjonen som Bjørnstad – en rekke aha-opplevelser og inspirasjon til å tenke nok en gang på hva vi sjøl har opplevd og hvordan vi agerte når vi måtte ta store eller små avgjørelser som førte til konsekvenser både for oss sjøl og andre.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Til tross for at Bjørnstad kan bli noe ordrik og noe for detaljert i enkelte situasjoner – denne boka er også på vel 800 sider – så er denne femterunden like bra og like inspirerende som de forrige. «Verden som var min» har alt i seg til å bli stående som en bauta i norsk litteratur – det er en historietime for oss som var der og for alle som har kommet etter.

Jeg har skrevet om skjønnhetsfeil i de tidligere bøkene. De er det færre av denne gangen, men det er fortsatt unødvendig at ikke forlaget plukker opp at for eksempel Gaustatoppen, (Billie) Holiday, Dæhlie, Thorbjørn (Jagland) og Nordmøre skrives akkurat slik.

Her jeg sitter ved skrivepunktet, som tilfeldigvis bare er noen steinkast fra Bjørnstads skrivepunkt, og skuer utover den samme Bunnefjorden som han skriver så mye om, så har jeg allerede begynt å glede meg til sisterunden – og grue meg til at det er bare er én runde igjen.